Miriam
10-10-2002, 13:32
Huff.
I går, like etter lunsj oppdaget jeg at jeg var begynt å blø litt friskt blod! Jeg har jo lest (og skrevet selv) at dette kan være helt normalt, men jeg ble selvfølgelig livredd likevel. Jeg ringte til Miriam-mannen og var hos legen i løpet av en time. Redd og liten.
Hos legen var det rett opp på UL-benken. Han snudde vekk skjermen og lette og lette, lenge. Og enda lengre. Og enda lengre. Jeg stirret på ansiktet hans og konsentrerte meg om å ikke tenke på noen ting. Et evighetsminutt med mine egne, raske hjerteslag høyt i ørene mine.
Til slutt fikk jeg frem "ser du noe?" "Njaaa, det er litt vanskelig" kom det, og SÅ snudde han på skjermen og jeg fikk se en grå uformelig flekk inni en sort flekk. Ikke noe "leselig" slik jeg har sett på andres fine bilder. Han snudde og vendte på bildet, og plutselig kunne vi begge se en hvit prikk som blinket - hjertet.
Jeg var så stresset at jeg ikke tok det helt inn... Fikk sykemelding og beskjed om å ligge flat i et par dager og komme tilbake på tirsdag.
Jeg gikk derfra helt i tåka, ringte til Miriam-mannen da jeg kom ut og begynte å gråte av lettelse og alt sammen, midt på gata.
Så nå ligger jeg på sofaen hjemme. Jeg har sluttet å blø, legen sa det mest sannsynlig bare var et blodkar som hadde bristet, da livmoren har vokst veldig den siste uken.
Jeg er takknemlig over livet inne i meg, og at jeg skal få sjekket at det fortsatt er bra på tirsdag. Men inntil da er jeg nok fortsatt litt skeptisk.... :(
Huff, et langt og slitsomt inlegg, men det er godt å få det ut.
Klem fra Miriam.
I går, like etter lunsj oppdaget jeg at jeg var begynt å blø litt friskt blod! Jeg har jo lest (og skrevet selv) at dette kan være helt normalt, men jeg ble selvfølgelig livredd likevel. Jeg ringte til Miriam-mannen og var hos legen i løpet av en time. Redd og liten.
Hos legen var det rett opp på UL-benken. Han snudde vekk skjermen og lette og lette, lenge. Og enda lengre. Og enda lengre. Jeg stirret på ansiktet hans og konsentrerte meg om å ikke tenke på noen ting. Et evighetsminutt med mine egne, raske hjerteslag høyt i ørene mine.
Til slutt fikk jeg frem "ser du noe?" "Njaaa, det er litt vanskelig" kom det, og SÅ snudde han på skjermen og jeg fikk se en grå uformelig flekk inni en sort flekk. Ikke noe "leselig" slik jeg har sett på andres fine bilder. Han snudde og vendte på bildet, og plutselig kunne vi begge se en hvit prikk som blinket - hjertet.
Jeg var så stresset at jeg ikke tok det helt inn... Fikk sykemelding og beskjed om å ligge flat i et par dager og komme tilbake på tirsdag.
Jeg gikk derfra helt i tåka, ringte til Miriam-mannen da jeg kom ut og begynte å gråte av lettelse og alt sammen, midt på gata.
Så nå ligger jeg på sofaen hjemme. Jeg har sluttet å blø, legen sa det mest sannsynlig bare var et blodkar som hadde bristet, da livmoren har vokst veldig den siste uken.
Jeg er takknemlig over livet inne i meg, og at jeg skal få sjekket at det fortsatt er bra på tirsdag. Men inntil da er jeg nok fortsatt litt skeptisk.... :(
Huff, et langt og slitsomt inlegg, men det er godt å få det ut.
Klem fra Miriam.