Nome
14-08-2002, 02:52
Og jeg fikk sånn lyst til å dele det med dere, kanskje noen kjenner seg litt igjen også, på tross av at man er svær og lei, og sliten?
Her kommer det;
Merkelige greier dette med tiden.
Ser ut av vinduet og det er liksom sånn høst-koselig ute.. Litt tåke på morrakvisten, trærne har kledd seg i gul-røde farger, og på bakken ligger det gullfargede blader som blinker av morgendugg.
Blir litt vemodig jeg, var midt på vinteren da jeg (med hjertet i halsen) da jeg skjønte at jeg skulle bli mamma og satt på do å stirret på to blå streker. Husker alle de nye følelsene, alle ting man så frem til...
Hver uke med frøet i magen var en ny seier, jeg boblet innvendig og ville si det til alle. Jeg satt på jobb og gliste for meg selv mens jeg suttet febrilsk på et drops for ikke å kaste opp.
den første kontrollen hos lege, den første gangen jeg hørte hjertlyden av det lille rusket i magen, som enda ikke var synlig. Gleden over de første ekstrakiloene (som ikke er så gledelige lenger nå!), de var liksom en stadfestelse på hvordan jeg forandret meg..
Trålet alle bokhandlere for å finne bøker om forsterutvikling, det var jo såååå lenge til ultralyd. Viste ivrig samboer at nå var babyen vår 2 cm lang!! Og den ikke fult så ivrige samboer nikket men brydde seg ikke så fryktelig mye.
Jeg kunne ikke fatte at han ikke leste like mye som meg, eller tenkte på dette like mye.. Hva visste vel jeg om hvordan han følte det?? har skjønt sånn i ettertid at det var urettferdig av meg å bli sint på han, i begynnelsen er det jo mest vi damene som har et forhold til dette spede livet.
Men så; husker gleden hans over å få se den lille på ultralyd, overraskelsen i øynene hans over at inne i magen min var det faktisk et lite skjørt liv, som var en del av ham like mye som meg.
Blikkene han sendte meg etterpå, da vi var i byen å handlet de første babytingene sammen...
Jeg satt på en stol på utsiden av et prøverom å ventet utålmodig på en venninne som prøvde noen tusen plagg da jeg skvatt til. Der var det første sparket.. Og enda ett...
Det virket som en evighet før samboeren fikk kjenne dette.. ikke før rundt 25 uke, og ikke engang da var det spesielt store spark han fikk føle. Men etter en stund fikk han også kjenne de skikkelige bevegelsene som får magen min til å bølge.
Nå er det snart slutt på magebølgene, hver dag er en dag mindre, en dag nærmere det å være mamma..
I løpet av denne tiden har det vært vinter, vår og sommer, og jeg har nesten ikke lagt merke til det engang, for magen har vært det jeg har forholdt meg til og gledet meg over.
Rart å tenke på at fra nå av skal magen være noe jeg ønsker å gjemme bort, slanke vekk og glemme.. Ikke noe jeg er stolt av og stikker ut i vill glede?? I all hemmelighet skal jeg fortsatt være glad i den, og alle sporene den har. Dette er mitt bevis på jeg er kvinne men først og fremst; mor....
Nå er det snart på tide å gjemme vekk alle minnene i bakhodet, alle lukter, alle lyder, alle tanker. Må lage plass til alt det nye..
Bare noen dager....
Nome
Her kommer det;
Merkelige greier dette med tiden.
Ser ut av vinduet og det er liksom sånn høst-koselig ute.. Litt tåke på morrakvisten, trærne har kledd seg i gul-røde farger, og på bakken ligger det gullfargede blader som blinker av morgendugg.
Blir litt vemodig jeg, var midt på vinteren da jeg (med hjertet i halsen) da jeg skjønte at jeg skulle bli mamma og satt på do å stirret på to blå streker. Husker alle de nye følelsene, alle ting man så frem til...
Hver uke med frøet i magen var en ny seier, jeg boblet innvendig og ville si det til alle. Jeg satt på jobb og gliste for meg selv mens jeg suttet febrilsk på et drops for ikke å kaste opp.
den første kontrollen hos lege, den første gangen jeg hørte hjertlyden av det lille rusket i magen, som enda ikke var synlig. Gleden over de første ekstrakiloene (som ikke er så gledelige lenger nå!), de var liksom en stadfestelse på hvordan jeg forandret meg..
Trålet alle bokhandlere for å finne bøker om forsterutvikling, det var jo såååå lenge til ultralyd. Viste ivrig samboer at nå var babyen vår 2 cm lang!! Og den ikke fult så ivrige samboer nikket men brydde seg ikke så fryktelig mye.
Jeg kunne ikke fatte at han ikke leste like mye som meg, eller tenkte på dette like mye.. Hva visste vel jeg om hvordan han følte det?? har skjønt sånn i ettertid at det var urettferdig av meg å bli sint på han, i begynnelsen er det jo mest vi damene som har et forhold til dette spede livet.
Men så; husker gleden hans over å få se den lille på ultralyd, overraskelsen i øynene hans over at inne i magen min var det faktisk et lite skjørt liv, som var en del av ham like mye som meg.
Blikkene han sendte meg etterpå, da vi var i byen å handlet de første babytingene sammen...
Jeg satt på en stol på utsiden av et prøverom å ventet utålmodig på en venninne som prøvde noen tusen plagg da jeg skvatt til. Der var det første sparket.. Og enda ett...
Det virket som en evighet før samboeren fikk kjenne dette.. ikke før rundt 25 uke, og ikke engang da var det spesielt store spark han fikk føle. Men etter en stund fikk han også kjenne de skikkelige bevegelsene som får magen min til å bølge.
Nå er det snart slutt på magebølgene, hver dag er en dag mindre, en dag nærmere det å være mamma..
I løpet av denne tiden har det vært vinter, vår og sommer, og jeg har nesten ikke lagt merke til det engang, for magen har vært det jeg har forholdt meg til og gledet meg over.
Rart å tenke på at fra nå av skal magen være noe jeg ønsker å gjemme bort, slanke vekk og glemme.. Ikke noe jeg er stolt av og stikker ut i vill glede?? I all hemmelighet skal jeg fortsatt være glad i den, og alle sporene den har. Dette er mitt bevis på jeg er kvinne men først og fremst; mor....
Nå er det snart på tide å gjemme vekk alle minnene i bakhodet, alle lukter, alle lyder, alle tanker. Må lage plass til alt det nye..
Bare noen dager....
Nome