Bare hormoner?

[Mara]

.

[bitta]

Vet ikke helt hva jeg skal si til deg egentlig... Jeg er nok en del gamlere enn deg, men husker jo godt hvordan det er å være 17. Synes det var pes nok egentlig uten alle de problemene du sliter med i tillegg!!

Det er synd at du møter så liten forståelse hos menneskene rundt deg. Særlig din mor, som tross alt har vært gravid selv, burde behandlet deg på en bedre måte! Hun var kanskje i mot at du skulle beholde barnet?

Kenneth er jo ung selv, og sikkert usikker på alt dette. Det er mange rare måter å takle usikkerhet på.

Vet det ikke er så lett å "ta seg sammen" når hormonene herjer i kroppen, men du sier selv at mye er din egen feil, og at du på en måte presser dem vekk. Hva om du tar en skikkelig prat med dem og forklarer hvor usikker og lei deg du er? Prøv å finne ord som virkelig beskriver hvordan du har det, uten å hisse deg opp dersom du får motstand.

Håper ikke du tar dette ille opp, for det er absolutt ikke ment som noen moralpreken!! Jeg vet bare at å holde seg rolig, være sakelig og svelge en del stolthet kan gjøre underverker når alt annet virker umulig.

Lykke til videre

Bitta og :baby: Gina 33+3

[Mara]

.

[Amasone]

Et interessant paradoks, for deg egentlig. Du sier at du i det ene øyeblikket forventes å skulle opptre som en ungdom, og i det neste forventes det av deg at du skl være voksen. Dette er ikke enkelt når man ikke er gravid, og venter barn. Overgangen fra barn til voksen kan være vanskelig for mage. Når man i tillegg skal ha barn, slik som du, er det ikke rart at du føler deg utenfor, blir humørsyk og deppa. Synd at du ikke har mye støtte blant familiemedlemmene dine. Det er noe alle trenger, enten man er 17 eller over 30 når man skal ha sitt første barn.

Min anbefaleing er å fortelle de som er deg nærmest, hva du føler, og hvis de ikke kan akseptere deg slik som du er nå, så må de heller holde seg for gode til å gi deg kommentarer om ting de ikke har greie på hvordan er. Skjønner også at det er tøft for barnefaren ( Kenneth ). Her må også du prøve å forstå han, og kanskje skulle dere gått til samtale med jordmor sammen?
Spør om han kan bli med deg på neste kontroll, og fortell jordmor hvordan du føler det.

Hvis du ikke får støtte fra familien din, så hold mer sammen med personer som gir deg den støtten du har behov for. Søk deg gjerne til venninner som forstår deg, en tanate eller bestemor. Du har behov for all mulig støtte og forståelse framover - både for deg og babyen. Tiden etter fødselen kan være hardere enn man tror, og du kan få behov for all den hjelp du blir tilbudt.

Lykke til videre, og ta en dag av gangen.

Klem fra Amasone :stakar:

[Mara]

.

[Amasone]

Du må gjøre det som er best for deg, og din psykiske velvære. Tror at det kanskje er lurt for deg å flytte for deg selv, men bare hvis du har andre personer å støtte deg til. Du trenger støtte fra mange hold, og om du ikke får det fra foreldrene dine, må du prøve å få det fra noen andre. Håper du har noen gode venninner som kan hjelpe deg, og aller helst noen andre voksne som også kan støtte deg.

Lykke til !

Klem fra Amasone:stakar:

[Mara]

.