Noen tanker om oppvekst/oppdragelse

[Mamba]

Jeg vil så gjerne at sønnen /datteren min skal bli et skikkelig menneske. I det siste så har jeg kanskje lest litt for mye om ungdom og narkotika, og jenter som bruker sex som byttemiddel, unger som bare sitter inne og spiler playstation, barn som mishandler andre barn, etc...

Føler av og til at barn har blitt så blaserte i dag, at de vokser opp i en så anderledes verden en det jeg gjorde....
Føler meg som et fossil, av og til, og jeg som bare er 26...

Det blir nok anderledes når jeg har babyen her, da er det jo bare å ta en dag av gangen. Nå kan jeg finne på å vekke mannen min på natta for å si at "ungen vår skal IKKE få lov til å surfe på internet uten at vi er i huset!"

Er jo helt :gal2: å tenke på det nå, men....

Har mest lyst til å flytte til en øde øy, med masse fin natur og dyr, ingen pedofile menn, ingen voldelige playstation spill, ingen reklame, ingen fordummende tv-serier, ingen søtsaker, ingen rasisme, ingen forurensing, ingen våpen... Er det så mye å be om?

Er det andre som bekymrer seg 17 år fram i tid, eller er det bare meg som er helt rar?

Klem Mamba 34+1:findag:

[Polyanna]

Vet du, jeg gjør AKKURAT det samme! Samme setning, forresten også, om surfingen! I tillegg er jeg veldig opptatt av at barna mine skal få et sunt og hyggelig forhold til mat. Jeg er fast bestemt på å aldri nevne ordet slanking hjemme. Samtidig vil jeg ikke at mine unger skal bli av de 90% (!!!) som får i seg mer sukker enn det som er anbefalt.

Jeg tenker mye på verdier og holdninger - hvordan bringer man det videre? Tror mye på eksemplets makt. Spurte meg selv en dag hvorfor jeg er så fanatisk på aldri å kaste søppel på gata, og vet at det er fordi jeg ALDRI så mine foreldre gjøre det, og også hørte dem klage over griser som gjorde sånt, haugevis av ganger... Tror det er viktig i forhold til rus også - hvis barna opplever at alkoholrus er viktig i foreldrenes liv, ja så blir det viktig i deres eget også, tror nå jeg.

Jeg har en venn jeg setter veldig pris på (samboer til en venninne), og han vokste opp i et utrolig tøft miljø, med mange skolekamerater som ble både kriminelle og rusmisbrukere. Selv er han en staskar med verdens største hjerte, og en ressursperson for alle som kjenner ham. Hvorfor? Fordi han har to fantastiske foreldre som utenom hardt arbeid (moren hans er "vaskekone", faren hans kokk til sjøs) alltid hadde tid og hjertelag til å ta seg av mennesker som trengte hjelp. De hadde et åpent hus for ganske så mange løse fugler, og har vært til stor hjelp for mange. Klart sånt smitter....

Ellers må man vel bare innse at man ikke blir perfekt som forelder, det handler vel om å "pick your battles" der som andre steder... Jeg tror også at hvis vi bare gjør vårt beste, så skal det veldig mye til før det blir HELT galt! Barn som er virkelig ute å kjøre har tross alt ofte en bakgrunn som er verre enn noen av oss kan forestille oss, med kjærlighetsløse familier osv.

Så, det er mine tanker, ellers blir vel veien til mens vi går!

[Stini]

Hei!

Jeg gjør også dette. Tenker masse på ting jeg vil lære barnet.
Ting h*n ikke skal få lov til - ting jeg vil h*n skal gjøre.

Jeg leste i ei bok at dette er helt normelt i svangerskapet at man tenker veldig på det å bli foreldre.
At vi tenker på hvordan vi vil være som mor - er bekymret på om ungen vil bli "kjekk"/"normal"
Heldigvis vokser de fleste barn opp til å bli det, og de fleste foreldre gjør så godt de kan for sine barn.

At det jeg har lest her inne er jeg sikker på at dere flotte damer her inne kommer til å bli fantastisk mødre.
Dere er engasjerte, oppdaterte og omsorgsfulle.:klapp:

Å bli mor betyr å ha bekymringer for resten av livet, det stopper ikke når barna flytter ut;)

Stå på alle flotte, gravide damer!!:klapp:

:findag:

:vink: fra Stini

[Tidl. bruker]

Men kanskje i en litt annen retning...
Jeg og pappaen har nemlig blitt oppdratt på 2 vidt forskjellige måter, og det er noe jeg har tenk masse på.
Jeg for min del har alti fått grenser av mine foreldre, brøt jeg dem ble jeg jo straffet, feks husarrest eller plikter jeg måtte utføre.
Dette har blitt praktisert fra jeg var liten av, og fungert greit.. jeg tror jeg er ett normalt menneske, med vid forståelse for rett og galt..
Min samboer derimot har blitt oppdratt på "den gode gamledagse" måten, men risepisk og fysisk straff som hovedsak..
Og han syntes jo det har fungert greit, men JEG kunne da aldri benyttet meg av den måten, når jeg ser hvor greit det har fungert med vanlig skikk og bruk, med samtaler og konsekvenser av ting som aldri har gått på det fysiske..
Og når jeg tok opp dette med sambo sa han at det godt kunne hende han ville gå til metoden som å "gripe fatt i" (da menes, feks holde unge hardt, men ikke skade fysisk) barnet som straff..
Detter er en oppdragelse jeg ser på med avsky, og dveler litt ved akkurat dette..
Ellers er jeg vokst opp på et lite sted, med moderate mengder narkotika, jeg har aldri prøvd selv, men mange gjør det.
Jeg drakk meg full omtrent i 11 års alderen første gang, uten at mamma og pappa visste det selvsagt, og slik er det her ennå.. ofte treffer man 13 åringer dritings på kveldene, i helgene.
Skulking av skolen er ett must blandt ungdommen, og det samme med masse annet..
Men jeg er oppvoks her, og har ikke tatt noen skade av det.
jeg føler selv at måten jeg har blitt oppdratt på er ideel, og ønsker å vidre føre denne metoden til mitt barn..
Må innrømme at jeg gruer meg til gutten kommer i tidlig tenår, gutter er jo de "frekkeste" og mest nesevise, og jeg kan egentlig ikke fordra slike gutter, så hovedoppgaven blir å få en gutt som ikke oppfører seg slik.. (og der er pappaen ett skrekk eksempel.. :o) )

Lila

[Miro]

Hei,
Mannen min og jeg har også fått forskjellig oppdragelse. Jeg har fått en meget streng oppdragelse, som jeg faktisk rebellerte en del imot. Mor og far skilte seg da jeg var bare 7 år, og mamma har da oppdratt meg og min bror alene. Hennes engstelse for at vi skulle skli ut gikk i retning av da at hun var til gjengjeld superstreng, samtidig veldig svak. Så svak at straffmetoden hennes var ris og slag. Min bror er så mye som 9 år eldre enn meg, og han var jo aldri hjemme. Han var bare ute å festet og havnet i fyllearrest flere ganger. Mammas frustrasjon over min bror gikk da utover meg. Ja, slag og avstraffelse med husarrest for det minste ting. Den gang hatet jeg det overalt, jeg hatet mamma, i dag ser jeg på det som at hun var livredd for at jeg også skulle havne på kjøret. Endog sitter jeg å tenker at "ikke søren om jeg noen gang skal legge hånd på mitt barn, jeg er livredd for at jeg skal bli som mamme". Jeg drakk faktisk første gang som 17 1/2 år. Jeg var pumpeferdig full, og livredd for at mamma skulle få greie på det. Jeg har aldri prøvd noen annen form for rusmidler. Dengang fantes ikke internett, og playstation. All annen underholdning fikk vi ute. Til gjengjeld fantes det flere ungdomsklubber. Jeg har begynt og sluttet på alt som finnes av fritidsaktiviteter, skoler, studietilbud etc.. Jeg sluttet videregående i 2. klasse. Jeg tok det igjen, alle 3 årene, da jeg var 23 år, så jeg har vitnemål nå:klapp: Mamma har jobbet i kommunen i lavtlønnet yrke, pappa var jo aldri der da han ikke bodde hos oss. Man kan si at jeg hadde en rimelig mangel på sterke "idealer", foreldre med god utdannelse og yrker. Resultat; Jeg vet fortsatt ikke hva jeg har lyst til å blir når jeg blir stor. Jeg klarer ikke å være i en fast jobb (pga. jeg kjeder meg etter 1 år), og jeg som sagt begynner på studier, og slutter etter et halvt år, da studiet kanskje ikke passer for meg.

Men jeg lærer av mine feil, og mine verdier har forandret seg totalt nå, jeg ser jo at masse jeg har gjort, mange verdier jeg hadde har vært totalt feil.
Jeg håper at jeg kan være der for mine barn, jeg håper å kunne være en mor som de kan komme til om alt mulig. Jeg er livredd alt som det skrives om nå "partydop og fulle tenåringer". Derfor ønsker jeg at vi skal kunne ha en åpen dialog i vår familie. Vi får prøve å være "føre var" mht. å snakke sammen om alt mulig, samt prøve å opplyse våre barn så tidlig som mulig. Jeg er nemlig mest redd for å få en telefon fra politiet om at de har min sønn på stasjonen etc...

Min mann derimot, han har fått en oppdragelse lik: "Gjør hva du vil, vi stoler på deg" Veldig fritt med andre ord. En annen ting er at hans foreldre drakk veldig mye under oppveksten, og det ser ikke ut til å ha hemmet han på noen måte. Han gleder seg ikke til jul og andre høytider pga. dette, men ellers har det ikke hemmet han i det hele tatt. Derfor har han ingen skrupler når det gjelder å ta seg en øl foran våre barn, eller et glass rødvin eller to. Som han sier: "De må jo lære seg at det går an å drikke og kose seg"
Andre ting er han også veldig liberal til. Kanskje litt for liberal. Eller på ferie, det gjør jo ikke noenting å drikke foran barna. Om det gjelder 1 flaske vin eller to glass, det spiller ingen rolle.

Drikking: Jeg opplevde aldri mamma eller pappa full, jeg så aldri mamma full da hun ble alene med oss. Jeg hadde nok med min brors fylla hver eneste fredag og lørdag.

Jeg har vært full jeg også, mange, mange ganger, men aldri som tenåring, kun som over 18 år, og oppover. Nå drikker jeg sjelden. Jeg er sjelden eller aldri full, og jeg blir sinna når folk mener at barn har ikke vondt av å se mamma eller pappa ta seg en drink.

Min mann og jeg er helt uenig, og vi kommer vel aldri til å bli enig der.

Dette ble jo kjeeeeempelangt, men jeg ble så engasjert:blush:

Vi vil jo alle at våre barn skal vokse opp å bli "ordntli folk" som det heter, vi må bare ta en dag av gangen. Krysse fingrene, og lære barna det vi tror er det beste av våre verdier.

Ønsker dere alle lykke til i foreldrerollen, jeg både gruer og gleder meg enormt til 18 år framover.

:klem: fra Miro

[Mormona]

Jeg også har jo tanker rundt akkurat dette med oppdragelse...litt erfaring begynner jeg jo også å få i og med at jeg har en 10 åring hjemme nå. Merker godt at grensene gjerne skal strekkes og ikke minst at 10 åringer i dag er noe helt annet enn 10 åringer da jeg var så gammel....skremmende hvordan utviklingen går.

Vi er nok det mange vil kalle strenge foreldre. Vi krever mye av vår jente, men så gir vi også mye igjen. Tillit krever at vi kan stole på barna våre, men så lenge vi kan det så kan man også gi litt friere tøyler. Her hjemme går det faktisk mye på frihet under ansvar til en viss grad. Ida Charlotte ville aldri i verden få lov til å reise alene eller med venninner til byen for å gå på shoppingsenter. Til det synes jeg det er altfor mye skummelt rundt omkring og ser at de helt klart kunne ha kommet utfor noe jeg ikke ville likt. Men på den annen side så får de unge nå lov til å gå på kino alene....de blir da kjørt ned til filmen begynner og hentet etter at filmen er slutt. Det synes jeg er helt greit.

Når det gjelder samfunnet i dag så synes jeg det er altfor mye fokus på klær, penger, hvem har mobiltelefon og hvem har det ikke. Jeg ser allerede nå at unger i gaten helt ned til 7 års alder får mobiltelefoner av foreldrene med begrunnelsen at "da har vi bedre kontroll på ungene." HALLO!!!! Betyr dette at man begynte å føle at ungene kom ut av kontroll ved 7 års alder??? Sånt synes jeg er skremmende og er en av de foreldrene som holder igjen på dette området. Vi har hatt våre diskusjoner om saken og Ida Charlotte vet nå at hun skal få mobiltelefon når hun begynner i 7. klasse og ikke en dag før. Det er helt greit for henne.

Åpen kommunikasjon mellom foreldre og barn er alfa omega tror jeg. Barna må kunne føle at de kan komme hjem og ta opp ting de lurer på eller har problemer med. Uansett!!!!! Jeg har snart en tenåring i hus og husker selv at jeg har vært tenåring. Jeg var aldri utagerende eller vill tenåring, men har da vært med på litt moro, jeg også. Og det vil jeg si....jeg vil mye heller at Ida skal ringe hjem og be om å bli hentet etter for mye alkohol enn at hun skal ligge dødrukken for enhver å utnytte på en fest et sted. Det håper jeg at jeg skal få til ved å prate om ting før de skjer....slik at hun vet hvilke reaksjoner hun kan vente seg på ulike ting.

Ble visst litt engasjert her, jeg også....kunne skrevet stil om det her :), men det får være nok nå

Ønsker oss alle lykke til med oppdragelsen og håper at vi når vi en gang sitter der gamle og grå kan se tilbake og med hånden på hjertet si at "vi gjorde vårt aller beste og angrer ingenting." :)

klem fra Mormona T-17

[Mamba]

Hei! Så mange bra innlegg det kom her da! Vi har visst mange av de samme tankene og bekymringene om dette...Godt å vite!

En annen av mine bekymringer har nemlig vært at jeg og mannen min kommer til å bli veldig strenge i forhold til familier rundt oss, og at ungen vår kommer til å bli oppfattet som veldig anderledes pga. dette. Tenker f.eks. på det mormona sa om mobil til barn, motepress, osv. Jeg vil f.eks. ikke at jenta mi (om det blir jente ,da) skal vandre rundt som en liten Lolita, uansett om alle vennne hennes gjør det...

Ang. drikking er jeg helt enig med miro. Det skal ikke skje foran barna. Da mener jeg ikke et glass øl til maten ol., det synes jeg er greit. Men drikking som gjør mamma , eller pappa beruset synes jeg ikke har noe sammen med barn å gjøre.. Ikke etter leggetid heller... Tenk om ungen blir akutt syk og må kjøres til sykehus.. ?
Jeg er nok litt bastant her fordi faren min var alkoholiker til jeg var 12.(Er nå tørrlagt alkoholiker!) Og selv om han var en "stille" og "snill" alkoholiker, som gjerne ville gi oss barna gaver ol. når han var full, så hatet vi det så intenst. Vi ville mye heller ha vår vanlig pappa, selv om han som edru ikke ville finne på å gi oss penger, eller godter og faktisk var litt streng.
Det ER skremmende for barn å se voksne forandre seg under alkoholrus- de er ikke lenger forutsigbare og trygge når de er beruset, og selv om det gir seg utslag i overdreven snillhet, så gjør ikke det tingen noe bedre.(Det er i all fall min erfaring)
Det er litt av et prosjekt dette, å oppdra barn...Og at to forskjellige mennesker skal samarbeide og bli enige om "handlingsregler" er litt av en utfordring.
For meg selv, i alle fall, kan jeg si at å inngå kompromisser om barneoppdragelsen kommer til å bli veldig vanskelig..

Heldigvis synes mannen min at foreldrene mine har gjort en fin jobb, så han er enig i det meste. -Og vi har hatt en veldig forskjellig oppvekst. Han har ikke hatt noen farsfigur, da faren hans døde da han var 2 år, og han har et litt ambivalent forhold til moren sin. De to har et veldig "kranglete" forhold.. I tillegg husker han ingenting fra før tenårene..Så det blir spennende å se hva foreldrerollen vil gjøre med ham.

Jeg har begynt å huske masse ting fra barndommen. Og jeg er kjempestolt av foreldrene mine. Særlig mamma, som aldri lot oss tvile på at hun var glad i pappa, selv om han drakk, og aldri kjeftet eller kranglet foran oss. (Tror neppe jeg hadde klart det, forresten...) Og det er en annen viktig ting synes jeg : å ikke blande barna inn i konflikter oss i mellom..

Nei, dette blir jo kjempelangt, jeg som egentlig bare skulle takke for respons:blush: Jeg kan visst også skrive stil om dette :uff:


:klapp: til dere som orket å pløye gjennom dette her...

klem fra Mamba:)