pludre
16-07-2003, 22:33
Min fødsel og barseldagbok
Dette er ment som en slags dagbok over hva jeg opplevde før fødselen, under fødselen og i tiden etterpå.
Mandag 16.07.01
Dagen begynte med at jeg var til ultralyd på poliklinikk for gravide. Legen min
hadde henvist meg ned dit fordi han var ikke sikker på om hodet var festet og dessuten ville han gjerne vite hvilket leie barnet lå i og hvor stort det var.
Selve ultralyden gikk fint, de målte hode og magemål på barnet og regnet ut ca. hvor stort det var. De beregnet at jeg kunne vente meg et barn på over 4 kilo, altså over gjennomsnittet. Jeg fikk også med et bilde av ansiktet til barnet og pappaen og jeg lurte på om hvem barnet lignet på. Vi fant ut at det lignet mye på pappaen.
Var også på legekontroll. Ble veid og blodtrykket ble målt, det var litt høyt, 140/90, men ellers så var jeg i god form. Fikk beskjed om å komme meg til kontroll neste uke. En dag igjen til termin, har termin 17.07, men jeg tror nok ikke at barnet kommer i morgen, det lar nok vente på seg.
Tirsdag 17.07.01
Endelig er dagen her. Skjer det noe i dag mon tro ?? Antageligvis ikke.
Onsdag 18.07.01
Terminen kom og gikk, ingenting skjedde, ikke så mye som et lite tegn til fødsel engang.
Går og venter og venter på at noe skal skje, er lei av å gå gravid, det er så tungt. Ryggen verker og jeg klarer ikke å stå oppreist mer enn noen minutter av gangen. Har masse vann i kroppen, har lagt på meg 19 kg, mesteparten vann tror jeg. Gleder meg til å få vekk magen og bli lettere igjen.
Torsdag 19.07.01 – Mandag 23.07.01
Går og venter fremdeles. Intet nytt. Er enda mer lei av å gå gravid, fødselen ser ut til å la vente på seg.
Tirsdag 24.07.01
Dagen gikk med til å få fatt i en lege eller jordmor som kunne ta meg inn til kontroll. Legen er jo på ferie og det samme er jordmoren min. Jeg tror jeg ringte til samtlige leger jeg hadde fått oppgitt som ferievikarer for legen min, men alle henviste videre til hverandre. Ringte tilslutt i ren desperasjon til en annen jordmor på helsestasjonen for å få hjelp. Fikk komme til samme dag, blodtrykket var steget til 140/100 og jordmor var bekymret for helsen min. Hun ordnet time til meg på Poliklinikk for gravide neste dag. Endelig ser det ut til at det skjer noe her.
Onsdag 25.07.01
Fikk time på Poliklinikk for gravide klokken 13.30 denne dagen. Pappaen var med på sykehuset og det var kjekt å ha ham med seg for nå er alt vondt og tungt. Klarer knapt nok å gå skikkelig. Jeg verker i hele korsryggen og i hoftene, det kjennes nesten ut son ting har låst seg skikkelig fast.
Vi troppet opp på Poliklinikken til avtalt tid og utrolig nok kom jeg til med en gang. En jordmor undersøkte meg, blodtrykket ble målt, det var kommet opp i 160/100 og de fant spor av eggehvite i urinen min, men ikke nok til at de ga meg diagnosen: svangerskapsforgiftning. Ble veid og vekten var gått litt ned siden sist. Etter å ha vært inne hos jordmor skulle jeg undersøkes av legen. Måtte vente en god stund, men kom til omsider. Pappaen var med hele tiden og det var betryggende å ha ham hos seg. Legen kjente og trykket på magen min og fant ut at barnet lå med hodet ned, noe jeg hadde visst hele tiden. Deretter tok hun ultralyd for å se hvor stort barnet var. Jeg ble en smule engstelig når jeg så det bekymrede uttrykket i ansiktet hennes. Hun kom frem til at barnet var veldig stort, jeg kunne forvente meg et barn på 5-5,5 kg. Da ble jeg redd.
Hun bestemte seg for å innlegge meg med en gang, og fortalte at de nok kom til å prøve å sette fødselen i gang. Muligheten for at det ble keisersnitt var også tilstede siden jeg var førstegangsfødende og siden barnet var så stort. Helt til slutt undersøkte hun meg nedentil for å sjekke åpningen på livmorhalsen. Den var ca. 1.5- 2 cm og umoden. Derfor brukte hun to fingre for å bende den ut litt, noe som var j….lig vondt. Dette gjorde hun for å prøve å sette det hele i gang.
Etter disse undersøkelsene ble jeg innlagt på Observasjonspost for gravide. Pappaen fulgte meg dit og ble en stund utover ettermiddagen. Jeg kom på rom med tre trivelige jenter. Da pappaen var gått hjem tok jeg meg en liten runde for å bli litt kjent med de andre på posten. Alle var veldig greie og vi ble tatt godt vare på.
Etter en lang dag var det godt å gå og legge seg, men sengen var så dårlig at jeg ikke sov noe særlig. Natten gikk stort sett med til å gruble og tenke over de tingene jeg hadde fått vite tidligere på dagen. Jeg begynte for alvor å grue meg til fødselen, tenkte på hvordan det kom til å gå, og da tankene ble for skremmende kom også tårene. Puten var helt våt da jeg endelig fikk sove.
Torsdag 26.07.01
Våknet av at jeg lå forferdelig vondt. Jeg verket overalt, bekkenløsningssmertene jeg har hatt hele svangerskapet var bare blåbær i forhold. Grunnen til smertene var at jeg hadde ligget så vondt i sykehussengen. Verre senger skal man lete lenge etter !!
Gikk og spiste frokost og traff noen av de andre. Mange av dem hadde gått over tiden akkurat som meg, andre hadde svangerskapsforgiftning. Veldig mange greie jenter.
Senere på dagen ble jeg undersøkt av overlegen. En fantastisk grei lege, han forklarte meg hva de hadde tenkt å gjøre og at de vurderte keisersnitt, men de ville la meg prøve å føde på normal måte. Han sa at det var best for både meg og barnet om fødselen startet av seg selv enn om de måtte sette meg i gang. Han fortalte også at de ville sende meg på permisjon over natten, jeg kunne få reise hjem og sove i min egen gode seng. JIPPI !!!!! Bedre nyhet kunne jeg ikke fått. Jeg fikk beskjed om å komme opp igjen neste morgen klokken 09.
Vi reiste hjem og koste oss. Jeg spurte pappaen om ikke vi skulle prøve å ha sex for å sette fødselen i gang , men da ville han ikke !! Han har jo mast under hele svangerskapet, men jeg har ikke hatt litt lyst engang. Så når han får muligheten,sier han nei !?! Ikke begriper jeg meg på mannfolk !!
Jeg gikk tidlig og la meg, det var kjempedeilig å ligge i sin egen seng, og jeg sovnet som en stein !
Fredag 27.07.01
Vi ankom sykehuset til avtalt tid klokken 09, men ble sittende å vente en stund. Kom inn til overlegen, og han kunne fortelle meg at de hadde bestemt å gi meg stikkpiller med Prostin. Dette kom som et lite sjokk på meg, siden de hadde fortalt meg dagen før at fødselen skulle få starte av seg selv. Jeg ble enda mer redd og engstelig, visste jo ikke hva jeg gikk til !!
Legen sa at jeg fikk vente på tur, det var nemlig flere som skulle settes i gang. Mens jeg satt og ventet kom jeg i snakk med annen jente som også satt og ventet på det samme som meg. Hun kom til litt før meg, og så var det min tur. De la inn en pille opp mot livmorhalsen, pillen ble satt klokken 09.30 og deretter skulle jeg ligge strak ut en time for at pillen skulle få tid til å virke. Mens jeg lå og slappet av ble jeg koblet til en sparketestmaskin. Det var fordi de skulle følge meg hjertelyden til barnet og se hvor aktivt det var. Jeg ble utstyrt med to belter rundt magen og en knapp jeg skulle trykke på hver gang barnet sparket eller bevegde seg.
Etter ca. en halvtime ble jeg koblet fra og jordmoren undersøkte resultatet, som viste at barnet hadde det bare bra. Det var betryggende å få vite.
Timene gikk og når klokken gikk mot 1200 begynte jeg å kjenne svak murring i magen og ryggen. Noe skjedde, det var sikkert. Utover dagen kom det mer murring som sakte men sikkert gikk over til å bli rier. Disse riene kom med 20-25 minutters mellomrom fra klokken var 13 til litt utpå kvelden. Da forandret intervallet seg til 10-15 minutter og det ble bare mer og mer vondt. Pappaen var med hele tiden og visste ikke hva godt han skulle gjøre for meg. Smertene ble bare mer og mer intense og da klokken var 20 var det så vondt at jeg ikke klarte å sitte i ro lenger. Pappaen masserte meg på ryggen og det hjalp litt, men jeg fikk ikke skikkelig smertelindring før han hentet en varmeflaske til meg. Det var skikkelig deilig og varmen tok de verste smertene. Utover kvelden ble det verre og verre og da klokken gikk mot tolv fant jeg ut at jeg like godt kunne prøve å legge meg og prøve å få meg litt søvn. Pappaen måtte gå for å rekke siste bussen hjem og jeg fikk to Paracet og gikk og la meg. Lå og vridde meg som en makk, der var umulig å få sove, og det siste jeg tenkte var at går dette bra, ja, da klarer jeg alt !!
Lørdag 28.07.01
Jeg våknet 03.30 av at jeg måtte på do. Og da jeg sto opp av sengen kjente jeg at alle smertene var som blåst bort. Helt totalt smertefri. Jeg gikk på do og så at jeg hadde blodig slim i trusen. Ringte på jordmor, og hun kom og undersøkte slimet, det var nok slimproppen som hadde løsnet. Det var et godt tegn, sa hun, det viste at fødselen var nært forestående. Jeg gikk og la meg igjen og våknet ca. 0445 av at jeg hadde kraftige rier som kom med 5 minutters mellomrom. Disse riene jeg fikk da var helt annerledes enn de jeg hadde hatt dagen i forveien, jeg hadde ikke vondt mellom riene og kunne puste ut og slappe av. Det kunne jeg ikke kvelden i forveien, da gikk smertene i ett kjør, vondt hele tiden og ingen mulighet til å slappe av og ta seg inn igjen.
Jeg ble undersøkt av jordmor og hun kunne fortelle at jeg hadde 3 cm åpning og at fostervannsposen hang litt ut av livmorhalsen som en liten boble. Deretter ble det tatt en sparketest og den viste at jeg hadde gode rier og at barnet hadde det bra.
Nå var det ingen vei tilbake og det ble bestemt at jeg skulle sendes bort på Fødeavdelingen. Pappaen ble oppringt med klar beskjed om å innfinne seg så fort så mulig. Stakkars pappaen, han hadde knapt fått seg et par timers søvn før han ble vekket igjen. Han kom opp dit ca. 05.30. I mellomtiden hadde jeg fått tildelt en koselig liten fødestue. Tiden gikk og riene kom tettere, nå var det 4 minutter i mellom hver rie.
Vi fikk servert frokost, og jeg satt i sengen og spiste rundstykker mellom riene. Satt og pustet meg gjennom riene samtidig som jeg spiste, med det resultat at det ble smuler overalt.
Klokken 8 var det vaktskifte og vi fikk tildelt en jordmor. Vi fikk en kjempegrei jordmor som var helt fantastisk.
Jeg ble undersøkt med jevne mellomrom og åpningen på livmorhalsen ble større litt etter litt. Overlegen, som viste seg å være mannen til jordmoren min , fant ut at hodet til barnet ikke var festet. Det ble satt inn en elektrode på barnets hode for å kunne følge med hjertelyden og da legen skulle sette inn den gikk fostervannet. Og det kom ikke bare litt, det kom flommende i store mengder. Jordmor kunne fortelle at fostervannet ikke var misfarget og det viste at babyen hadde det bra. Fostervannet gikk klokken 0930, og da hadde jeg omtrent 4,5 cm åpning.
Etter dette gikk det tregt, og riene var vonde å takle. Pustet meg gjennom dem så godt jeg kunne, og da gikk det litt bedre. Var vondt å ligge på ryggen i sengen, men jeg fikk ikke lov til å komme opp, fordi hodet ikke var festet. Så der lå jeg da og så opp i taket, min kjære mann hadde sovnet i en stressless ved siden av meg og så ut til å ha det kjempefint. Mannfolk !!! De slipper unna alt de !!!
Klokken 1130 ble det besluttet at jeg skulle få epidural, enda jeg ikke hadde bedt om det, men jeg visste jo ikke hva jeg gikk til, så anestesipersonell ble tilkalt, og inn kom det en koselig tysk dame. Jeg fikk vite at den typen epidural som hun skulle sette, var slik at jeg kunne gå oppe når hodet hadde festet seg. En slags mobil-epidural.
Hun ba meg om å sette meg opp i sittende stilling også skulle jeg krumme ryggen som en katt, dette pga at det da var lettere for henne å treffe riktig.
Så kom stikket, og det var IKKE godt. Det knakte i ryggen da hun satte sprøyta, sikkert fordi den var så stor. For meg så det ut til at den kunne likeså godt vært brukt til hester !!
Så gikk det en liten stund og jeg ble nummen i bena. Så begynte anestesidamen å knipe meg litt her og der for å forsikre seg om at epiduralen virket, og det gjorde den. Det var en forferdelig rar følelse å ikke ha kontroll over bena. Uansett hvor mye jeg ville, klarte jeg ikke å løfte dem. Tankene gikk da til dem som sitter i rullestol, jeg forsto da hvordan det må føles.
Nå som følelsen i beina var borte vekk, forsvant også smerten ved riene. Men jeg så jo at de var der på det apparatet som sto ved siden av meg. En sånn CTG maskin.
Men hvor lenge var Adam i Paradiset ?? Det gikk ikke mer enn en time, så sluttet epiduralen å virke !! Og nå var smertene uutholdelig vonde, de kom som kastet på meg og tårene trillet.
Det viste seg at epiduralen hadde glidd ut litt, og dermed forsvant virkningen. Derfor bestemte de seg for å sette en ny epidural. Denne gangen av den typen man IKKE kan bevege seg i det hele tatt med !!
Og klokken 1330 ble den nye epiduralen satt, og den virka enda bedre enn den forrige, var lammet fra magen og ned til tærne. Lå der helt fastlåst til senga og kunne ikke bevege meg i det hele tatt. Samtidig besluttet jordmor at jeg skulle få Pitocindrypp, for å få fart på riene som nå hadde dabbet veldig av. Åpningen var nå 5,5 cm !! Så det gikk fryktelig tregt. Følte at det var masse slit til ingen nytte, og ble mer og mer motløs.
Dryppet ble koblet på, og nå hadde jeg så mange ledninger tilkoblet at jeg så ut som en edderkopp !! To belter rundt magen, for å registrere babyen, en kanyle inn i ryggen med epidural og en i hånda for drypp, samt noen andre greier som jeg ikke vet vitsen med, fastlåst til senga var jeg i alle fall.
Mannen min våkna sånn innimellom, han klarte ikke holde øynene åpne, for han hadde jo ikke fått noe videre søvn natta i forveien, så jeg lot ham være i fred. Verre var det at jeg ikke hadde noen til å trøste meg, og heldigvis hadde jeg en fantastisk grei jordmor, hun strøk meg over håret og sa at alt kom til å gå så bra. Jeg måtte bare være tålmodig.
Så var det tid for vaktskifte og jeg fikk en ny jordmor, hun var grei hun også, men jeg fikk ikke samme kontakten med henne som hun forrige, noe jeg syns var veldig dumt.
Innimellom duppa jeg av, for nå var alle smerter blåst bort, kjente absolutt ingenting !! Og mens jeg lå der og duppa gikk jordmor til og fra og sjekket at babyen hadde det bra, og alt så veldig fint ut. Det eneste de var bekymret for var at han kom ikke ned i bekkenet mitt og sto fremdeles veldig høyt etter 10 timer med rier. Og jeg lå og tenkte at det må være noe feil siden han ikke kommer ned.
Enda noen timer gikk, og klokken 17 hadde jeg 6 cm åpning, tenk 6 usle centimeter etter så mange timers slit !! . Det føltes fryktelig urettferdig, og jeg var nå kommet til det punkt at jeg var drittlei av å ligge i fødsel, uten at det skjedde noenting.
Dryppet mitt ble øket smått om senn, og da klokken var 18 var det skrudd opp på fullt, men det hadde ikke hatt den ønskede effekten, så jordmor skrudde det litt ned igjen. Hodet til babyen var enda ikke festet og han lå fremdeles veldig høyt oppe, lå vel og svevde oppe mellom ribbeina mine et sted, i alle fall føltes det slik.
Endelig klokken 19 hadde jeg full åpning, men overhodet ingen trang til å presse, noe som hadde med at babyen var ikke i nærheten av bekkenbunnen min. Og jeg ble enda mer motløs, skulle jeg aldri få denne ungen ut ??!!! På dette punktet hadde jeg omtrent gitt opp, og frustrasjonen gikk utover mannen min som gjorde sitt beste for å roe meg ned. Men jeg ga meg ikke og mannen fikk masse kjeft, at det var hans feil at jeg lå der, for det var tross alt han som hadde gjort meg gravid osv osv. Jeg beundrer hans tålmodighet den dag i dag. Han gjorde jo bare så godt han kunne, og utakk, ja det er lønnen!
Overlegen kom inn til meg, og fortalte at de ville avvente og se om det skjedde noe, og jeg fikk beskjed om at de kom tilbake om en times tid. Han fortalte også at hvis det ikke skjedde noe, så ble det antagelig tatt keisersnitt. Og da ble jeg både redd og lei meg, for det var ikke dette jeg hadde sett for meg på forhånd.
Timen sneglet seg av gårde og jeg lå stille som en mus i senga for at jeg ikke skulle forandre situasjonen. Var livredd for at babyen skulle komme lenger ned, for nå hadde jeg bestemt meg for å gi opp. Lå og tenkte over dette med snitt, og ble mer og mer enig med meg selv at det var den beste løsningen. Var jo helt utslitt etter å ha gått med rier fra klokken 12 dagen i forveien. Hadde bare lyst til å sove, men kunne jo ikke det.
Klokken 21 kom legen inn igjen og undersøkte meg, og fant ut at babyen sto altfor høyt til at det var aktuelt med noen vanlig fødsel, ei heller noen tangforløsning eller vakum, og jeg pustet lettet ut.
Han fortalte meg at de hadde bestemt seg for at de ville forløse meg med keisersnitt, fordi de mente det var mulig at bekkenet mitt var for smalt i tillegg til at babyen ikke hadde stilt seg skikkelig inn. Men jeg kunne ikke opereres med en gang, for det var kø på operasjonssalen, og da måtte jeg vente.
Jaja, det gjorde da ingenting, om jeg måtte vente enda litt lenger, for jeg hadde jo ikke gjort annet hele dagen, og var mektig lei av hele fødselen.
Så der lå jeg da, med mannen trygt plassert oppi en stol og ventet, ikke fikk jeg verken vått eller tørt pga mulig narkose. Og jeg var sulten som en ulv, jeg hadde jo ikke spist siden klokken 8 på morgenen !!!
Omsider da klokken var 2230 ble jeg trillet inn på operasjonssalen, og min kjære mann fikk på seg et kledelig antrekk. Grønt forkle og en plasthette på hodet, han var virkelig lekker !!
Jeg ble lagt på operasjonsbordet og ble koblet til enda flere slanger, og det ble pumpa inn enda mer epiduralbedøvelse i ryggen min. Ble faktisk bedøvet helt fra brystet og ned !! Og ikke tålte jeg all bedøvelsen, så jeg begynte å kaste opp, noe som ikke var særlig festlig, for jeg hadde jo ikke fått mat, så det var ren magesyre som kom opp.
Også skalv jeg noe fryktelig, lå og ristet som et aspeløv og klarte ikke holde opp.
Så satte de i gang, og det ble satt opp en skjermvegg mellom ansiktet mitt og magen, for at jeg ikke skulle se noe. Og mannen min satt oppe ved hodet mitt og holdt meg i hånden. Det var trygt og godt å ha ham der, samtidig som det var litt skummelt. Har jo aldri ligget på et operasjonsbord før !!
Det var veldig ekkelt når det henta babyen ut, det sa liksom ” scchhuuupp ” og plutselig var han bare der, min lille Emil, født 2304, etter mange slitsomme timer. De holdt ham opp så jeg fikk se, og jeg ble overrasket over at han ikke var så blodig og full av fosterfett som jeg hadde forestilt meg på forhånd.
Så satte han i å skrike, og det er den deiligste lyd jeg noensinne har hørt tror jeg. Tårene trillet og jeg ble helt satt ut av en overveldende lykkefølelse.
Deretter ble han pakket inn og jeg fikk ham opp til ansiktet mitt så jeg kunne se nærmere på ham, og han var så nydelig. Fikk jo ikke ta i ham, for jeg var jo lenket til operasjonsbordet med all slags ledninger !
Så ble han lagt i pappaens armer og de forsvant ut for å veie og måle og klippe navlestreng, mens jeg ble sydd igjen etter alle kunstens regler.
Og etter en liten stund kom pappaen inn til meg igjen, men sin lille sønn i armene, og med et stort lykkelig smil om munnen. Jeg tror ikke jeg lyver hvis jeg sier at han svevde flere centimeter over bakken !! Stoltere far skal man lete lenge etter !!
De vitale målene på Emil var : 4770 gram, 52 cm lang og med en hodeomkrets på 38 cm !!
Altså en stor, flott gutt, som tydeligvis hadde hatt det veldig godt i mammas mage.
Fikk også vite etterpå at han hadde hatt navlesnoren stramt rundt halsen, og kanskje det var derfor han aldri kom ned ?? Det vil jeg nok aldri få svar på.
Etter fødselen ble Emil lagt til brystet mitt og jeg skal si den lille knotten kunne suge, refleksen var det ingenting i veien med nei !! Hadde jo ikke fått noe særlig mer enn litt råmelk, men han suttet i vei, og det var nesten vondt !
Så ble jeg sendt på recovery, og Emil ble sendt bort på barsel. Pappaen fulgte med meg, og siden det var lørdag og ferietid, gikk det ikke lange tiden før pappaen fikk beskjed om å reise hjem !!
Og plutselig var jeg overlatt til meg selv, muttens alene uten verken pappaen eller Emil. Og det var fryktelig sårt, når man omtrent nettopp har født og den lille familien blir bare splittet opp så brått !!
Det var ikke fritt for at tårene trilla da nei, var bånn fortvila og visste verken ut eller inn.
Men jeg kom meg jo gjennom resten av natta da, og våknet av at jeg hadde vondt i hele kroppen. For nå hadde jo bedøvelsen gått ut, og nå kjente jeg virkelig hva jeg hadde gått gjennom !!
Et keisersnittt er IKKE noen liten operasjon for de som måtte tro det, ei heller noen lett løsning. Jeg vil ikke gjenta det hvis jeg kan slippe !!
Dagen etter fødselen fikk jeg vite at det hadde skjedd en god del under snittet som kunne gått skikkelig ille. Jeg hadde mistet så masse blod, faktisk 1,5 liter, noe de regner som MYE. Det var like før jeg måtte ha blodoverføring, og blodprosenten min hadde dalt helt ned i 7,5 !!
Må si jeg fikk litt sjokk når de fortalte meg det, og at grensen for overføring er 7,0 !!
Og når jeg ser på bildene fra den gangen, ser jeg at jeg var hvit som et laken, gikk faktisk ganske i ett med sengetøyet !!
Da klokken var 1230, altså etter lunsj, fikk jeg komme ned på barsel, og endelig fikk jeg se Emil igjen. Og han var enda skjønnere enn jeg husket fra kvelden før, så perfekt og nydelig.
Jeg fikk endelig litt mat, hadde jo ikke spist siden morgenen dagen før og var kjempesulten, tror faktisk aldri at mat har smakt bedre jeg !!
Etter maten var det tid for å prøve å amme, og Emil var ikke vond å be, han tok tak i puppen så det var nesten vondt. Han suttet i vei, men ga ganske fort opp når han skjønte at det ikke kom noe ut av puppen. Melken hadde jo ikke kommet enda, og jeg ble oppfordret av jordmoren om å begynne å pumpe meg for å få produksjonen i gang. Ting gikk visst litt tregere med de som hadde tatt snitt, og det gikk som regel noen dager før ting kom ordentlig i gang.
Og jeg så gjorde, pumpet og sto i og var stolt som en hane da jeg fikk ut 5 ml !!! Fikk skryt av jordmor også, og hun sa det var en god begynnelse.
På ettermiddagen kom mannen min på besøk til oss, og det samme gjorde de stolte besteforeldrene. Det ble tatt masse bilder og Emil sov seg gjennom alt, ikke så rart etter den opplevelsen han hadde vært gjennom dagen før.
Vi ble liggende på barsel en uke, for legene var litt bekymret for meg. Blodprøvene viste nemlig forhøyet infeksjonsverdi, sånne CRP prøver, og de fant ikke ut hvorfor. Jeg ble derfor satt på pencilinkur, og da kunne jeg ikke amme lenger, men måtte pumpe meg og kaste melken. Det var bittert, men jeg ga ikke opp og pumpet meg hver 4 time, og det kom mer og mer for hver gang.
Da det var gått en uke var det endelig tid for utreisesamtale med jordmor, da etter mitt ønske, tror nemlig de ville ha oss der litt lenger, men jeg tagg om å få komme hjem, var nemlig drittlei av å være på sykehus da.
Dessuten hadde jeg jo ting jeg skulle gjøre hjemme, min mann skulle jo feire 30 års dag noen dager senere. Så jeg var rimelig stressa og irritert for at jeg ikke klarte å lage til en skikkelig bursdagsfest for ham. Tror han har tilgitt meg for det, han hadde fått verdens fineste bursdagsgave sa han, nemlig lille Emil !!
Lørdag 04.08.01
Endelig hjemme !! Så herlig å kunne sove i sin egen seng, og slippe å spise til alle døgnets tider. På sykehuset ble vi jo foret 4 ganger om dagen, og det var ikke jeg vant med. Spiser når jeg er sulten jeg !! Og gjett om jeg var sulten da, og TØRST !! Kunne drikke flere liter med vann om dagen, og vekta raste nedover. Tror det har med ammingen å gjøre, siden man mister masse væske der.
Formen min var ganske bra, hadde jo vondt i såret da, men det må man jo regne med etter å ha blitt snittet opp i diverse lag. Keisersnitt er jo ingen liten operasjon !!
Såret så ut til å gro fint og alt så bra ut helt til en mnd etter fødselen……
Tirsdag 28.08.01
Våknet av noen vanvittige smerter, og klarte knapt å bevege meg. Det kjentes ut som om smertene kom fra såret etter snittet, og jeg hadde en hevelse bak snittet som var på tykkelse med en middagspølse. Denne hevelsen gikk bak hele snittet som var grodd fint utvendig.
Jeg ringte til legen min og fortalte hvordan det sto til, og han ba meg komme inn på kontoret med en gang.
Og jeg så gjorde, legen undersøkte meg og var litt i tvil om det var et hematom ( oppsamling av stivnet blod ) etter operasjonen eller om det rett og slett var betennelse.
Så han henviste meg videre til sykehuset, og jeg fikk komme til noen timer senere.
På sykehuset ble jeg undersøkt av en overlege, og han mente dette var sikkert ikke noe å bry seg om, jeg hadde antagelig tatt for hardt i og fikk beskjed om å ta det mer med ro.
Jeg dro hjem med en resept på Paralgin Forte, og var veldig i tvil om jeg skulle dra på apoteket for å løse dem ut. Jeg hadde jo aldri tatt så sterke tabletter og var veldig i tvil om det i det hele tatt gikk an å kombinere disse med at jeg ammet Emil.
Men hun på apoteket sa at det skulle gå greit, så jeg stolte på henne. Men jeg tok ingen tabletter den dagen.
Torsdag 30.08.01
Nå hadde smertene tiltatt og jeg var enda ømmere bak snittet. Kunne så vidt ta i huden og jeg bevegde meg minst mulig,. Mannen min syns det var skremmende og ba meg om å ta kontakt med lege neste dag, og jeg ble bare mer og mer enig med ham.
Det var jo så ille at jeg klarte knapt å kle på meg selv !! Prøvde å ta en sånn Paralgin Forte, men ble bare svimmel og dårlig av dem, det var overhodet ingen smertelindrende effekt.
Fredag 31.08.01
Våknet av at jeg lå på rygg, og prøvde å snu meg, noe jeg IKKE klarte, for da var det så vondt at jeg holdt på å svime av. Så snart jeg bevegde meg kjentes det ut som om jeg revnet innvendig bak snittet, og jeg fant ut at her var det bare å ta en ting om gangen.
Fikk kreket meg opp av sengen og ringte bort på helsestasjonen. Fikk forklart hvordan det sto til og jordmoren som var på jobb ba meg komme bort med en gang. Så jeg tok med meg Emil i vogna og la i vei. Det var vondt for hvert skritt jeg tok, og det gikk fryktelig sent med meg, men jeg kom da frem etter hvert.
Jordmoren undersøkte meg og fant fort ut at dette kunne jeg ikke gå med, hun mente det var betennelse som lå og trykket bak snittet. Så hun ordnet meg time på Poliklinikken på sykehuset for undersøkelse samme ettermiddag. Hun ordnet faktisk med taxi til meg også, for jeg kunne jo ikke ta bussen i den tilstanden jeg var i, og det med barnevogn og greier.
Taxien kom og vi dro av gårde. Ankom sykehuset og ble sittende å vente en stund, pga mange akuttilfeller, men å vente var jeg jo vant med så det gikk bra. Det gjorde jo ikke vondt så lenge jeg satt i ro !!
Jeg kom til hos en annen overlege enn på tirsdagen og han undersøkte meg nøye. Han kom frem til samme konklusjon som den andre overlegen og jeg ble sendt hjem med enda mer smertestillende, denne gangen Ibux 600 mg. Og jeg dro hjem i god tro, overlegen hadde jo sagt at dette var ikke noe å engste seg for, og da stolte jeg jo på ham !!
Kvelden kom og jeg vred meg av smerter, ingenting hjalp og tilslutt gikk jeg og la meg. Måtte ligge på rygg for det å snu seg i sengen kom ikke på tale, det var så vondt da at det svimlet for meg.
Sovnet omsider, men sov ikke godt, har jo aldri sovet godt på ryggen.
Lørdag 01.09.01
Våknet av at jeg lå fryktelig vondt, og av at jeg var badet i svette. Lå på ryggen og fant fort ut at tilstanden min hadde forverret seg i løpet av natten. Fant ut at jeg skulle kjenne etter der som snittet var, under den vesle valken min, og da jeg kjente etter fant jeg ut at det var fuktig der. Jeg dultet i mannen min som allikevel skulle på jobb og ba ham ta en titt. Sto opp av sengen og løftet forsiktig på denne valken min, og han kikka under og sa at det så rødt og hissig ut.
Plutselig var det noe som begynte å renne og jeg så ikke hva det var, og ba mannen se etter en gang til.
” Oi ” !! sa han bare og jeg ble veldig i redd, for jeg ante jo ikke hva som skjedde, men skjønte det ganske fort da jeg så ned på gulvet.
Det hadde gått hull på byllen, ja, for det var en stor byll av betennelse, og pusset rant nedover magen min og ned på gulvet. Jeg ba mannen om å hente noe papir og la meg ned.
Og stakkars mannen min løp av gårde for å hente papir, mens han så helt forstyrret ut. Han hadde jo ikke forventet dette, og spesielt ikke klokka 0500 om morgenen når han skulle på jobb.
Han tørka som best han kunne, men det kom så mye dritt ut av såret som hadde sprukket på to steder at han fant ut det var best å ringe legevakta. Samtidig ringte han jobben og sa at han måtte følge meg, og om de kunne sende ut en reserve for å kjøre for ham. Det var greit og vi reiste av gårde.
Ble sittende å vente litt på legevakta om kom omsider til, og en lege så på meg. Han var sjokkert over det han så, og ringte sporenstreks til sykehuset for sjekk der.
Ble sendt i taxi opp dit, og mannen min og Emil var med. Var veldig glad for å han dem der, var jo både redd og sjokket.
Kom inn til undersøkelse, og legen beordret innleggelse med en gang.
Nå var tilstanden min som liksom var så uskyldig, plutselig veldig alvorlig.
Ble lagt inn og fikk enerom pga. smittefare !!!
Fikk vite at det var en kraftig betennelse som hadde kommet innenfra, og at dette var antagelig noe som hadde kommet inn under snittet. Sykehusinfeksjon kalte de det, og jeg aner ikke den dag i dag hva som hadde forårsaket det.
Ble liggende på sykehuset i 4 dager, på enerom, med klar beskjed om at jeg fikk ikke gå ut derfra annet enn når jeg måtte på toalettet. De var redde for at jeg skulle smitte andre pasienter.
Og de dagene jeg lå der måtte jeg pumpe meg, og fryse ned melken, som min mann kom og hentet en gang om dagen. Det var visst ikke farlig for Emil, og han fikk morsmelk som han var vant med + litt morsmelkserstatning, så han led ingen nød. Men det var veldig sårt for meg som nybakt mamma å være uten babyen min i 4 dager i strekk.
02.09.01
Ble positivt overrasket av mannen min som kom på besøk, han hadde med seg 10 rosa roser til meg. Han hadde jo ikke glemt dagen vår, dagen da vi ble sammen, vi hadde faktisk 6 års jubileum. Og jeg ble så glad da han hadde husket på det.
Det var jo ikke slik jeg hadde sett for meg denne dagen, hadde jo store planer, men de gikk jo i vasken pga sykehusoppholdet.
Men mannen min trøstet meg og sa at vi fikk ta det igjen senere.
04.09.01
Endelig ble jeg skrevet ut, med klar beskjed om å ta det med ro, og med en solid resept under armen.
Turen gikk direkte til apoteket og jeg gikk derfra flerfoldige hundrelapper fattigere, måtte jo ha alskens saker for å forbinde såret .
Men historien slutter ikke her, jeg gikk med bandasjer i 3 mnd etter keisersnittet, først da var det grodd skikkelig, og mannen min kunne endelig ta seg fri etter måneder som sykesøster.
Han var helt fantastisk i denne perioden, vet ikke hva jeg skulle gjort uten ham !!
Så historien endte godt tilslutt, men etter mange måneder med smerte og frustrasjon.
Fødselen min var jo ikke det jeg hadde håpet at den skulle bli…..
En liten ting tilslutt…….
Det gikk bra med Emil, han vokste og spiste godt, verre var det med meg, som holdt på å ta helt skrekken etter den fæle fødselen og tiden etterpå.
Nå er jeg altså gravid igjen, og har ikke mer enn en uke til termin, og jeg kan ikke akkurat si at jeg gleder meg……….
Er livredd for en repetisjon av forrige gang, enda legene sier at de vil følge nøye med meg denne gangen. Klarer ikke helt å stole på dem, tilliten min til leger har jo fått seg en alvorlig knekk etter opplevelsene etter fødselen, men jeg håper og tror at det skal gå bra.
Denne gangen vil jeg ha KONTROLL over hva som skal skje, ikke slik som forrige gang der alle avgjørelser ble tatt over hodet på meg.
Ta f.eks dette med epidural, denne gangen vil jeg være med å ta standpunkt til om jeg i det hele tatt vil ha det.
Har så lyst å kunne føde uten smertestillende, og vil gjerne prøve akupunktur og varmt vann. Håper så inderlig at opplevelsen blir bedre denne gangen, det kan jo ikke bli VERRE enn forrige gang, det er vel ikke mulig ??
Jeg har jo vært til fødselsamtale og fortalt om forrige gang, men følte at jeg ble ikke helt hørt på en måte. Det er bestemt at det blir vanlig fødsel, hvis det går, og at legene vil følge nøye med meg og babyen hele veien. Slapper jo litt av da, men hva om bekkenet mitt virkelig ikke er stort nok ?? Det er det jo ingen som vet !?! For det har aldri blitt målt.
Men lille Viljar har i alle fall sunket godt ned i bekkenet mitt, det gjorde aldri Emil, så det er jo et godt tegn.
Skal også til min siste UL den 21.07.03 hvis ikke noe har skjedd til da. Skal spørre legen da om hvor stor han er. Fikk jo vite den 11.07 at babyen er ca. 4 kg og at han er 10 cm mellom ørene. Altså klar til å komme til verden.
Så da er det vel bare å vente da, på at mitt lille Mirakel skal komme til verden.
Stoor klem fra en småengstelig Pludre T - 4
Dette er ment som en slags dagbok over hva jeg opplevde før fødselen, under fødselen og i tiden etterpå.
Mandag 16.07.01
Dagen begynte med at jeg var til ultralyd på poliklinikk for gravide. Legen min
hadde henvist meg ned dit fordi han var ikke sikker på om hodet var festet og dessuten ville han gjerne vite hvilket leie barnet lå i og hvor stort det var.
Selve ultralyden gikk fint, de målte hode og magemål på barnet og regnet ut ca. hvor stort det var. De beregnet at jeg kunne vente meg et barn på over 4 kilo, altså over gjennomsnittet. Jeg fikk også med et bilde av ansiktet til barnet og pappaen og jeg lurte på om hvem barnet lignet på. Vi fant ut at det lignet mye på pappaen.
Var også på legekontroll. Ble veid og blodtrykket ble målt, det var litt høyt, 140/90, men ellers så var jeg i god form. Fikk beskjed om å komme meg til kontroll neste uke. En dag igjen til termin, har termin 17.07, men jeg tror nok ikke at barnet kommer i morgen, det lar nok vente på seg.
Tirsdag 17.07.01
Endelig er dagen her. Skjer det noe i dag mon tro ?? Antageligvis ikke.
Onsdag 18.07.01
Terminen kom og gikk, ingenting skjedde, ikke så mye som et lite tegn til fødsel engang.
Går og venter og venter på at noe skal skje, er lei av å gå gravid, det er så tungt. Ryggen verker og jeg klarer ikke å stå oppreist mer enn noen minutter av gangen. Har masse vann i kroppen, har lagt på meg 19 kg, mesteparten vann tror jeg. Gleder meg til å få vekk magen og bli lettere igjen.
Torsdag 19.07.01 – Mandag 23.07.01
Går og venter fremdeles. Intet nytt. Er enda mer lei av å gå gravid, fødselen ser ut til å la vente på seg.
Tirsdag 24.07.01
Dagen gikk med til å få fatt i en lege eller jordmor som kunne ta meg inn til kontroll. Legen er jo på ferie og det samme er jordmoren min. Jeg tror jeg ringte til samtlige leger jeg hadde fått oppgitt som ferievikarer for legen min, men alle henviste videre til hverandre. Ringte tilslutt i ren desperasjon til en annen jordmor på helsestasjonen for å få hjelp. Fikk komme til samme dag, blodtrykket var steget til 140/100 og jordmor var bekymret for helsen min. Hun ordnet time til meg på Poliklinikk for gravide neste dag. Endelig ser det ut til at det skjer noe her.
Onsdag 25.07.01
Fikk time på Poliklinikk for gravide klokken 13.30 denne dagen. Pappaen var med på sykehuset og det var kjekt å ha ham med seg for nå er alt vondt og tungt. Klarer knapt nok å gå skikkelig. Jeg verker i hele korsryggen og i hoftene, det kjennes nesten ut son ting har låst seg skikkelig fast.
Vi troppet opp på Poliklinikken til avtalt tid og utrolig nok kom jeg til med en gang. En jordmor undersøkte meg, blodtrykket ble målt, det var kommet opp i 160/100 og de fant spor av eggehvite i urinen min, men ikke nok til at de ga meg diagnosen: svangerskapsforgiftning. Ble veid og vekten var gått litt ned siden sist. Etter å ha vært inne hos jordmor skulle jeg undersøkes av legen. Måtte vente en god stund, men kom til omsider. Pappaen var med hele tiden og det var betryggende å ha ham hos seg. Legen kjente og trykket på magen min og fant ut at barnet lå med hodet ned, noe jeg hadde visst hele tiden. Deretter tok hun ultralyd for å se hvor stort barnet var. Jeg ble en smule engstelig når jeg så det bekymrede uttrykket i ansiktet hennes. Hun kom frem til at barnet var veldig stort, jeg kunne forvente meg et barn på 5-5,5 kg. Da ble jeg redd.
Hun bestemte seg for å innlegge meg med en gang, og fortalte at de nok kom til å prøve å sette fødselen i gang. Muligheten for at det ble keisersnitt var også tilstede siden jeg var førstegangsfødende og siden barnet var så stort. Helt til slutt undersøkte hun meg nedentil for å sjekke åpningen på livmorhalsen. Den var ca. 1.5- 2 cm og umoden. Derfor brukte hun to fingre for å bende den ut litt, noe som var j….lig vondt. Dette gjorde hun for å prøve å sette det hele i gang.
Etter disse undersøkelsene ble jeg innlagt på Observasjonspost for gravide. Pappaen fulgte meg dit og ble en stund utover ettermiddagen. Jeg kom på rom med tre trivelige jenter. Da pappaen var gått hjem tok jeg meg en liten runde for å bli litt kjent med de andre på posten. Alle var veldig greie og vi ble tatt godt vare på.
Etter en lang dag var det godt å gå og legge seg, men sengen var så dårlig at jeg ikke sov noe særlig. Natten gikk stort sett med til å gruble og tenke over de tingene jeg hadde fått vite tidligere på dagen. Jeg begynte for alvor å grue meg til fødselen, tenkte på hvordan det kom til å gå, og da tankene ble for skremmende kom også tårene. Puten var helt våt da jeg endelig fikk sove.
Torsdag 26.07.01
Våknet av at jeg lå forferdelig vondt. Jeg verket overalt, bekkenløsningssmertene jeg har hatt hele svangerskapet var bare blåbær i forhold. Grunnen til smertene var at jeg hadde ligget så vondt i sykehussengen. Verre senger skal man lete lenge etter !!
Gikk og spiste frokost og traff noen av de andre. Mange av dem hadde gått over tiden akkurat som meg, andre hadde svangerskapsforgiftning. Veldig mange greie jenter.
Senere på dagen ble jeg undersøkt av overlegen. En fantastisk grei lege, han forklarte meg hva de hadde tenkt å gjøre og at de vurderte keisersnitt, men de ville la meg prøve å føde på normal måte. Han sa at det var best for både meg og barnet om fødselen startet av seg selv enn om de måtte sette meg i gang. Han fortalte også at de ville sende meg på permisjon over natten, jeg kunne få reise hjem og sove i min egen gode seng. JIPPI !!!!! Bedre nyhet kunne jeg ikke fått. Jeg fikk beskjed om å komme opp igjen neste morgen klokken 09.
Vi reiste hjem og koste oss. Jeg spurte pappaen om ikke vi skulle prøve å ha sex for å sette fødselen i gang , men da ville han ikke !! Han har jo mast under hele svangerskapet, men jeg har ikke hatt litt lyst engang. Så når han får muligheten,sier han nei !?! Ikke begriper jeg meg på mannfolk !!
Jeg gikk tidlig og la meg, det var kjempedeilig å ligge i sin egen seng, og jeg sovnet som en stein !
Fredag 27.07.01
Vi ankom sykehuset til avtalt tid klokken 09, men ble sittende å vente en stund. Kom inn til overlegen, og han kunne fortelle meg at de hadde bestemt å gi meg stikkpiller med Prostin. Dette kom som et lite sjokk på meg, siden de hadde fortalt meg dagen før at fødselen skulle få starte av seg selv. Jeg ble enda mer redd og engstelig, visste jo ikke hva jeg gikk til !!
Legen sa at jeg fikk vente på tur, det var nemlig flere som skulle settes i gang. Mens jeg satt og ventet kom jeg i snakk med annen jente som også satt og ventet på det samme som meg. Hun kom til litt før meg, og så var det min tur. De la inn en pille opp mot livmorhalsen, pillen ble satt klokken 09.30 og deretter skulle jeg ligge strak ut en time for at pillen skulle få tid til å virke. Mens jeg lå og slappet av ble jeg koblet til en sparketestmaskin. Det var fordi de skulle følge meg hjertelyden til barnet og se hvor aktivt det var. Jeg ble utstyrt med to belter rundt magen og en knapp jeg skulle trykke på hver gang barnet sparket eller bevegde seg.
Etter ca. en halvtime ble jeg koblet fra og jordmoren undersøkte resultatet, som viste at barnet hadde det bare bra. Det var betryggende å få vite.
Timene gikk og når klokken gikk mot 1200 begynte jeg å kjenne svak murring i magen og ryggen. Noe skjedde, det var sikkert. Utover dagen kom det mer murring som sakte men sikkert gikk over til å bli rier. Disse riene kom med 20-25 minutters mellomrom fra klokken var 13 til litt utpå kvelden. Da forandret intervallet seg til 10-15 minutter og det ble bare mer og mer vondt. Pappaen var med hele tiden og visste ikke hva godt han skulle gjøre for meg. Smertene ble bare mer og mer intense og da klokken var 20 var det så vondt at jeg ikke klarte å sitte i ro lenger. Pappaen masserte meg på ryggen og det hjalp litt, men jeg fikk ikke skikkelig smertelindring før han hentet en varmeflaske til meg. Det var skikkelig deilig og varmen tok de verste smertene. Utover kvelden ble det verre og verre og da klokken gikk mot tolv fant jeg ut at jeg like godt kunne prøve å legge meg og prøve å få meg litt søvn. Pappaen måtte gå for å rekke siste bussen hjem og jeg fikk to Paracet og gikk og la meg. Lå og vridde meg som en makk, der var umulig å få sove, og det siste jeg tenkte var at går dette bra, ja, da klarer jeg alt !!
Lørdag 28.07.01
Jeg våknet 03.30 av at jeg måtte på do. Og da jeg sto opp av sengen kjente jeg at alle smertene var som blåst bort. Helt totalt smertefri. Jeg gikk på do og så at jeg hadde blodig slim i trusen. Ringte på jordmor, og hun kom og undersøkte slimet, det var nok slimproppen som hadde løsnet. Det var et godt tegn, sa hun, det viste at fødselen var nært forestående. Jeg gikk og la meg igjen og våknet ca. 0445 av at jeg hadde kraftige rier som kom med 5 minutters mellomrom. Disse riene jeg fikk da var helt annerledes enn de jeg hadde hatt dagen i forveien, jeg hadde ikke vondt mellom riene og kunne puste ut og slappe av. Det kunne jeg ikke kvelden i forveien, da gikk smertene i ett kjør, vondt hele tiden og ingen mulighet til å slappe av og ta seg inn igjen.
Jeg ble undersøkt av jordmor og hun kunne fortelle at jeg hadde 3 cm åpning og at fostervannsposen hang litt ut av livmorhalsen som en liten boble. Deretter ble det tatt en sparketest og den viste at jeg hadde gode rier og at barnet hadde det bra.
Nå var det ingen vei tilbake og det ble bestemt at jeg skulle sendes bort på Fødeavdelingen. Pappaen ble oppringt med klar beskjed om å innfinne seg så fort så mulig. Stakkars pappaen, han hadde knapt fått seg et par timers søvn før han ble vekket igjen. Han kom opp dit ca. 05.30. I mellomtiden hadde jeg fått tildelt en koselig liten fødestue. Tiden gikk og riene kom tettere, nå var det 4 minutter i mellom hver rie.
Vi fikk servert frokost, og jeg satt i sengen og spiste rundstykker mellom riene. Satt og pustet meg gjennom riene samtidig som jeg spiste, med det resultat at det ble smuler overalt.
Klokken 8 var det vaktskifte og vi fikk tildelt en jordmor. Vi fikk en kjempegrei jordmor som var helt fantastisk.
Jeg ble undersøkt med jevne mellomrom og åpningen på livmorhalsen ble større litt etter litt. Overlegen, som viste seg å være mannen til jordmoren min , fant ut at hodet til barnet ikke var festet. Det ble satt inn en elektrode på barnets hode for å kunne følge med hjertelyden og da legen skulle sette inn den gikk fostervannet. Og det kom ikke bare litt, det kom flommende i store mengder. Jordmor kunne fortelle at fostervannet ikke var misfarget og det viste at babyen hadde det bra. Fostervannet gikk klokken 0930, og da hadde jeg omtrent 4,5 cm åpning.
Etter dette gikk det tregt, og riene var vonde å takle. Pustet meg gjennom dem så godt jeg kunne, og da gikk det litt bedre. Var vondt å ligge på ryggen i sengen, men jeg fikk ikke lov til å komme opp, fordi hodet ikke var festet. Så der lå jeg da og så opp i taket, min kjære mann hadde sovnet i en stressless ved siden av meg og så ut til å ha det kjempefint. Mannfolk !!! De slipper unna alt de !!!
Klokken 1130 ble det besluttet at jeg skulle få epidural, enda jeg ikke hadde bedt om det, men jeg visste jo ikke hva jeg gikk til, så anestesipersonell ble tilkalt, og inn kom det en koselig tysk dame. Jeg fikk vite at den typen epidural som hun skulle sette, var slik at jeg kunne gå oppe når hodet hadde festet seg. En slags mobil-epidural.
Hun ba meg om å sette meg opp i sittende stilling også skulle jeg krumme ryggen som en katt, dette pga at det da var lettere for henne å treffe riktig.
Så kom stikket, og det var IKKE godt. Det knakte i ryggen da hun satte sprøyta, sikkert fordi den var så stor. For meg så det ut til at den kunne likeså godt vært brukt til hester !!
Så gikk det en liten stund og jeg ble nummen i bena. Så begynte anestesidamen å knipe meg litt her og der for å forsikre seg om at epiduralen virket, og det gjorde den. Det var en forferdelig rar følelse å ikke ha kontroll over bena. Uansett hvor mye jeg ville, klarte jeg ikke å løfte dem. Tankene gikk da til dem som sitter i rullestol, jeg forsto da hvordan det må føles.
Nå som følelsen i beina var borte vekk, forsvant også smerten ved riene. Men jeg så jo at de var der på det apparatet som sto ved siden av meg. En sånn CTG maskin.
Men hvor lenge var Adam i Paradiset ?? Det gikk ikke mer enn en time, så sluttet epiduralen å virke !! Og nå var smertene uutholdelig vonde, de kom som kastet på meg og tårene trillet.
Det viste seg at epiduralen hadde glidd ut litt, og dermed forsvant virkningen. Derfor bestemte de seg for å sette en ny epidural. Denne gangen av den typen man IKKE kan bevege seg i det hele tatt med !!
Og klokken 1330 ble den nye epiduralen satt, og den virka enda bedre enn den forrige, var lammet fra magen og ned til tærne. Lå der helt fastlåst til senga og kunne ikke bevege meg i det hele tatt. Samtidig besluttet jordmor at jeg skulle få Pitocindrypp, for å få fart på riene som nå hadde dabbet veldig av. Åpningen var nå 5,5 cm !! Så det gikk fryktelig tregt. Følte at det var masse slit til ingen nytte, og ble mer og mer motløs.
Dryppet ble koblet på, og nå hadde jeg så mange ledninger tilkoblet at jeg så ut som en edderkopp !! To belter rundt magen, for å registrere babyen, en kanyle inn i ryggen med epidural og en i hånda for drypp, samt noen andre greier som jeg ikke vet vitsen med, fastlåst til senga var jeg i alle fall.
Mannen min våkna sånn innimellom, han klarte ikke holde øynene åpne, for han hadde jo ikke fått noe videre søvn natta i forveien, så jeg lot ham være i fred. Verre var det at jeg ikke hadde noen til å trøste meg, og heldigvis hadde jeg en fantastisk grei jordmor, hun strøk meg over håret og sa at alt kom til å gå så bra. Jeg måtte bare være tålmodig.
Så var det tid for vaktskifte og jeg fikk en ny jordmor, hun var grei hun også, men jeg fikk ikke samme kontakten med henne som hun forrige, noe jeg syns var veldig dumt.
Innimellom duppa jeg av, for nå var alle smerter blåst bort, kjente absolutt ingenting !! Og mens jeg lå der og duppa gikk jordmor til og fra og sjekket at babyen hadde det bra, og alt så veldig fint ut. Det eneste de var bekymret for var at han kom ikke ned i bekkenet mitt og sto fremdeles veldig høyt etter 10 timer med rier. Og jeg lå og tenkte at det må være noe feil siden han ikke kommer ned.
Enda noen timer gikk, og klokken 17 hadde jeg 6 cm åpning, tenk 6 usle centimeter etter så mange timers slit !! . Det føltes fryktelig urettferdig, og jeg var nå kommet til det punkt at jeg var drittlei av å ligge i fødsel, uten at det skjedde noenting.
Dryppet mitt ble øket smått om senn, og da klokken var 18 var det skrudd opp på fullt, men det hadde ikke hatt den ønskede effekten, så jordmor skrudde det litt ned igjen. Hodet til babyen var enda ikke festet og han lå fremdeles veldig høyt oppe, lå vel og svevde oppe mellom ribbeina mine et sted, i alle fall føltes det slik.
Endelig klokken 19 hadde jeg full åpning, men overhodet ingen trang til å presse, noe som hadde med at babyen var ikke i nærheten av bekkenbunnen min. Og jeg ble enda mer motløs, skulle jeg aldri få denne ungen ut ??!!! På dette punktet hadde jeg omtrent gitt opp, og frustrasjonen gikk utover mannen min som gjorde sitt beste for å roe meg ned. Men jeg ga meg ikke og mannen fikk masse kjeft, at det var hans feil at jeg lå der, for det var tross alt han som hadde gjort meg gravid osv osv. Jeg beundrer hans tålmodighet den dag i dag. Han gjorde jo bare så godt han kunne, og utakk, ja det er lønnen!
Overlegen kom inn til meg, og fortalte at de ville avvente og se om det skjedde noe, og jeg fikk beskjed om at de kom tilbake om en times tid. Han fortalte også at hvis det ikke skjedde noe, så ble det antagelig tatt keisersnitt. Og da ble jeg både redd og lei meg, for det var ikke dette jeg hadde sett for meg på forhånd.
Timen sneglet seg av gårde og jeg lå stille som en mus i senga for at jeg ikke skulle forandre situasjonen. Var livredd for at babyen skulle komme lenger ned, for nå hadde jeg bestemt meg for å gi opp. Lå og tenkte over dette med snitt, og ble mer og mer enig med meg selv at det var den beste løsningen. Var jo helt utslitt etter å ha gått med rier fra klokken 12 dagen i forveien. Hadde bare lyst til å sove, men kunne jo ikke det.
Klokken 21 kom legen inn igjen og undersøkte meg, og fant ut at babyen sto altfor høyt til at det var aktuelt med noen vanlig fødsel, ei heller noen tangforløsning eller vakum, og jeg pustet lettet ut.
Han fortalte meg at de hadde bestemt seg for at de ville forløse meg med keisersnitt, fordi de mente det var mulig at bekkenet mitt var for smalt i tillegg til at babyen ikke hadde stilt seg skikkelig inn. Men jeg kunne ikke opereres med en gang, for det var kø på operasjonssalen, og da måtte jeg vente.
Jaja, det gjorde da ingenting, om jeg måtte vente enda litt lenger, for jeg hadde jo ikke gjort annet hele dagen, og var mektig lei av hele fødselen.
Så der lå jeg da, med mannen trygt plassert oppi en stol og ventet, ikke fikk jeg verken vått eller tørt pga mulig narkose. Og jeg var sulten som en ulv, jeg hadde jo ikke spist siden klokken 8 på morgenen !!!
Omsider da klokken var 2230 ble jeg trillet inn på operasjonssalen, og min kjære mann fikk på seg et kledelig antrekk. Grønt forkle og en plasthette på hodet, han var virkelig lekker !!
Jeg ble lagt på operasjonsbordet og ble koblet til enda flere slanger, og det ble pumpa inn enda mer epiduralbedøvelse i ryggen min. Ble faktisk bedøvet helt fra brystet og ned !! Og ikke tålte jeg all bedøvelsen, så jeg begynte å kaste opp, noe som ikke var særlig festlig, for jeg hadde jo ikke fått mat, så det var ren magesyre som kom opp.
Også skalv jeg noe fryktelig, lå og ristet som et aspeløv og klarte ikke holde opp.
Så satte de i gang, og det ble satt opp en skjermvegg mellom ansiktet mitt og magen, for at jeg ikke skulle se noe. Og mannen min satt oppe ved hodet mitt og holdt meg i hånden. Det var trygt og godt å ha ham der, samtidig som det var litt skummelt. Har jo aldri ligget på et operasjonsbord før !!
Det var veldig ekkelt når det henta babyen ut, det sa liksom ” scchhuuupp ” og plutselig var han bare der, min lille Emil, født 2304, etter mange slitsomme timer. De holdt ham opp så jeg fikk se, og jeg ble overrasket over at han ikke var så blodig og full av fosterfett som jeg hadde forestilt meg på forhånd.
Så satte han i å skrike, og det er den deiligste lyd jeg noensinne har hørt tror jeg. Tårene trillet og jeg ble helt satt ut av en overveldende lykkefølelse.
Deretter ble han pakket inn og jeg fikk ham opp til ansiktet mitt så jeg kunne se nærmere på ham, og han var så nydelig. Fikk jo ikke ta i ham, for jeg var jo lenket til operasjonsbordet med all slags ledninger !
Så ble han lagt i pappaens armer og de forsvant ut for å veie og måle og klippe navlestreng, mens jeg ble sydd igjen etter alle kunstens regler.
Og etter en liten stund kom pappaen inn til meg igjen, men sin lille sønn i armene, og med et stort lykkelig smil om munnen. Jeg tror ikke jeg lyver hvis jeg sier at han svevde flere centimeter over bakken !! Stoltere far skal man lete lenge etter !!
De vitale målene på Emil var : 4770 gram, 52 cm lang og med en hodeomkrets på 38 cm !!
Altså en stor, flott gutt, som tydeligvis hadde hatt det veldig godt i mammas mage.
Fikk også vite etterpå at han hadde hatt navlesnoren stramt rundt halsen, og kanskje det var derfor han aldri kom ned ?? Det vil jeg nok aldri få svar på.
Etter fødselen ble Emil lagt til brystet mitt og jeg skal si den lille knotten kunne suge, refleksen var det ingenting i veien med nei !! Hadde jo ikke fått noe særlig mer enn litt råmelk, men han suttet i vei, og det var nesten vondt !
Så ble jeg sendt på recovery, og Emil ble sendt bort på barsel. Pappaen fulgte med meg, og siden det var lørdag og ferietid, gikk det ikke lange tiden før pappaen fikk beskjed om å reise hjem !!
Og plutselig var jeg overlatt til meg selv, muttens alene uten verken pappaen eller Emil. Og det var fryktelig sårt, når man omtrent nettopp har født og den lille familien blir bare splittet opp så brått !!
Det var ikke fritt for at tårene trilla da nei, var bånn fortvila og visste verken ut eller inn.
Men jeg kom meg jo gjennom resten av natta da, og våknet av at jeg hadde vondt i hele kroppen. For nå hadde jo bedøvelsen gått ut, og nå kjente jeg virkelig hva jeg hadde gått gjennom !!
Et keisersnittt er IKKE noen liten operasjon for de som måtte tro det, ei heller noen lett løsning. Jeg vil ikke gjenta det hvis jeg kan slippe !!
Dagen etter fødselen fikk jeg vite at det hadde skjedd en god del under snittet som kunne gått skikkelig ille. Jeg hadde mistet så masse blod, faktisk 1,5 liter, noe de regner som MYE. Det var like før jeg måtte ha blodoverføring, og blodprosenten min hadde dalt helt ned i 7,5 !!
Må si jeg fikk litt sjokk når de fortalte meg det, og at grensen for overføring er 7,0 !!
Og når jeg ser på bildene fra den gangen, ser jeg at jeg var hvit som et laken, gikk faktisk ganske i ett med sengetøyet !!
Da klokken var 1230, altså etter lunsj, fikk jeg komme ned på barsel, og endelig fikk jeg se Emil igjen. Og han var enda skjønnere enn jeg husket fra kvelden før, så perfekt og nydelig.
Jeg fikk endelig litt mat, hadde jo ikke spist siden morgenen dagen før og var kjempesulten, tror faktisk aldri at mat har smakt bedre jeg !!
Etter maten var det tid for å prøve å amme, og Emil var ikke vond å be, han tok tak i puppen så det var nesten vondt. Han suttet i vei, men ga ganske fort opp når han skjønte at det ikke kom noe ut av puppen. Melken hadde jo ikke kommet enda, og jeg ble oppfordret av jordmoren om å begynne å pumpe meg for å få produksjonen i gang. Ting gikk visst litt tregere med de som hadde tatt snitt, og det gikk som regel noen dager før ting kom ordentlig i gang.
Og jeg så gjorde, pumpet og sto i og var stolt som en hane da jeg fikk ut 5 ml !!! Fikk skryt av jordmor også, og hun sa det var en god begynnelse.
På ettermiddagen kom mannen min på besøk til oss, og det samme gjorde de stolte besteforeldrene. Det ble tatt masse bilder og Emil sov seg gjennom alt, ikke så rart etter den opplevelsen han hadde vært gjennom dagen før.
Vi ble liggende på barsel en uke, for legene var litt bekymret for meg. Blodprøvene viste nemlig forhøyet infeksjonsverdi, sånne CRP prøver, og de fant ikke ut hvorfor. Jeg ble derfor satt på pencilinkur, og da kunne jeg ikke amme lenger, men måtte pumpe meg og kaste melken. Det var bittert, men jeg ga ikke opp og pumpet meg hver 4 time, og det kom mer og mer for hver gang.
Da det var gått en uke var det endelig tid for utreisesamtale med jordmor, da etter mitt ønske, tror nemlig de ville ha oss der litt lenger, men jeg tagg om å få komme hjem, var nemlig drittlei av å være på sykehus da.
Dessuten hadde jeg jo ting jeg skulle gjøre hjemme, min mann skulle jo feire 30 års dag noen dager senere. Så jeg var rimelig stressa og irritert for at jeg ikke klarte å lage til en skikkelig bursdagsfest for ham. Tror han har tilgitt meg for det, han hadde fått verdens fineste bursdagsgave sa han, nemlig lille Emil !!
Lørdag 04.08.01
Endelig hjemme !! Så herlig å kunne sove i sin egen seng, og slippe å spise til alle døgnets tider. På sykehuset ble vi jo foret 4 ganger om dagen, og det var ikke jeg vant med. Spiser når jeg er sulten jeg !! Og gjett om jeg var sulten da, og TØRST !! Kunne drikke flere liter med vann om dagen, og vekta raste nedover. Tror det har med ammingen å gjøre, siden man mister masse væske der.
Formen min var ganske bra, hadde jo vondt i såret da, men det må man jo regne med etter å ha blitt snittet opp i diverse lag. Keisersnitt er jo ingen liten operasjon !!
Såret så ut til å gro fint og alt så bra ut helt til en mnd etter fødselen……
Tirsdag 28.08.01
Våknet av noen vanvittige smerter, og klarte knapt å bevege meg. Det kjentes ut som om smertene kom fra såret etter snittet, og jeg hadde en hevelse bak snittet som var på tykkelse med en middagspølse. Denne hevelsen gikk bak hele snittet som var grodd fint utvendig.
Jeg ringte til legen min og fortalte hvordan det sto til, og han ba meg komme inn på kontoret med en gang.
Og jeg så gjorde, legen undersøkte meg og var litt i tvil om det var et hematom ( oppsamling av stivnet blod ) etter operasjonen eller om det rett og slett var betennelse.
Så han henviste meg videre til sykehuset, og jeg fikk komme til noen timer senere.
På sykehuset ble jeg undersøkt av en overlege, og han mente dette var sikkert ikke noe å bry seg om, jeg hadde antagelig tatt for hardt i og fikk beskjed om å ta det mer med ro.
Jeg dro hjem med en resept på Paralgin Forte, og var veldig i tvil om jeg skulle dra på apoteket for å løse dem ut. Jeg hadde jo aldri tatt så sterke tabletter og var veldig i tvil om det i det hele tatt gikk an å kombinere disse med at jeg ammet Emil.
Men hun på apoteket sa at det skulle gå greit, så jeg stolte på henne. Men jeg tok ingen tabletter den dagen.
Torsdag 30.08.01
Nå hadde smertene tiltatt og jeg var enda ømmere bak snittet. Kunne så vidt ta i huden og jeg bevegde meg minst mulig,. Mannen min syns det var skremmende og ba meg om å ta kontakt med lege neste dag, og jeg ble bare mer og mer enig med ham.
Det var jo så ille at jeg klarte knapt å kle på meg selv !! Prøvde å ta en sånn Paralgin Forte, men ble bare svimmel og dårlig av dem, det var overhodet ingen smertelindrende effekt.
Fredag 31.08.01
Våknet av at jeg lå på rygg, og prøvde å snu meg, noe jeg IKKE klarte, for da var det så vondt at jeg holdt på å svime av. Så snart jeg bevegde meg kjentes det ut som om jeg revnet innvendig bak snittet, og jeg fant ut at her var det bare å ta en ting om gangen.
Fikk kreket meg opp av sengen og ringte bort på helsestasjonen. Fikk forklart hvordan det sto til og jordmoren som var på jobb ba meg komme bort med en gang. Så jeg tok med meg Emil i vogna og la i vei. Det var vondt for hvert skritt jeg tok, og det gikk fryktelig sent med meg, men jeg kom da frem etter hvert.
Jordmoren undersøkte meg og fant fort ut at dette kunne jeg ikke gå med, hun mente det var betennelse som lå og trykket bak snittet. Så hun ordnet meg time på Poliklinikken på sykehuset for undersøkelse samme ettermiddag. Hun ordnet faktisk med taxi til meg også, for jeg kunne jo ikke ta bussen i den tilstanden jeg var i, og det med barnevogn og greier.
Taxien kom og vi dro av gårde. Ankom sykehuset og ble sittende å vente en stund, pga mange akuttilfeller, men å vente var jeg jo vant med så det gikk bra. Det gjorde jo ikke vondt så lenge jeg satt i ro !!
Jeg kom til hos en annen overlege enn på tirsdagen og han undersøkte meg nøye. Han kom frem til samme konklusjon som den andre overlegen og jeg ble sendt hjem med enda mer smertestillende, denne gangen Ibux 600 mg. Og jeg dro hjem i god tro, overlegen hadde jo sagt at dette var ikke noe å engste seg for, og da stolte jeg jo på ham !!
Kvelden kom og jeg vred meg av smerter, ingenting hjalp og tilslutt gikk jeg og la meg. Måtte ligge på rygg for det å snu seg i sengen kom ikke på tale, det var så vondt da at det svimlet for meg.
Sovnet omsider, men sov ikke godt, har jo aldri sovet godt på ryggen.
Lørdag 01.09.01
Våknet av at jeg lå fryktelig vondt, og av at jeg var badet i svette. Lå på ryggen og fant fort ut at tilstanden min hadde forverret seg i løpet av natten. Fant ut at jeg skulle kjenne etter der som snittet var, under den vesle valken min, og da jeg kjente etter fant jeg ut at det var fuktig der. Jeg dultet i mannen min som allikevel skulle på jobb og ba ham ta en titt. Sto opp av sengen og løftet forsiktig på denne valken min, og han kikka under og sa at det så rødt og hissig ut.
Plutselig var det noe som begynte å renne og jeg så ikke hva det var, og ba mannen se etter en gang til.
” Oi ” !! sa han bare og jeg ble veldig i redd, for jeg ante jo ikke hva som skjedde, men skjønte det ganske fort da jeg så ned på gulvet.
Det hadde gått hull på byllen, ja, for det var en stor byll av betennelse, og pusset rant nedover magen min og ned på gulvet. Jeg ba mannen om å hente noe papir og la meg ned.
Og stakkars mannen min løp av gårde for å hente papir, mens han så helt forstyrret ut. Han hadde jo ikke forventet dette, og spesielt ikke klokka 0500 om morgenen når han skulle på jobb.
Han tørka som best han kunne, men det kom så mye dritt ut av såret som hadde sprukket på to steder at han fant ut det var best å ringe legevakta. Samtidig ringte han jobben og sa at han måtte følge meg, og om de kunne sende ut en reserve for å kjøre for ham. Det var greit og vi reiste av gårde.
Ble sittende å vente litt på legevakta om kom omsider til, og en lege så på meg. Han var sjokkert over det han så, og ringte sporenstreks til sykehuset for sjekk der.
Ble sendt i taxi opp dit, og mannen min og Emil var med. Var veldig glad for å han dem der, var jo både redd og sjokket.
Kom inn til undersøkelse, og legen beordret innleggelse med en gang.
Nå var tilstanden min som liksom var så uskyldig, plutselig veldig alvorlig.
Ble lagt inn og fikk enerom pga. smittefare !!!
Fikk vite at det var en kraftig betennelse som hadde kommet innenfra, og at dette var antagelig noe som hadde kommet inn under snittet. Sykehusinfeksjon kalte de det, og jeg aner ikke den dag i dag hva som hadde forårsaket det.
Ble liggende på sykehuset i 4 dager, på enerom, med klar beskjed om at jeg fikk ikke gå ut derfra annet enn når jeg måtte på toalettet. De var redde for at jeg skulle smitte andre pasienter.
Og de dagene jeg lå der måtte jeg pumpe meg, og fryse ned melken, som min mann kom og hentet en gang om dagen. Det var visst ikke farlig for Emil, og han fikk morsmelk som han var vant med + litt morsmelkserstatning, så han led ingen nød. Men det var veldig sårt for meg som nybakt mamma å være uten babyen min i 4 dager i strekk.
02.09.01
Ble positivt overrasket av mannen min som kom på besøk, han hadde med seg 10 rosa roser til meg. Han hadde jo ikke glemt dagen vår, dagen da vi ble sammen, vi hadde faktisk 6 års jubileum. Og jeg ble så glad da han hadde husket på det.
Det var jo ikke slik jeg hadde sett for meg denne dagen, hadde jo store planer, men de gikk jo i vasken pga sykehusoppholdet.
Men mannen min trøstet meg og sa at vi fikk ta det igjen senere.
04.09.01
Endelig ble jeg skrevet ut, med klar beskjed om å ta det med ro, og med en solid resept under armen.
Turen gikk direkte til apoteket og jeg gikk derfra flerfoldige hundrelapper fattigere, måtte jo ha alskens saker for å forbinde såret .
Men historien slutter ikke her, jeg gikk med bandasjer i 3 mnd etter keisersnittet, først da var det grodd skikkelig, og mannen min kunne endelig ta seg fri etter måneder som sykesøster.
Han var helt fantastisk i denne perioden, vet ikke hva jeg skulle gjort uten ham !!
Så historien endte godt tilslutt, men etter mange måneder med smerte og frustrasjon.
Fødselen min var jo ikke det jeg hadde håpet at den skulle bli…..
En liten ting tilslutt…….
Det gikk bra med Emil, han vokste og spiste godt, verre var det med meg, som holdt på å ta helt skrekken etter den fæle fødselen og tiden etterpå.
Nå er jeg altså gravid igjen, og har ikke mer enn en uke til termin, og jeg kan ikke akkurat si at jeg gleder meg……….
Er livredd for en repetisjon av forrige gang, enda legene sier at de vil følge nøye med meg denne gangen. Klarer ikke helt å stole på dem, tilliten min til leger har jo fått seg en alvorlig knekk etter opplevelsene etter fødselen, men jeg håper og tror at det skal gå bra.
Denne gangen vil jeg ha KONTROLL over hva som skal skje, ikke slik som forrige gang der alle avgjørelser ble tatt over hodet på meg.
Ta f.eks dette med epidural, denne gangen vil jeg være med å ta standpunkt til om jeg i det hele tatt vil ha det.
Har så lyst å kunne føde uten smertestillende, og vil gjerne prøve akupunktur og varmt vann. Håper så inderlig at opplevelsen blir bedre denne gangen, det kan jo ikke bli VERRE enn forrige gang, det er vel ikke mulig ??
Jeg har jo vært til fødselsamtale og fortalt om forrige gang, men følte at jeg ble ikke helt hørt på en måte. Det er bestemt at det blir vanlig fødsel, hvis det går, og at legene vil følge nøye med meg og babyen hele veien. Slapper jo litt av da, men hva om bekkenet mitt virkelig ikke er stort nok ?? Det er det jo ingen som vet !?! For det har aldri blitt målt.
Men lille Viljar har i alle fall sunket godt ned i bekkenet mitt, det gjorde aldri Emil, så det er jo et godt tegn.
Skal også til min siste UL den 21.07.03 hvis ikke noe har skjedd til da. Skal spørre legen da om hvor stor han er. Fikk jo vite den 11.07 at babyen er ca. 4 kg og at han er 10 cm mellom ørene. Altså klar til å komme til verden.
Så da er det vel bare å vente da, på at mitt lille Mirakel skal komme til verden.
Stoor klem fra en småengstelig Pludre T - 4