Blanda følelser før ultralyd

[Bluelady]

Da jeg fikk innkalling til UL for et par dager siden begynte jeg plutselig å bekymre meg for hva jeg kommer til å få se. Jeg vet at jeg kommer til å ha noen slike bekymrede stunder i ukene frem til jeg skal få kikke på undret. Og før jeg kommer inn kommer jeg til å være bekymra til tusen for at alt skal være i orden. Jeg har absolutt ingen tegn som tyder på at noe skulle være galt fatt men likevel.... Jeg er vel neppe alene om å ha slike føleser, selv om det virker som de fleste her bare gleder seg til ultralyd. Det gjør jo selvfølgelig jeg også.
Det hadde vært gøy å høre litt om hvordan andre opplev(de)er dette?

[Tidl. bruker]

Jo, jeg var skitnærvøs, for å si det mildt! Fikk ikke sove den natta før UL-en, selv om jeg allerede hadde vært på UL da jeg var i uke 14, + at jeg sørga for legekontroll 1 uke før ord.UL (ville høre hjertelyden...) Jeg var rimelig sikker på at det sto bra til med den lille, men likevel var jeg nervøs.

Det kan jo også være at jeg var ekstra nervøs fordi Storesøster skulle være med for å hilse på lillebror, og jeg "forbredte" meg selv på dårlige nyheter...og hvordan jeg skulle takle det ovenfor Storesøster.

Men (selvsagt) var alt bare fint med Lillebror, og hele familien hadde en rørende stund der vi satt å så på skjermen :gladtrist

Flere av studiekameratene mine er gravide, og alle gru/gledde seg til UL. (Snakka med dem én og én, det var ikke sånn at vi oppauset hverandre ;)) Så jeg tror nok at mange er en smule engstelig før UL-timen.

Håper du fikk noe ut av min erfaring...kanskje flere skriver ned sine også?!?

Iallefall...har fulgt med litt i alle termin-klubbene, og har ennå ikke opplevd at noen har hatt skrekkopplevelser i forbindelse med ordinær UL. Det finnes vel, men svært svært få. Heldigvis.

Klem fra Zafir 20+2

[Idamor]

Heisann!

Jeg var også nervøs før den første ultralyden. Grunnen var at man i begynnelsen jo ikke merker noenting i magen, så man er litt engstelig og lurer på om det er liv der, og også fordi jeg ikke var kvalm eller hadde noen andre typiske graviditetssymptomer (bortsett fra større og ømme pupper da...). Men alt var bra og det er virkelig en fantastisk opplevelse å se babyen for første gang - jeg lå og gråt da jeg fikk se han/hun og mannen min var rimelig rørt han også :)

[Tidl. bruker]

Jeg var så nervøs at jeg faktisk ikke turde se på skjermen før jeg hørte på stemmen til jm at fosteret levde. Og da hadde jeg faktisk kjent liv i 3 uker allerede.

Med storebror var jeg ikke så nervøs, men det kriblet litt ekstra.

Nå bare gleder jeg meg til neste UL i slutten av november, for da får jeg "treffe" babyen min igjen!

Klemz

[anworren]

Det er vel alderen som gjer det, for då eg fekk min fyrste var eg 19 år og ikkje bekymra i det heile. No er eg 31, og kunne ikkje tenke meg å gå til ul utan at mannen min var med. Han måtte organisere ganske mykje for å få det til, men eg nekta plent å gå åleine. Var skikkeleg redd for at noko skulle vere gale med den vesle engelen vår! Og eg hadde ikkje kjent teikn til liv heller, så det vart vel ekstra spennende på grunn av det.

Eg trøsta meg med at alt i dei aller fleste tilfelle er heilt fint! Og det var det... Men eg gler meg til ny ultralyd i veke 32 for å sjekke morkakeplassering ein gong til!!:)