Flode
16-09-2002, 02:22
Både mannen min og jeg reagerte litt på hvordan legen snakket til oss da vi var til kontroll forleden dag. Vi fikk møte "kulturforskjeller" i praksis. Jeg vet ikke hvor legen opprinnelig kommer fra, men det virket som at i hans kultur er det "mannen" som er sjefen.
Etter UL var ferdig, og jeg holdt på å tørke av meg gel'en på magen, begynte legen å forklare manne min hva han hadde sett, og at han måtte huske på å bestille ny time osv. Jeg fulgte ikke med, hørte de "mumlet" om noe, hadde nok med mitt og ingen hadde henvendt seg til meg. Mannen min merket det, og spurte meg - fikk du med deg dette?? Jeg måtte da svare nei det gjorde jeg ikke; selv om jeg hadde hørt noe om ny time. Legen måtte da fortelle alt en gang til, slik at jeg også fikk det med meg.
For oss var dette en litt merkelig opplevelse. Det er min mage og min kropp, og det ble litt rart at ikke jeg også ble snakket til da han først begynte å forklare.
Jeg ble litt irritert, samtidig så klarte jeg ikke si "snakk til meg, ikke mannen min"! Legen virket veldig dyktig og tok seg god tid med undersøkelsen, men det var "guffent" å føle at når ting skulle forklares, da "fikk jeg ikke være med".
Hvis vi møter samme lege igjen, kan vi si ifra?? Blir det veldig frekt?? For han er det sikkert helt naturlig at det er slik, men ikke for oss...
snipp
Etter UL var ferdig, og jeg holdt på å tørke av meg gel'en på magen, begynte legen å forklare manne min hva han hadde sett, og at han måtte huske på å bestille ny time osv. Jeg fulgte ikke med, hørte de "mumlet" om noe, hadde nok med mitt og ingen hadde henvendt seg til meg. Mannen min merket det, og spurte meg - fikk du med deg dette?? Jeg måtte da svare nei det gjorde jeg ikke; selv om jeg hadde hørt noe om ny time. Legen måtte da fortelle alt en gang til, slik at jeg også fikk det med meg.
For oss var dette en litt merkelig opplevelse. Det er min mage og min kropp, og det ble litt rart at ikke jeg også ble snakket til da han først begynte å forklare.
Jeg ble litt irritert, samtidig så klarte jeg ikke si "snakk til meg, ikke mannen min"! Legen virket veldig dyktig og tok seg god tid med undersøkelsen, men det var "guffent" å føle at når ting skulle forklares, da "fikk jeg ikke være med".
Hvis vi møter samme lege igjen, kan vi si ifra?? Blir det veldig frekt?? For han er det sikkert helt naturlig at det er slik, men ikke for oss...
snipp