Glad, men redd.......

[Tidligere bruker]

Er egentlig så veldig, veldig glad for å være gravid igjen,
men er også veldig redd. Det er bare tre måneder siden jeg fødte en gutt i uke 23. Han fikk navnet Petter, og han var helt nydelig,
men han klarte ikke å leve.

Tørr ikke helt og slippe gleden løs nå,
har akkurat funnet ut at jeg er gravid. (uke 5)
Er så redd for å oppleve det samme igjen....

Noen i samme situasjon??
Hadde vært fint å treffe andre som har opplevd noe lignende.
Så kunne vi trøste / hjelpe og backe hverandre opp
i ukene som kommer.

:stakar:

[sokrates]

Hei Busann.

Så trist at Petter ikke fikk leve opp... :leiseg: Skjønner veldig godt at du er redd for at det skal skje igjen...

Jeg vet ikke grunnen til at du fødte Petter for tidlig, men denne gangen vil du få en helt annen oppfølging, nettopp for å forhindre at du skal føde for tidlig igjen.
Jeg fødte Storebror for tidlig, riktignok ikke så tidlig som deg og heldigvis med et helt annet utfall. Denne gangen får jeg en tettere oppfølging fra sykehuset, og satser på at jeg skal holde tiden ut med nr 2.

Lykke til! Dette går nok bra skal du se!
Og husk, Petter lever videre i hjerte ditt...

[Milly]

Hei på deg!

Gratulerer med baby i magen!

Under "Foreldregrupper" her på SM er det et forum som heter "Vi som har mistet" Der finnes det andre i samme situasjon, og du er hjertelig velkommen til å komme med alle tanker, frustrasjoner, sorger og gleder til oss der inne.

[vannmann]

Føler med deg jeg også. Trist å høre om din engel - det er så alt for mange av oss. Selv fødte jeg en velskapt liten gutt etter 30 uker i november 2002. Har hatt en grusom tid etter det, spesielt etter at jeg mistet igjen i mars 03, MA uke 11.
Er nå gravid igjen, termin i mai, og føler som deg at jeg er verdens heldigste som får en ny mulighet, men så fryktelig redd. Var på UL i går for 3. gang, og det hjelper å se en sprelsk liten kropp og et bankende hjerte, blir litt mindre bekymret i alle fall en liten stund. Går ogås i samtaler og det er godt å høre at en er normal, det er normalt å tenke i slike forbudte baner som at "nå er det sikkert dødt igjen, og det er kanskje like bra". Slev om jeg egentlig ikke mener de, og ønsker meg et levende barn med hjem fra sykehuset i mai. All frykten og engstelsen er på en måte en overlevelsesmekanisme som slår inn...

Jeg har nå fått fin oppfølging, kan dra inn på sykehuset når som helst og hvor ofte jeg vil. Føler liksom likevel at det ikke er "Noen vits" før jeg har passert uke 24 - stopper veksten opp nå kan de jo ikke gjøre noe likevel.

Ble langt dette, men det eneste jeg ville si er at du er normal, alle tankene er normale uansett hvordan de er. Engstelsen må vi nok leve med, men en tett oppfølging kan gi små pauser i alle bekymringene.

[Balder]

Vi mistet den lille nydelige jenta vår i uke 21.
Er nå gravid på nytt med termin 8.mars-04.

Kan love deg at du vil få mange tunge stunder og tunge tanker i svangerskapet.. Noe som er helt naturlig etter et slikt tap..
Men som de andre sier, du vil få oppfølging fra sykehuset, tettere ul, kontroller etc..
ALLE vil ha forståelse for at du er livredd for å komme i samme situasjon igjen, og kommer til å ta alle dine bekymringer på alvor.

Hos meg tok det lang tid, før jeg våget å glede meg over svangerskapet, og frykten for at "noe" kan gå galt har ikke HELT sluppet taket i meg.

:findag:

[Anine]

Gratulerer med ny graviditet. Det er jo kjempeflott at det klaffet så fort for dere. :baby:

Vi mistet også en liten gutt i uke 23(25) for ett år siden. Han fikk ikke næring og var dødfødt. Og nå er vi på`n igjen og er i uke 27 snart 28.

Det har vært utrolig tungt så langt og sliter på kroppen både psykisk og fysisk. Gleden er heller ikke den samme som i de andre svangerskapene. Men sånn tror jeg bare at det kommer til å bli for mange.

Vi har støttet oss til både sorggruppe og to fantastiske leger. Både fastlegen og legen på sykehuset har gitt oss alt vi har hatt behov for. Og små ting blir VELDIG STORT når det først skjer noe i svangerskapet. Både fall i trapper, små blødninger, lite bevegelser osv... Men da er legen på plass og sjekker. I tillegg har vi fått UL hver 14 dag for å måle vekst samt se at lille jenta vår har det bra. Og så langt så går det bra. Nå er hun i alle fall levedyktig....:klapp:

Så uansett busann, du må nok regne med at tankeboksen kan være full til tider og at ting ikke blir slik en ønsker. At vi er redde for at det samme skal skje igjen ser jeg bare på som sunn fornuft. Slik er vi jo også forberedt på evt. andre ting og tar ting mere på alvor. Så KREV skikkelig oppfølging. Gjerne en tidlig UL i 9-10 uke for å få bekreftet at det er liv. Vær i forkant selv og si hva DU ønsker. Det er ikke sikkert at legen din forstår situasjonen.

Hvorfor mistet dere lille Petter ? Kanskje legen bør følge dere nøye opp nettopp på grunn av det ? Slike ting bør jo du få diskutert med legen din. Opprette ny kontakt osv. Legge en "slagplan" som legen min sa. Bare det ga en enorm trygghet og følelse på at en ble ivaretatt denne gangen.

Ønsker dere lykke til og håper det går bra.

Klem fra Anine og :baby: jenta i magen

[Tidligere bruker]

Fødselen startet i uke 23 pga en infeksjon som hadde trukket seg opp i fosterhinna. Også muligens en noe svak livmorhals.
E lovet nøye oppfølging på sjukehuset i nytt svangerskap fra uke10. Kanskje også at jeg må få satt inn en slags ring på livmortappen for å "holde igjen".
Startet nå dette svangerskapet med å få
urinveisinfeksjon fire dager etter positiv test, så det
har allerede vært endel tanker og bekymringer.
Denne infeksjonen er nå over og spiren ser ut til å klore seg fast.
Blir nok noen lange uker framover.
Skal bli godt å komme over uke 23, krysser fingrene for
at tiden dit går fort......

[LuckyGirl]

Hei

Jeg fødte min lille gutt i uke 23+6 (28.02.03)og fikk beholde han i 2 uker til han døde. Ingen vet hvorfor jeg fødte han for tidlig, så det er vondt å leve i uvisshet. Jeg er nå gravid igjen snart 4 måneder på vei, og jeg har nettopp fått satt en liten "knute" på livmorhalsen. Dette bestemte legene kun for sikkerhetsskyld. Det kan være at livmorhalsen min var for slapp, men det er det ikke noen som vet. Jeg sliter psykisk i dette svangerskapet, og klarer ikke helt å slippe gleden løs, men prøver alikevel. Har ett godt støtte apparat rundt meg, både av venner og familie.

Ser at dette er en liten stund siden, og jeg håper du har det bra, og at du får en bra oppfølging. Du må stå masse på selv, det må ivertfall jeg.

:stakar: