stein
14-12-2003, 02:26
Det er på en måte som å være full. Selv om folk skylder på fylla, så ligger følelsene der fra før, vi bare viser det ikke før vi blir fulle og aggressive eller sentimentale. Eller gravide.
Akkurat nå er jeg på besøk hos eksen min mens han er på byen. Vi skiltes i all fordragelighet (på mitt initiativ) før jeg ble gravid (med ham). Det hender at jeg er på besøk i helgene fordi jeg får litt internettabstinenser når jeg ikke er på kontoret. Og så har jeg vel litt kjæreste-abstinenser også etter et 6 år langt samboerforhold.
Eksen er veldig snill og vi har det koselig når jeg er på besøk. Det vil si: den lille % av tida jeg ikke griner. Ellers griner jeg nesten aldri, men det skjer noe når jeg kommer inn døra til leiligheten som var hjemme i 5 år og får øye på mannen som var samboeren min i 6 år. Det er ikke egentlig det at jeg angrer på at vi gikk fra hverandre, for det var absolutt det eneste rette å gjøre.
Det skyldes veldig mye nostalgi, tror jeg, for vi hadde det nokså fint til tider (og bedre nå etterpå). Jeg er også fortsatt glad i ham, men ikke på "den" måten. Jeg setter pris på å ha ham som venn og er glad for at det er han som blir far til "lille ironi".
En viktigere årsak til at jeg kommer hit og griner tror jeg at at jeg fortsatt føler meg hjemme her, at jeg føler meg trygg på omgivelsene og lar de daglige forsvarsverkene falle. Det irriterer meg, for jeg vil jo fikse ting på egenhånd og ikke vise eksen (eller noen andre) at jeg er ekstremt ustabil for tiden.
På den ene siden tenker jeg at de mentale prosessene og tilvenningen til å være singel ville gå raskere om jeg ikke møtte eksen så mye, men han er jo en god venn og den som kjenner meg best. Og så er han jo "medskyldig" i graviditeten og skal bli far til min unge, og dermed kan jeg i alle fall ikke kutte all kontakt.
På den andre siden tror jeg at det er litt sunt å grine ut og ha noen man stoler 90% på.
Noen som har gode råd? Sympati mottas også med takk ;) Noen som kjenner seg igjen?
Akkurat nå er jeg på besøk hos eksen min mens han er på byen. Vi skiltes i all fordragelighet (på mitt initiativ) før jeg ble gravid (med ham). Det hender at jeg er på besøk i helgene fordi jeg får litt internettabstinenser når jeg ikke er på kontoret. Og så har jeg vel litt kjæreste-abstinenser også etter et 6 år langt samboerforhold.
Eksen er veldig snill og vi har det koselig når jeg er på besøk. Det vil si: den lille % av tida jeg ikke griner. Ellers griner jeg nesten aldri, men det skjer noe når jeg kommer inn døra til leiligheten som var hjemme i 5 år og får øye på mannen som var samboeren min i 6 år. Det er ikke egentlig det at jeg angrer på at vi gikk fra hverandre, for det var absolutt det eneste rette å gjøre.
Det skyldes veldig mye nostalgi, tror jeg, for vi hadde det nokså fint til tider (og bedre nå etterpå). Jeg er også fortsatt glad i ham, men ikke på "den" måten. Jeg setter pris på å ha ham som venn og er glad for at det er han som blir far til "lille ironi".
En viktigere årsak til at jeg kommer hit og griner tror jeg at at jeg fortsatt føler meg hjemme her, at jeg føler meg trygg på omgivelsene og lar de daglige forsvarsverkene falle. Det irriterer meg, for jeg vil jo fikse ting på egenhånd og ikke vise eksen (eller noen andre) at jeg er ekstremt ustabil for tiden.
På den ene siden tenker jeg at de mentale prosessene og tilvenningen til å være singel ville gå raskere om jeg ikke møtte eksen så mye, men han er jo en god venn og den som kjenner meg best. Og så er han jo "medskyldig" i graviditeten og skal bli far til min unge, og dermed kan jeg i alle fall ikke kutte all kontakt.
På den andre siden tror jeg at det er litt sunt å grine ut og ha noen man stoler 90% på.
Noen som har gode råd? Sympati mottas også med takk ;) Noen som kjenner seg igjen?