~TM~
15-08-2002, 18:11
:) Jeg var skikkelig klar for fødsel og gledet meg faktisk til selve fødselen – gledet meg til å føde på normal måte og så frem til å få babyen lagt på magen min umiddelbart etterpå. Jeg hadde lest drøssevis av artikler o.l om fødsel og følte meg godt forberedt – det ville være vondt, ja vel – men dette hadde da kvinner gjort før meg! Jeg var positiv og så mentalt innstilt på normalfødsel at jeg hoppet over alle kapitler om keisersnitt. Det var i grunnen ganske dumt…
Her er hva som skjedde da Eirik kom til verden:
Det startet på onsdag 12.06 kl. 09.15 - da gikk slimproppen og jeg hadde mensmurringer hele dagen uten å ha noe særlig tiltro til det. Men jeg var sliten og krabbet til køys i 23.-tiden. I halv to/ totiden våknet jeg av rier og jeg ba etter hvert TM-mannen om å ta tiden - det var ca. 7 minutter mellom hver. Jeg har lest at som førstegangsfødende trenger man ikke ta kontakt med føden før det er ca. 5 min mellom riene så jeg gadd ikke ringe og ev. reise ned bare for å bli sendt hjem igjen. Litt over 02.00 måtte jeg på toalettet og en ri etter det - klokka 02.30 gikk vannet. Det var snodig - det sa liksom "plopp" og kjentes ut som en såpeboble som brast. Det var ingen tvil om at det var vannet som gikk og jeg kom meg opp av sengen så fort det lar seg gjøre som høygravid. På grunn av slimproppen hadde jeg bind på, så jeg slapp "å bekymre meg" for madrassen. Men bindet ble jo temmelig vått så jeg tuslet ned på badet for å bytte bind - og da begynte "moroa"; Hele bindet var "gallegrønt" og jeg ble ganske så engstelig da jeg forsto at babyen hadde bæsjet i vannet. Det er for så vidt ikke så uvanlig, men det er som regel et tegn på at babyen er stresset og ikke helt fornøyd der inne i magen. Ropte til mannen min at han måtte ringe til føden for meg. De ville at vi skulle komme med en gang, så vi stresset av gårde.
Da vi kom ned (03.00) ble jeg koblet til ctg for at de skulle få målt rier og hjertelyd - de sjekket også åpningen som var på ca 1 cm. Dessverre dabbet riene av, for så å dø helt ut og klokka 11.00 hadde jeg bare litt større åpning og det ble besluttet å sette meg på riefremkallende middel. Dette fordi Eirik skulle ut den dagen gr. det misfargede fostervannet. Der starter de med 30ml og øker med 30ml hver 1/2 time inntil man når 180ml. Så det var ikke akkurat noe som skjedde i en fei.
Etter hvert fikk riene tak og det begynte å gjøre såpass vondt at jeg måtte puste meg gjennom de og en sykepleier ga meg aromamassasje og viste mannen min hvordan han skulle massere i henholdsvis riepausene og under riene. Samtidig med dette lå jeg altså koblet til ctg'en og vi opplevde stadig at hjertelyden falt ned. Det var ordenlig ekkelt og det er ikke fritt for at jeg ble redd hver gang det skjedde, men siden den "dingsen" som registrerer lyden kan flytte på seg, samt at Eirik (vi visst ikke da at det var ham) rørte på seg gjorde at vi trodde den bare falt ut og målte min puls i stedet. Etter at dette hadde skjedd noen ganger besluttet de å feste en skalp-elektrode på hodet til Eirik - noe som jeg heller ikke likte da dette innebærer at en liten spiralaktig "skrue" skrues inn i babyens hode, men det hørtes verre ut en det var. Samtidig med dette ble det fastslått at jeg nå hadde ca 2 cm åpning.
Dessverre viste det seg at ctg'n hadde rett - det var Eiriks hjertelyd som forsvant ned fra rundt 150 til 55-80 hver gang jeg fikk en rie og i og med at det tok så lang tid får meg å få noe åpning, tross riemiddelet, besluttet legen (kl. 15.00) at nok var nok og at keisersnitt var løsningen. Truende asfyxi sa de, og jeg ante ikke hva de snakket om. Og fikk forklart at asfyxi var kvelning.
Da klarte jeg ikke å holde et tappert ansikt lenger og klappet helt sammen. :leiseg: Jeg var livredd - livredd for at noe skulle gå galt med Eirik, livredd for å bli skåret i, livredd for bedøvelsen - narkose kan jo være skummelt og tenk om de setter spinalen feil... Og her faller hukommelsen min noe - det er mest bits and pieces herifra og ut. Husker jeg sa at når babyen var ute så skulle TM-mannen være med han. Jeg ville ikke at Eirik ikke skulle ha en av foreldrene sine hos seg når han kom til verden. Jeg ble trillet i hui og hast til en operasjonssal (de løp igjennom gangene i flg. TM-mannen) og der møtte jeg ca. 8 personer i lysegrønne frakker med munnbind og hetter slik at jeg så lite annet enn øynene deres. Det var også ganske skremmende. Alle snakket - til meg og til hverandre og jeg ble veldig forvirret og frustrert. Noen spurte om noe og jeg så ikke hvem som spurte om hva osv. Jeg fikk spinalbedøvelse og var derfor bevisst gjennom inngrepet. Det er jeg veldig glad for - selv om det var litt ekkelt. Slapp å bruke lang tid på å komme til meg selv igjen. Jeg må skryte av TM-mannen - han var så rolig og fin under det hele og til meget god hjelp for meg. Han passet på meg og hjalp meg til å bli roligere, selv om det må ha vært tøft for ham også. Kl. 15.20 lå jeg klar på operasjonsbordet (og 15.35 var Eirik ute)
Så hørte jeg babyskrik - kraftige sådanne, og det var litt av en følelse. Baby'n vår var ute... ...og det ble en gutt. Personalet tar han med seg og TM-mannen følger med de. Jeg likte ikke å være alene, men det var ikke aktuelt at TM-mannen skulle være igjen hos meg. Etter en stund kommer de tilbake og jeg ser toppen av et hodet, noen små hender og føtter. Det er i hvertfall hva jeg husker at jeg ser. Så forsvinner de igjen - ned på føde/barsel.
Når jeg er sydd sammen igjen blir jeg trillet til oppvåkningen og dit kommer TM-mannen og Eirik, og Eirik får komme til puppen. Det var et flott øyeblikk og jeg følte meg så lykkelig. :elsker: Dessverre fikk de bare være der i 40 minutter og når de gikk var det som om hjertet mitt forsvant med de. Jeg måtte være på oppvåkningen i totalt 4 timer og fikk sove i omtrent en halv time. Resten av tiden var jeg nok et mareritt for personalet. Jeg var skrekkelig tørst og utålmodig etter å komme på barsel for å se igjen Eirik og TM-mannen. Så jeg maste hele tiden på vann, ikke så rart for de glassene de kom med rommet vel bare litt over en desiliter, og spurte stadig: "hvor mye er klokka nå?" Rundt 20.30 kom TM-mannen opp igjen og snakket litt med meg - han måtte se hvordan det sto til med meg også, selv om det var vanskelig å gå fra Eirik. De hadde tråkket gangene på føden/barsel opp og ned og ventet på meg. Og til slutt ble klokka 21.00 og jeg fikk komme på barsel. Det var deilig det - da hadde jeg Eirik hos meg og mannen min og jeg fikk snakket om hva som hadde skjedd. Jeg var jo full av spørsmål. Eirik scoret 9, så 10 på Apgar, så alt var bra der. TM-mannen var sliten og ryggen verket, så han dro etter hvert hjem.
Jeg ville gjerne ha Eirik hos meg om natten og jeg lå og lyttet til lydene han lagde. Personalet tittet stadig inn til meg og etter hvert kom det frem at lydene jeg trodde var koselyder, nok heller var uttrykk for smerte - dvs. mageknip o.l. Jeg kunne godt ha ham hos meg, men da måtte jeg ringe på de dersom han begynte å "pipe/knirke" mer. Jeg var redd for å sovne og ikke høre ham og de tok med seg Eirik ut. Jeg sov ikke lenge før jeg bråvåknet og lurte på hvordan deg gikk med ham. Jeg hadde den hjertebanken og måtte ringe på personalet. Men de beroliget meg og jeg fikk sove igjen. Lenger ut på natten vekket de meg og ba meg prøve å amme igjen da Eirik var sulten. Det gikk temmelig bra og etter en stund tok de ham med ut igjen. Jeg sov frem til morgenen. Så kom legevisitten og etter det ble kateter og dren fjernet (jeg lå med dren i magen selv om det visstnok ikke er vanlig etter keisersnitt, men livmoren min blødde mer en de likte da de drev å sydde meg igjen). Fjerningen av kateteret var helt grei – det merket jeg lite til, men drenet… Det var vondt det! Heldigvis hadde jeg Eirik på puppen da, så jeg var relativt opptatt og konsentret om det. Hadde jeg hatt all oppmerksomhet på dren-fjerningen ville jeg nok ha skreket ganske høyt.
Så kom TM-mannen og jeg fikk stavret meg ut av sengen og i dusjen. Den gikk ut på at TM-mannen først skylte av meg, såpet meg inn og så skylte av såpen. Jeg hadde mer enn nok med å prøve å holde meg på bena. Men fy søren så godt det var med den dusjen. :) Så satt vi der da - TM-mannen og jeg og beundret vidunderet vårt. :elsker2: Og det gjør vi fremdeles - beundrer ham altså - ikke sitter på sykehuset ;) Resten av tiden på sykehuset gikk litt i ett - dagene blir så like og dessuten var verden utenfor så langt borte.
Eirik er verdens sentrum for oss nå. :hjerter::hjerter::hjerter:
Jeg sitter stadig med en følelse av uvirkelighet; er dette virkelig sant? Er denne go'e gutten vår? Og samtidig gråter jeg - jeg gråter fordi jeg er så usigelig lykkelig, :gladtrist: men også fordi Eirik er så sårbar og fordi jeg er livredd for at noe skal tilstøte ham.
Men slik er det vel å være mor?
--------------------------------------------------------------------
Nå er Eirik over to måneder og jeg har begynt å få ting litt på avstand. I begynnelsen følte jeg meg litt snytt og litt skuffet – jeg var jo så innstilt på normal fødsel og gledet meg så voldsomt til den første kontakten med Eirik; ut av magen og opp på magen – helt fersk i mammas armer. Men nei – slik gikk det jo ikke. Men når alt kommer til alt er det ikke viktig – det viktige er at alt gikk bra med Eirik og at han er en frisk og fin gutt.
Jeg håper likevel at jeg neste gang (vil jo gjerne ha flere barn) kan føde normalt – det er en opplevelse jeg gjerne vil ha med meg. Tilslutt vil jeg også si at jeg ikke har hatt noen komplikasjoner med såret – det er grodd kjempefint. Bare en tynn, rød stripe langt ned på magen – godt under trusekanten. Så selv om ikke alt ble som planlagt/ønsket så gikk det uansett bra!
Her er hva som skjedde da Eirik kom til verden:
Det startet på onsdag 12.06 kl. 09.15 - da gikk slimproppen og jeg hadde mensmurringer hele dagen uten å ha noe særlig tiltro til det. Men jeg var sliten og krabbet til køys i 23.-tiden. I halv to/ totiden våknet jeg av rier og jeg ba etter hvert TM-mannen om å ta tiden - det var ca. 7 minutter mellom hver. Jeg har lest at som førstegangsfødende trenger man ikke ta kontakt med føden før det er ca. 5 min mellom riene så jeg gadd ikke ringe og ev. reise ned bare for å bli sendt hjem igjen. Litt over 02.00 måtte jeg på toalettet og en ri etter det - klokka 02.30 gikk vannet. Det var snodig - det sa liksom "plopp" og kjentes ut som en såpeboble som brast. Det var ingen tvil om at det var vannet som gikk og jeg kom meg opp av sengen så fort det lar seg gjøre som høygravid. På grunn av slimproppen hadde jeg bind på, så jeg slapp "å bekymre meg" for madrassen. Men bindet ble jo temmelig vått så jeg tuslet ned på badet for å bytte bind - og da begynte "moroa"; Hele bindet var "gallegrønt" og jeg ble ganske så engstelig da jeg forsto at babyen hadde bæsjet i vannet. Det er for så vidt ikke så uvanlig, men det er som regel et tegn på at babyen er stresset og ikke helt fornøyd der inne i magen. Ropte til mannen min at han måtte ringe til føden for meg. De ville at vi skulle komme med en gang, så vi stresset av gårde.
Da vi kom ned (03.00) ble jeg koblet til ctg for at de skulle få målt rier og hjertelyd - de sjekket også åpningen som var på ca 1 cm. Dessverre dabbet riene av, for så å dø helt ut og klokka 11.00 hadde jeg bare litt større åpning og det ble besluttet å sette meg på riefremkallende middel. Dette fordi Eirik skulle ut den dagen gr. det misfargede fostervannet. Der starter de med 30ml og øker med 30ml hver 1/2 time inntil man når 180ml. Så det var ikke akkurat noe som skjedde i en fei.
Etter hvert fikk riene tak og det begynte å gjøre såpass vondt at jeg måtte puste meg gjennom de og en sykepleier ga meg aromamassasje og viste mannen min hvordan han skulle massere i henholdsvis riepausene og under riene. Samtidig med dette lå jeg altså koblet til ctg'en og vi opplevde stadig at hjertelyden falt ned. Det var ordenlig ekkelt og det er ikke fritt for at jeg ble redd hver gang det skjedde, men siden den "dingsen" som registrerer lyden kan flytte på seg, samt at Eirik (vi visst ikke da at det var ham) rørte på seg gjorde at vi trodde den bare falt ut og målte min puls i stedet. Etter at dette hadde skjedd noen ganger besluttet de å feste en skalp-elektrode på hodet til Eirik - noe som jeg heller ikke likte da dette innebærer at en liten spiralaktig "skrue" skrues inn i babyens hode, men det hørtes verre ut en det var. Samtidig med dette ble det fastslått at jeg nå hadde ca 2 cm åpning.
Dessverre viste det seg at ctg'n hadde rett - det var Eiriks hjertelyd som forsvant ned fra rundt 150 til 55-80 hver gang jeg fikk en rie og i og med at det tok så lang tid får meg å få noe åpning, tross riemiddelet, besluttet legen (kl. 15.00) at nok var nok og at keisersnitt var løsningen. Truende asfyxi sa de, og jeg ante ikke hva de snakket om. Og fikk forklart at asfyxi var kvelning.
Da klarte jeg ikke å holde et tappert ansikt lenger og klappet helt sammen. :leiseg: Jeg var livredd - livredd for at noe skulle gå galt med Eirik, livredd for å bli skåret i, livredd for bedøvelsen - narkose kan jo være skummelt og tenk om de setter spinalen feil... Og her faller hukommelsen min noe - det er mest bits and pieces herifra og ut. Husker jeg sa at når babyen var ute så skulle TM-mannen være med han. Jeg ville ikke at Eirik ikke skulle ha en av foreldrene sine hos seg når han kom til verden. Jeg ble trillet i hui og hast til en operasjonssal (de løp igjennom gangene i flg. TM-mannen) og der møtte jeg ca. 8 personer i lysegrønne frakker med munnbind og hetter slik at jeg så lite annet enn øynene deres. Det var også ganske skremmende. Alle snakket - til meg og til hverandre og jeg ble veldig forvirret og frustrert. Noen spurte om noe og jeg så ikke hvem som spurte om hva osv. Jeg fikk spinalbedøvelse og var derfor bevisst gjennom inngrepet. Det er jeg veldig glad for - selv om det var litt ekkelt. Slapp å bruke lang tid på å komme til meg selv igjen. Jeg må skryte av TM-mannen - han var så rolig og fin under det hele og til meget god hjelp for meg. Han passet på meg og hjalp meg til å bli roligere, selv om det må ha vært tøft for ham også. Kl. 15.20 lå jeg klar på operasjonsbordet (og 15.35 var Eirik ute)
Så hørte jeg babyskrik - kraftige sådanne, og det var litt av en følelse. Baby'n vår var ute... ...og det ble en gutt. Personalet tar han med seg og TM-mannen følger med de. Jeg likte ikke å være alene, men det var ikke aktuelt at TM-mannen skulle være igjen hos meg. Etter en stund kommer de tilbake og jeg ser toppen av et hodet, noen små hender og føtter. Det er i hvertfall hva jeg husker at jeg ser. Så forsvinner de igjen - ned på føde/barsel.
Når jeg er sydd sammen igjen blir jeg trillet til oppvåkningen og dit kommer TM-mannen og Eirik, og Eirik får komme til puppen. Det var et flott øyeblikk og jeg følte meg så lykkelig. :elsker: Dessverre fikk de bare være der i 40 minutter og når de gikk var det som om hjertet mitt forsvant med de. Jeg måtte være på oppvåkningen i totalt 4 timer og fikk sove i omtrent en halv time. Resten av tiden var jeg nok et mareritt for personalet. Jeg var skrekkelig tørst og utålmodig etter å komme på barsel for å se igjen Eirik og TM-mannen. Så jeg maste hele tiden på vann, ikke så rart for de glassene de kom med rommet vel bare litt over en desiliter, og spurte stadig: "hvor mye er klokka nå?" Rundt 20.30 kom TM-mannen opp igjen og snakket litt med meg - han måtte se hvordan det sto til med meg også, selv om det var vanskelig å gå fra Eirik. De hadde tråkket gangene på føden/barsel opp og ned og ventet på meg. Og til slutt ble klokka 21.00 og jeg fikk komme på barsel. Det var deilig det - da hadde jeg Eirik hos meg og mannen min og jeg fikk snakket om hva som hadde skjedd. Jeg var jo full av spørsmål. Eirik scoret 9, så 10 på Apgar, så alt var bra der. TM-mannen var sliten og ryggen verket, så han dro etter hvert hjem.
Jeg ville gjerne ha Eirik hos meg om natten og jeg lå og lyttet til lydene han lagde. Personalet tittet stadig inn til meg og etter hvert kom det frem at lydene jeg trodde var koselyder, nok heller var uttrykk for smerte - dvs. mageknip o.l. Jeg kunne godt ha ham hos meg, men da måtte jeg ringe på de dersom han begynte å "pipe/knirke" mer. Jeg var redd for å sovne og ikke høre ham og de tok med seg Eirik ut. Jeg sov ikke lenge før jeg bråvåknet og lurte på hvordan deg gikk med ham. Jeg hadde den hjertebanken og måtte ringe på personalet. Men de beroliget meg og jeg fikk sove igjen. Lenger ut på natten vekket de meg og ba meg prøve å amme igjen da Eirik var sulten. Det gikk temmelig bra og etter en stund tok de ham med ut igjen. Jeg sov frem til morgenen. Så kom legevisitten og etter det ble kateter og dren fjernet (jeg lå med dren i magen selv om det visstnok ikke er vanlig etter keisersnitt, men livmoren min blødde mer en de likte da de drev å sydde meg igjen). Fjerningen av kateteret var helt grei – det merket jeg lite til, men drenet… Det var vondt det! Heldigvis hadde jeg Eirik på puppen da, så jeg var relativt opptatt og konsentret om det. Hadde jeg hatt all oppmerksomhet på dren-fjerningen ville jeg nok ha skreket ganske høyt.
Så kom TM-mannen og jeg fikk stavret meg ut av sengen og i dusjen. Den gikk ut på at TM-mannen først skylte av meg, såpet meg inn og så skylte av såpen. Jeg hadde mer enn nok med å prøve å holde meg på bena. Men fy søren så godt det var med den dusjen. :) Så satt vi der da - TM-mannen og jeg og beundret vidunderet vårt. :elsker2: Og det gjør vi fremdeles - beundrer ham altså - ikke sitter på sykehuset ;) Resten av tiden på sykehuset gikk litt i ett - dagene blir så like og dessuten var verden utenfor så langt borte.
Eirik er verdens sentrum for oss nå. :hjerter::hjerter::hjerter:
Jeg sitter stadig med en følelse av uvirkelighet; er dette virkelig sant? Er denne go'e gutten vår? Og samtidig gråter jeg - jeg gråter fordi jeg er så usigelig lykkelig, :gladtrist: men også fordi Eirik er så sårbar og fordi jeg er livredd for at noe skal tilstøte ham.
Men slik er det vel å være mor?
--------------------------------------------------------------------
Nå er Eirik over to måneder og jeg har begynt å få ting litt på avstand. I begynnelsen følte jeg meg litt snytt og litt skuffet – jeg var jo så innstilt på normal fødsel og gledet meg så voldsomt til den første kontakten med Eirik; ut av magen og opp på magen – helt fersk i mammas armer. Men nei – slik gikk det jo ikke. Men når alt kommer til alt er det ikke viktig – det viktige er at alt gikk bra med Eirik og at han er en frisk og fin gutt.
Jeg håper likevel at jeg neste gang (vil jo gjerne ha flere barn) kan føde normalt – det er en opplevelse jeg gjerne vil ha med meg. Tilslutt vil jeg også si at jeg ikke har hatt noen komplikasjoner med såret – det er grodd kjempefint. Bare en tynn, rød stripe langt ned på magen – godt under trusekanten. Så selv om ikke alt ble som planlagt/ønsket så gikk det uansett bra!