Camelia
12-09-2002, 01:26
(Ikke les dette hvis du er lei av lange, personlige, sutrete ”hva-skal-jeg-gjøre-innlegg”!)
Jeg skal prøve å fatte meg i korthet (men det blir vanskelig):
Har vært arbeidsledig siden 1. juli, mottar arbeidsledighetstrygd. Mannen min er student, har ingen inntekt (ikke studielån lenger heller, bare masse kjekke renter...). Han avslutter studiene nå i høst. Vi har begge maks studielån, jeg betaler avdrag (tar betalingsutsettelse nå som jeg er arbeidsledig, tviler på om jeg får rentefritak – relativt høy trygd). Vi mottar kontantstøtte for Hannah, hun har alltid blitt passet av en av oss to.
Vi flytter til Oslo i slutten av september, skal midlertidig leie et lite hus billig av kjente. Så snart vi har nok inntekt, skal vi søke banklån og kjøpe egen leilighet. Jeg håper virkelig at dette skjer før jul!
Arbeidsledighetstrygden jeg får er jo lønn som danner grunnlag for fortsatte utbetalinger under svangerskapspermisjonen. Men det sier jo seg selv at dette er en god del mindre enn hva jeg ville fått om jeg hadde vært i jobb. Jeg hadde imidlertid begynt å se for meg at min mann skulle jobbe fullt, mens jeg skulle være hjemme fram til neste fødsel, men prøve å ha litt inntekt sånn på si’. Har et par-tre ideer til hvordan jeg kunne tjene litt penger (og dessuten ikke kjede meg med å ”bare” gå hjemme), i utgangspunktet det meste svart. Det ville altså ikke få særlig utslag for utbetalingene i permisjonstiden.
Vi har utsikter til at vi kan få lån på denne måten, altså hvis min mann har full jobb, mens jeg har arb.ledh.trygd. Spørsmålet er jo hvor fort mannen min har full jobb med rimelig bra betaling... (han har en utdannelse hvor jobbene ikke vokser på trær...). Og jeg håper altså at vi skal ha noe eget ved årsskiftet, i hvertfall før april!! Hun vi leier huset av, vil nok ikke leie ut stort lengre enn noen måneder heller.
SÅ: For et par-tre uker siden ble jeg nærmest ”headhuntet” til en jobb, det vil si, jeg ble sterkt oppfordret til å søke. Dette er ikke en jobb jeg ville søkt på om jeg hadde snublet over stillingsannonsen. Det er en jobb som egentlig krever et visst ideologisk engasjement, hvilket jeg ikke har. Jeg TROR likevel at jeg skulle klare brasene, dersom det er snakk om kun 6 måneder (som det jo blir, helt nøyaktig faktisk!). Har vært på jobbintervju, det gikk bra. Vet jo ikke sikkert om jeg får jobben, men det er ikke usannsynlig. Det er tiltredelse 1. oktober, ca. For meg er det ikke kjempeviktig dette prinsippet med å ha jobbet 6 av de siste 10 mnd. før fødsel, ettersom jeg egentlig har lønn nå også. Men det er klart, det får mye å si for størrelsen på utbetalingene! Pluss at det sikrer muligheten vår til å få et så høyt boliglån som vi sannsynligvis vil trenge (hvis mannen får jobb, da). Og vi vil ha mindre problemer med avdragene i permisjonstiden min. Det meste tilsier altså at jeg burde ta denne jobben, hvis jeg får den.
På intervjuet sa jeg ingenting om at jeg er gravid. De antydet at de ønsket en person for 3 år, men sa at dette ikke var noe de ville/kunne kreve. Jeg vet jo at jeg har retten på min side, altså til å ta jobben og ikke fortelle at jeg er gravid før etter en stund. Men det vil jo være klart at jeg visste om graviditeten både da jeg startet i jobben, da jeg sa ja til den, under jobbintervjuet og da jeg søkte. Jeg er som oftest tøff i trynet, men jeg vet ikke hvor komfortabel jeg ville følt meg i den splitter nye jobben, som jeg dessuten egentlig ikke har lyst på, dersom overordnede/andre skuler på meg og mener at jeg har ”lurt” dem. Jada, jeg vet som sagt... Men folk er rare, og jeg vet at jeg ville følt det ubehagelig. Jeg har faktisk tenkt tanken, at hvis jeg får telefon om at jeg får jobben, skal jeg takke ja. Så, noen dager senere, vil jeg skrive/ringe (helst skrive...) og fortelle at jeg er forresten gravid. Da har jeg fortalt det FØR jeg begynner å jobbe, har nesten gitt dem en sjanse til å ombestemme seg, men de vil allerede ha gitt meg jobben og vil sannsynligvis da ha større skrupler mot å vrake meg...
Uff, jeg ser at dette kan ikke dere gjøre noe med... Det blir fullt og helt opp til meg. Beklager at jeg skravler om alt dette... Men kanskje jeg ser ting klarere selv når jeg får lest det?
1. Jeg har kanskje jobb
2. Jeg har egentlig ikke lyst på den jobben
3. Jeg er gravid og har mer lyst til å kose meg hjemme med Hannah, graviditeten og trygden min
4. Hvis jeg blir hjemme, trenger vi ikke pass til Hannah (ideelt ville vi dessuten hatt henne i barnehage/hos dagmamma først når hun nærmer seg to år, men i god tid før babyen kommer)
5. Vi trenger inntekt for å få lån
6. Jeg trenger inntekt for å få høyere utbetalinger under permisjonen
7. Det ser pent ut på CV’en
8. Jeg er redd for å føle at de mener at jeg burde sagt fra om graviditeten, lurer på om jeg bør si ifra og så satse på at de gir meg jobben likevel (ble jo tross alt oppfordret om å søke)
Det var noen punkter å ta med i betraktningen.
Takknemlig for kommentarer...
(og så satser jeg på at feil vedkommende ikke leser dette! :uff: )
Jeg skal prøve å fatte meg i korthet (men det blir vanskelig):
Har vært arbeidsledig siden 1. juli, mottar arbeidsledighetstrygd. Mannen min er student, har ingen inntekt (ikke studielån lenger heller, bare masse kjekke renter...). Han avslutter studiene nå i høst. Vi har begge maks studielån, jeg betaler avdrag (tar betalingsutsettelse nå som jeg er arbeidsledig, tviler på om jeg får rentefritak – relativt høy trygd). Vi mottar kontantstøtte for Hannah, hun har alltid blitt passet av en av oss to.
Vi flytter til Oslo i slutten av september, skal midlertidig leie et lite hus billig av kjente. Så snart vi har nok inntekt, skal vi søke banklån og kjøpe egen leilighet. Jeg håper virkelig at dette skjer før jul!
Arbeidsledighetstrygden jeg får er jo lønn som danner grunnlag for fortsatte utbetalinger under svangerskapspermisjonen. Men det sier jo seg selv at dette er en god del mindre enn hva jeg ville fått om jeg hadde vært i jobb. Jeg hadde imidlertid begynt å se for meg at min mann skulle jobbe fullt, mens jeg skulle være hjemme fram til neste fødsel, men prøve å ha litt inntekt sånn på si’. Har et par-tre ideer til hvordan jeg kunne tjene litt penger (og dessuten ikke kjede meg med å ”bare” gå hjemme), i utgangspunktet det meste svart. Det ville altså ikke få særlig utslag for utbetalingene i permisjonstiden.
Vi har utsikter til at vi kan få lån på denne måten, altså hvis min mann har full jobb, mens jeg har arb.ledh.trygd. Spørsmålet er jo hvor fort mannen min har full jobb med rimelig bra betaling... (han har en utdannelse hvor jobbene ikke vokser på trær...). Og jeg håper altså at vi skal ha noe eget ved årsskiftet, i hvertfall før april!! Hun vi leier huset av, vil nok ikke leie ut stort lengre enn noen måneder heller.
SÅ: For et par-tre uker siden ble jeg nærmest ”headhuntet” til en jobb, det vil si, jeg ble sterkt oppfordret til å søke. Dette er ikke en jobb jeg ville søkt på om jeg hadde snublet over stillingsannonsen. Det er en jobb som egentlig krever et visst ideologisk engasjement, hvilket jeg ikke har. Jeg TROR likevel at jeg skulle klare brasene, dersom det er snakk om kun 6 måneder (som det jo blir, helt nøyaktig faktisk!). Har vært på jobbintervju, det gikk bra. Vet jo ikke sikkert om jeg får jobben, men det er ikke usannsynlig. Det er tiltredelse 1. oktober, ca. For meg er det ikke kjempeviktig dette prinsippet med å ha jobbet 6 av de siste 10 mnd. før fødsel, ettersom jeg egentlig har lønn nå også. Men det er klart, det får mye å si for størrelsen på utbetalingene! Pluss at det sikrer muligheten vår til å få et så høyt boliglån som vi sannsynligvis vil trenge (hvis mannen får jobb, da). Og vi vil ha mindre problemer med avdragene i permisjonstiden min. Det meste tilsier altså at jeg burde ta denne jobben, hvis jeg får den.
På intervjuet sa jeg ingenting om at jeg er gravid. De antydet at de ønsket en person for 3 år, men sa at dette ikke var noe de ville/kunne kreve. Jeg vet jo at jeg har retten på min side, altså til å ta jobben og ikke fortelle at jeg er gravid før etter en stund. Men det vil jo være klart at jeg visste om graviditeten både da jeg startet i jobben, da jeg sa ja til den, under jobbintervjuet og da jeg søkte. Jeg er som oftest tøff i trynet, men jeg vet ikke hvor komfortabel jeg ville følt meg i den splitter nye jobben, som jeg dessuten egentlig ikke har lyst på, dersom overordnede/andre skuler på meg og mener at jeg har ”lurt” dem. Jada, jeg vet som sagt... Men folk er rare, og jeg vet at jeg ville følt det ubehagelig. Jeg har faktisk tenkt tanken, at hvis jeg får telefon om at jeg får jobben, skal jeg takke ja. Så, noen dager senere, vil jeg skrive/ringe (helst skrive...) og fortelle at jeg er forresten gravid. Da har jeg fortalt det FØR jeg begynner å jobbe, har nesten gitt dem en sjanse til å ombestemme seg, men de vil allerede ha gitt meg jobben og vil sannsynligvis da ha større skrupler mot å vrake meg...
Uff, jeg ser at dette kan ikke dere gjøre noe med... Det blir fullt og helt opp til meg. Beklager at jeg skravler om alt dette... Men kanskje jeg ser ting klarere selv når jeg får lest det?
1. Jeg har kanskje jobb
2. Jeg har egentlig ikke lyst på den jobben
3. Jeg er gravid og har mer lyst til å kose meg hjemme med Hannah, graviditeten og trygden min
4. Hvis jeg blir hjemme, trenger vi ikke pass til Hannah (ideelt ville vi dessuten hatt henne i barnehage/hos dagmamma først når hun nærmer seg to år, men i god tid før babyen kommer)
5. Vi trenger inntekt for å få lån
6. Jeg trenger inntekt for å få høyere utbetalinger under permisjonen
7. Det ser pent ut på CV’en
8. Jeg er redd for å føle at de mener at jeg burde sagt fra om graviditeten, lurer på om jeg bør si ifra og så satse på at de gir meg jobben likevel (ble jo tross alt oppfordret om å søke)
Det var noen punkter å ta med i betraktningen.
Takknemlig for kommentarer...
(og så satser jeg på at feil vedkommende ikke leser dette! :uff: )