Camomilla
30-09-2002, 00:04
Jah, vi er syke ennå. Ikke bare er vi syke, men i dag er mor deppa også! Det begynte i dag tidlig med at far frøs fordi han hadde svettet ut sin side av sengen (æsj, mannfolk!) og den var fuktig. Dermed dytter han meg nesten ut av sengen i sin iver etter å bli tørr og varm.
Etter å ha sloss om det bra "territoriet" i dobbeltsenga en stund, forlanger barnet å bli plukket opp. Det er fars tur til å stå opp (jeg gjorde det i går). Men gjør han det? Neiiida - han bare dytter litt mer på mor og spør om hvem som skal hente henne. Jeg sier at han må gjerne gjøre det han. Hvorpå han legger seg til å sove igjen....
Der og da blir jeg ganske såret - jeg sto jo opp tidlig i går, og er syk (og gravid!!!) - kunne han da ikke stå opp i dag??? Jeg står opp sammen med datteren vår som overhodet ikke vil ha medisinen sin selv om den smaker som en hel pose seigmenn tilsammen.... Jeg får den i henne ved å holde fast hodet hennes og tvinge opp munnen etter å ha lirket og lokket i en god halvtime (til ingen nytte). Der og da blir jeg ENDA mer deppa - jeg må være en svæææært dårlig mor som ikke får barnet mitt til å gape villig vekk! Og jeg skal ha to, hva VAR det jeg tenkte på?!?
I tolvtiden går husholdningens representant med hår på brystet i dusjen, og jeg kjenner at jeg fremdeles er litt irritert over morgenens begivenheter! Jeg håper inderlig han er litt takknemlig og har noe hyggelig å si til meg når han er ferdig på badet! Hans første kommentar er at jeg må vaske morgenkåpen min (den er nemlig ikke så vakker med teflekker og frokost på - slik det gjerne blir når man sloss med toåringer ved frokostbordet), for nå ser den ikke ut!
Øynene mine, som var rødkantede fra før av, begynnte å renne igjen. Og jeg greide ikke å stoppe!!! Enda jeg prøvde veldig, veldig hardt (ja, jeg syns det er en litt pinglete ting å grine for). Etter en tur på toalettet hadde jeg tatt meg såpass sammen at vi kunne sette oss og spise lunsj alle sammen. Da kommer mannen med enda en uheldig kommentar (om leppepomadene mine!!!), som igjen får krana igang.
Der og da forsoner jeg meg med at det MÅ være hormonelt - jeg er da ikke en slik tåreperse??? Hele dagen har gått med til å føle seg mislykket, oversett, utilstrekkelig, udelikat, tatt for gitt - tja, jeg tror det er få negative følelser jeg ikke har vært innom. Jeg klarte etterhvert å gjenvinne såpass likevekt at jeg greide å fortelle mannen i huset at jeg forventet en takk for at jeg sto opp i stedet for ham, jeg fikk både dét og en god klem. Men fremdeles siler det i ny og ne i dag - og nå har jeg bare resignert! Tydelig at denne dagen skulle brukes på én ting: å grine :leiseg:
Flere som har det slik? Flere som gir seg over selv om det bare er bagateller? Føler meg ikke mye høy i hatten, nei... Ser jo at det er en viss komisk side til det hele - og jeg kommer sikkert til å le av det om et års tid, men moro er det IKKE mens det står på!
Etter å ha sloss om det bra "territoriet" i dobbeltsenga en stund, forlanger barnet å bli plukket opp. Det er fars tur til å stå opp (jeg gjorde det i går). Men gjør han det? Neiiida - han bare dytter litt mer på mor og spør om hvem som skal hente henne. Jeg sier at han må gjerne gjøre det han. Hvorpå han legger seg til å sove igjen....
Der og da blir jeg ganske såret - jeg sto jo opp tidlig i går, og er syk (og gravid!!!) - kunne han da ikke stå opp i dag??? Jeg står opp sammen med datteren vår som overhodet ikke vil ha medisinen sin selv om den smaker som en hel pose seigmenn tilsammen.... Jeg får den i henne ved å holde fast hodet hennes og tvinge opp munnen etter å ha lirket og lokket i en god halvtime (til ingen nytte). Der og da blir jeg ENDA mer deppa - jeg må være en svæææært dårlig mor som ikke får barnet mitt til å gape villig vekk! Og jeg skal ha to, hva VAR det jeg tenkte på?!?
I tolvtiden går husholdningens representant med hår på brystet i dusjen, og jeg kjenner at jeg fremdeles er litt irritert over morgenens begivenheter! Jeg håper inderlig han er litt takknemlig og har noe hyggelig å si til meg når han er ferdig på badet! Hans første kommentar er at jeg må vaske morgenkåpen min (den er nemlig ikke så vakker med teflekker og frokost på - slik det gjerne blir når man sloss med toåringer ved frokostbordet), for nå ser den ikke ut!
Øynene mine, som var rødkantede fra før av, begynnte å renne igjen. Og jeg greide ikke å stoppe!!! Enda jeg prøvde veldig, veldig hardt (ja, jeg syns det er en litt pinglete ting å grine for). Etter en tur på toalettet hadde jeg tatt meg såpass sammen at vi kunne sette oss og spise lunsj alle sammen. Da kommer mannen med enda en uheldig kommentar (om leppepomadene mine!!!), som igjen får krana igang.
Der og da forsoner jeg meg med at det MÅ være hormonelt - jeg er da ikke en slik tåreperse??? Hele dagen har gått med til å føle seg mislykket, oversett, utilstrekkelig, udelikat, tatt for gitt - tja, jeg tror det er få negative følelser jeg ikke har vært innom. Jeg klarte etterhvert å gjenvinne såpass likevekt at jeg greide å fortelle mannen i huset at jeg forventet en takk for at jeg sto opp i stedet for ham, jeg fikk både dét og en god klem. Men fremdeles siler det i ny og ne i dag - og nå har jeg bare resignert! Tydelig at denne dagen skulle brukes på én ting: å grine :leiseg:
Flere som har det slik? Flere som gir seg over selv om det bare er bagateller? Føler meg ikke mye høy i hatten, nei... Ser jo at det er en viss komisk side til det hele - og jeg kommer sikkert til å le av det om et års tid, men moro er det IKKE mens det står på!