Hva gjør dere hvis....

[Victoria]

Det skulle fulgt med en bruksanvisning på de søte små :p
Siden vi har diskutert dette med oppdragelse litt; dette er noen av situasjonene jeg har tenkt på.
Hva gjør jeg hvis:

* Ungen min får raserianfall på f.eks en butikk og begynner å skrike og rive ned ting, legge seg på gulvet etc...

* Ungen nekter å spise og kaster mat rundt seg og spytter ut når jeg prøver å mate henne

* Ungen får en presang som hun tydelig er misfornøyd med og gir uttrykk for dette, mens den som har gitt presangen er der

* Ungen har stått opp tidlig og "dekorert" alle veggene med tusj, evt mine sminkesaker. Enda verre: ungen gjør dette på besøk hos en annen.

* Ungen har skadet en annen unge/slått en annen i hodet med lekespaden.

* Ungen skriker og småsutrer hele den dagen vi har satt av til å gjøre noe koselig, f.eks på stranda, på en familiesammenkomst, en annen unges bursdagsfest etc og vi ikke har noen mulighet til å dra hjem tidligere.

* Jeg sier en ting og pappaen som ikke har fått med seg svaret mitt, sier noe annet og jeg dermed blir den "slemme" - noe ungen høylytt gir uttrykk for til alle som vil høre. Unger er vissnok flinke til å manipulere foreldrene sånn.


Ja dette er noe av det jeg lurer på hvordan jeg skal takle hvis/når det inntreffer. Alt avhenger jo av ungens alder og det blir vel ikke aktuelt med det første, men det er jo greit å ha tenkt litt igjennom slikt på forhånd. Har noen noen konkrete tips til hvordan man løser slike situasjoner i praksis uten enten å klikke eller å bryte sammen? Hvordan straffer man uønsket oppførsel på en konstruktiv måte?

[susse]

Jeg har ikke noe fasitsvar på det du lurer på !
Men vi har opplevd de fleste situasjonene her i huset....og overlev alle sammen. Sønnen vår er nå 2 1/2 år og stor for alderen på alle måter.

Raserianfall i butikk var et problem tidligere, ikke fordi han ville ha ting, men fordi han ikke fikk løpe fritt omkring og plukke på ting. Vi måtte sett ham i handle kurven og der satt han å hylte rett og slett. Nå det siste halvåret har sånt vært greiere. Vi avtaler i bilen før vi går inn hvordan det skal være. Han får f.eks tilbud om å kjøre i liten gul bil ( på Meny) men må da love å sitte de hele tiden, hvis ikke er det rett opp i handlevogna. Det har vært noen episoder allikevel, men det funker bra. Nå som han snakker skikkelig er alt mye lettere. Han hjelper til å plukke ting fra hyllene hvis vi har tid til det, og da jobber han vledig, Stolt over å kunne hjelpe mamma.

Matkasting har vi også prøvd, det skjer ennå fra tid til annen. Da er det rett ned fra bordet og ingen nåde. Der er vi STRENGE ! Bordskikk er viktig for oss,( og de er like strenge i barnehagen.) Hvis han da slår seg vrang, må han gå i gangen og tenke seg om. Han dør ikke av litt mindre middag av og til. Jeg lager aldri spesial mat til han hvis han tuller.

Slår andre barn ol. Heldigvis har vår vesle pode aldri drevet med dennslags ! Bare flaks. Men han har fått mange bitt, klor og slag av andre unger.....det viktige da er at den ungen som er skadet får oppmerksomheten, ikke den som slo ! Skjer det sånne ting må vi foreldre forklare barna at det er galt, og lære dem å be om unnskyldning.

Sutring.....det aller aller mest slitsomme.....hvis ungen i tillegg ikke er helt i form....blæææ. Men, du må jo overleve det også. Vi har hatt besøk som han har bedt gå hjem...eller vært på stranda og han har bare grini....pyton rett og slett. Noen ganger har jeg faktisk reist hjem med han, har ikke orket mer....Andre ganger har jeg bitt tenna sammen og overhørt maset. Det kommer mye ann på min egen form hvor mye jeg takler av sutring, særlig når jeg er gravid. Har stort sett opplevd at sutringa har gått over av seg selv etter en stund, og jeg heller har slitt med å dra hjem !

Pappan og jeg har ganske like syn på det meste, det hjelper godt. Det visste vi jo ikke noe om ennå da storebrorble født, men det gjør at vi unngår de fleste dumme situasjoner hjemme i allefall. Svigerforeldre f.eks er en annen sak, nå de synes synd på den stakkars ett åringen som ikke fikk godterier...:bonk:


Jeg er veldig opptatt av at gutten vår ikke skal trues med ting, som å ikke få se på barne tv, ikke få være med osv. Det har jeg liten tro på. ..... Jeg vil ikke true han med å legge seg eller gå på rommet, det er noe som skal være ok ting for han.Kjenner jo avogtil at jeg koker over,rett og slett, og brøler ..... kunne hivd den drittungen ut på verandan og låst ....sånn er det å være mamma innimelom.

Hos oss sender vi han ut i gangen, den er åpen mot stua så han ser oss.Der må han være til han er grei,kommer han inn bæres han tilbake. Kanskje ikke det mest pedagogiske løsningen, men det virker for oss i allefall. Han sier tilogmed at han går i gangen selv, når han har gjort noe galt.....Det hender sko og klær fyker veggimellom der inne, men det får så være.

Jeg tror ikke det er noen fasit svar på oppdragelse, men jeg hadde litt nytte av å lese litt om de ulike fasene barnet går igjennom, særlig fra 1 til 2 år. Det gav meg mange svar på hvorfor han var som han var.
Gutten vår er i allefall en trygg, blid og harmonisk unge, stort sett !!
:findag:

[Steinbukk]

Hei Susse

Må bare siat jeg likte faktisk den løsningen med å gå i gangen og tenke... Tror ikke jeg heller vil true med ting for å "skremme" til å gjøre noe. Vil vel heller "avtale" noe igjengjeld...tror jeg...

Det er nok sutring som kommer til å slite mest :gal2: det verste jeg i dag vet er sutrete barn på butikk, T-bane o.l. og mødre som bare overser de. Skjønner jo egentlig at de har et mål med det...men gud så slitsomt.

Barn skulle ikke fått utlevert hylestemme før de var gamle nokk til å skjønne at de ikke skulle bruke den :)

Desverre har jeg og sambo litt ulikt syn på div. bagateller i en eventuell barneoppdragelse...særlig gjelder dette mat og regler ved matbordet. Håper bare han ikke motsier meg foran barnet...

Ja ja...har jo ikke anet valg en å takle "problemene" etter hvert som de kommer. Men det med gangen skal jeg legge på minnet...vi har også gang åpen inn til stue og kjøkken...passer perfekt!

[Solstråle]

Jeg måtte smile da jeg leste om alle disse tenkte situasjonene og helt ærlig så tror jeg nok at de fleste foreldre vil komme opp i lignende situasjoner :D
Bruksanvisning, ja den var ikke dum :p Bare synd at alle barn er forskjellig så det er jo vanskelig å vite akkurat hva som er riktig for akkurat det barnet..;)

Tenker vi må prøve og feile på hva vi gjør i ulike situasjoner, jeg sitter her å tenker sånn og sånn ville jeg gjort, men når situasjonen er der så er det jo ikke sikkert at det ville vært min reaksjon, ikke godt å si siden dette er min første.

Jeg jobber i barnehage, så jeg vet jo litt hva jeg går til, men det er jo ofte anderledes meg egne barn :D

Men noen av tankene mine er f.eks. hvis barnet kaster mat rundt seg, så setter jeg maten vekk og han får den igjen når han/hun ønsker å spise normalt igjen. Men dette avhenger jo av alder også, de helt små barna forstår jo ikke alltid dette og det er jo helt normalt helt i begynnelsen at de prøver ut ting.

Hadde mitt barn gitt høylytt uttrykk for at hun ikke likte en gave mens personen er der så tror jeg nok jeg hadde snakket litt med henne ;) om hvordan vi oppfører oss, og prøvd å sette henne inn i situasjonen til den som gav gaven.

Jeg dekorerte badet på et gestgiveri en gang da jeg var liten... og ikke med tusj... men med bæsj. Jeg hadde gnidd bleien utover hele den hvite baderommsinnredningen, på vegger speil o.l.:eek:
Min mor stakkars fikk sjokk og var meget flau.. Det bør da også nevnes at jeg var et rolig og meget snillt barn normalt ( sier de ihvertfall ) men kunstnerisk utfoldelse kan ikke stoppes he he.
En idee er jo alt etter alder da, men å latt barnet hjelpe deg og vaske alt vekk igjen ;)
Men husk på at det er bare barn, og de vil finne på masse slike ting. Noen ganger må en bare le av det hele og ikke ta det så høytidelig, hvis ikke kan en jo bli :bonk: hvis en har en meget vilter krabat ..

Jeg tar ikke med alle spørsmålene, syntes hun som har skrevet inn tidligere hadde masse gode svar så det blir jo repetisjon.
Men et tips er jo , det med "den" slemme mammaen som sa sånn, mens pappa sa sånn. Det er da kanskje lurt at mor og far snakker sammen og blir enige for så å forklare for barnet at dette er de enige om :)

Tror det er viktig å stå for det en sier, ikke si nei først og så etter masse skriking si ja, for da lærer barnet fort at hvis det bare skriker lenge nok så får det , det som en vil og det er ikke alltid like greit. Selvfølgelig finnes det unntak. Dessuten tror jeg det er viktig å kunne inngå kompromiss med barnet i viktige spørsmål slik at barnet selv føler at det får lov å være med på å bestemme.:)

HMMM dette er bare mine tanker :)
Det er sikkert masse ulike gode svar på dette :D

[minica]

Det jeg har funnet ut etter snart 4 år som mor, er at det aller viktigste er at barnet skal vite hva som forventes til en hver tid. Som f.eks. at man forteller barnet, før man går i butikken, at "nå skal vi i butikken og kjøpe ditt og datt. Vi skal _ikke_ ha godteri/brus/is i dag, og jeg finner meg ikke i noe tull"
Dersom det allikevel blir krøll, kan man enten gjøre det jeg har gjort én gang (det var alt som skulle til!); fullføre handletur med vrælende unge under arma, eller ta med seg ungen og gå. Personlig foretrekker jeg den første måten. Ja, man _blir_ svett og får stygge blikk, men barnet lærer at det ikke styrer foreldrenes handlinger med sin gråt, og det tror jeg er ganske viktig lærdom.