elliepellie
15-06-2003, 16:08
Da jeg var 23 uker på vei ble jeg innlagt på Ullevål, jeg hadde begynt å lekke fostervann... Legene forberedte meg på at jeg måtte ligge der tiden ut, men at jeg kunne være heldig og unngå fødsel i mange uker til. Ultralydene ga oss gode håp om at tvillingene våre ville greie seg. Begge to hadde godt med fostervann rundt seg, og hjertene banket så fint.
Etter bare to uker på sykehuset fikk jeg rier... Jeg ble sendt inn til legen som oppdaget at jeg hadde fått infeksjon. For å redde både meg og babyene, kunne vi ikke annet enn å la fødselen gå sin gang.
Rebecca kom til verden 04.41 9.juni, etter bare to pressrier. Jeg fikk ikke sett henne, men hørte hennes spede gråt. En barnepleier stod klar og løp av gårde med henne til kuvøsen. Jeg var helt hysterisk, men måtte roe meg ned for å konsentrere meg om tvilling2. Riene uteble... de ga meg drypp og presset på magen, men riene kom bare ikke. Babyen lå i sideleie og legen prøvde å dra henne i føtter og armer, men turte til slutt ikke mer. Det føltes som han dro de av henne, sa han. I full fart ble jeg sendt opp til operasjonsstuen hvor jeg ble lagt i narkose. Utrolig nok fikk jeg rier akkurat før de skulle ta snittet, og klokken 05.15 kom vesle Nadia til verden.
Da jeg våknet opp fra narkosen satt sambo ved min side. Han sa jeg måtte være sterk... Lille Rebecca måtte gi opp kampen mot døden bare to timer etter fødselen... Den tapre lillesøsteren kjempet for livet nede i prematuravdelingen. Hennes situasjon var likevel stabil, og det var relativt gode muligheter for at hun skulle overleve. Nadia var en veldig sterk liten baby.
To døgn senere vandret Nadia opp til storesøster.
Vi fikk holde henne da sykepleierne skrudde av respiratoren. Hun døde i armene våre. Pga alle blåflekkene hun fikk under fødselen, virket ikke blodtrykket slik det skulle. Medisinene hun fikk fungerte kun en stund, for at så blodtrykket sank igjen og igjen. Hadde vi fortsatt å gi henne medisiner, ville hjernen tatt så stor skade, at livet likevel ikke ville vært levelig for henne.
Vi fikk stelle Nadia og kledde henne i bittesmå klær. Da hadde vi også Rebecca hos oss. I disse dagene fikk vi ha både Rebecca og Nadia inne hos oss så mye som mulig. Vi fikk, på vår måte, bli kjent med jentene våre, og det var så uendelig godt. Vi fikk holde de, kysse de, stryke de, kjenne huden og nærheten. Snakket med de, levde livet for dem.
Et godt minne er også da storebror fikk hilse på lillesøstrene sine. Han prøvde til og med å gi lille Rebecca sjokolade :) Han var så naturlig mot de, ga de kos og sa navnene deres.
Lukker jeg øynene kjenner jeg lukten av de, kjenner huden deres. Gud, som jeg skulle ønske jeg kunne holde de igjen!!
Fredag holdt vi jentene våre for aller siste gang, i kapellet. Vi kledde de i like kjoler og smykker, og la de tett i tett sammen i den lille hvitmalte kisten. Hånd i hånd. Det er godt å tenke på at jentene våre nå er sammen, som to engler... lekende, leende, dansende... Sammen, som de var i mammas mage.
Tirsdag er det begravelse. Hvordan jeg skal klare å sette på kistelokket for siste gang, er en ufattelig vond tanke. Tenk at jeg aldri mer skal få se de og ta på de!
Heldigvis har vi hverandre, og ikke minst Gabriel som trenger oss. Og vi vet at Rebecca og Nadia titter ned på oss og passer på oss. Når tiden er inne får vi alle sammen møtes igjen.
Etter bare to uker på sykehuset fikk jeg rier... Jeg ble sendt inn til legen som oppdaget at jeg hadde fått infeksjon. For å redde både meg og babyene, kunne vi ikke annet enn å la fødselen gå sin gang.
Rebecca kom til verden 04.41 9.juni, etter bare to pressrier. Jeg fikk ikke sett henne, men hørte hennes spede gråt. En barnepleier stod klar og løp av gårde med henne til kuvøsen. Jeg var helt hysterisk, men måtte roe meg ned for å konsentrere meg om tvilling2. Riene uteble... de ga meg drypp og presset på magen, men riene kom bare ikke. Babyen lå i sideleie og legen prøvde å dra henne i føtter og armer, men turte til slutt ikke mer. Det føltes som han dro de av henne, sa han. I full fart ble jeg sendt opp til operasjonsstuen hvor jeg ble lagt i narkose. Utrolig nok fikk jeg rier akkurat før de skulle ta snittet, og klokken 05.15 kom vesle Nadia til verden.
Da jeg våknet opp fra narkosen satt sambo ved min side. Han sa jeg måtte være sterk... Lille Rebecca måtte gi opp kampen mot døden bare to timer etter fødselen... Den tapre lillesøsteren kjempet for livet nede i prematuravdelingen. Hennes situasjon var likevel stabil, og det var relativt gode muligheter for at hun skulle overleve. Nadia var en veldig sterk liten baby.
To døgn senere vandret Nadia opp til storesøster.
Vi fikk holde henne da sykepleierne skrudde av respiratoren. Hun døde i armene våre. Pga alle blåflekkene hun fikk under fødselen, virket ikke blodtrykket slik det skulle. Medisinene hun fikk fungerte kun en stund, for at så blodtrykket sank igjen og igjen. Hadde vi fortsatt å gi henne medisiner, ville hjernen tatt så stor skade, at livet likevel ikke ville vært levelig for henne.
Vi fikk stelle Nadia og kledde henne i bittesmå klær. Da hadde vi også Rebecca hos oss. I disse dagene fikk vi ha både Rebecca og Nadia inne hos oss så mye som mulig. Vi fikk, på vår måte, bli kjent med jentene våre, og det var så uendelig godt. Vi fikk holde de, kysse de, stryke de, kjenne huden og nærheten. Snakket med de, levde livet for dem.
Et godt minne er også da storebror fikk hilse på lillesøstrene sine. Han prøvde til og med å gi lille Rebecca sjokolade :) Han var så naturlig mot de, ga de kos og sa navnene deres.
Lukker jeg øynene kjenner jeg lukten av de, kjenner huden deres. Gud, som jeg skulle ønske jeg kunne holde de igjen!!
Fredag holdt vi jentene våre for aller siste gang, i kapellet. Vi kledde de i like kjoler og smykker, og la de tett i tett sammen i den lille hvitmalte kisten. Hånd i hånd. Det er godt å tenke på at jentene våre nå er sammen, som to engler... lekende, leende, dansende... Sammen, som de var i mammas mage.
Tirsdag er det begravelse. Hvordan jeg skal klare å sette på kistelokket for siste gang, er en ufattelig vond tanke. Tenk at jeg aldri mer skal få se de og ta på de!
Heldigvis har vi hverandre, og ikke minst Gabriel som trenger oss. Og vi vet at Rebecca og Nadia titter ned på oss og passer på oss. Når tiden er inne får vi alle sammen møtes igjen.