Første barn i "moden" alder..

[Labbis]

Nå vil jeg jo starte med å si at jeg abselutt ikke føler meg som en dame i moden alder, men siden det er navnet her så.... :)

Jeg er 34 år og venter mitt første barn. Ser så mange som har begynt å handle inn og planlegge og går og gleder seg villt over magen som kommer og barnet de skal få.

Jeg går her og er irritert fordi jeg ikke lenger har kontroll på kroppen min, ikke får på meg klærne jeg vanligvis bruker, føler meg bare feit, og det at jeg skal få et barn er så fjernt at jeg ikke klarer å begynne å glede meg.

Prøver å sette meg ned å tenke på det og forestille meg mitt eget lille "krapyl" (som legedama mi kalte det for :)) og får ingen gode følelser, bare panikk.. Har vært alene el m mann i så mange år, og er så vant til å gjøre det jeg vil med livet mitt og tiden min så jeg har vanskelig for å forstå hva som nå hender.

Tror nok jeg trenger disse ni mnd på å fatte dette... Er det bare jeg? Er alle helt i hundre og gleder seg villt og kan ikke vente med å begynne å planlegge og handle??

:undrer: :undrer:

[mamma_nemi]

Du skal se at gleden kommer etterhvert over det barnet du venter ;)
Men det er nok ikke bare du som har det slik..
Og jeg syns ikke du er gammel jeg :) Kan hende det er perfekt for deg å få et barn nå..Det er ikke alle som vil ha barn i ung alder og det er hvert sitt valg :)
Men jeg vil tru at når magen kommer og de første sparka så kommer gleden :)
Jeg håper det for din skyld..det er ikke moro å ha det slik.
:klemme: :klemme:

[FarOutFishing]

Hei
Jeg fikk mitt første barn når jeg var 33, og følte det ganske mye som du gjør nå. Følte at kroppen ble invadert, og at jeg ikke hadde kontroll på mitt eget liv lenger. Det var ganske tøffe tak innimellom. Men trøsten er at det går bedre etter hvert. Det var fint å kjenne første bevegelse i magen, og jeg syntes det var moro å gå rundt med diger mage (synes det nå også, og nå er jeg høygravid med nr. 2, og har fylt 37). Det går seg til, men ikke forvent overveldende lykkefølelse. Det er skremmende å få ansvar for et lite barn når man er så vant til å kun ha seg selv å tenke på, men etter hvert er det også kjempefint og koselig. :nikker:

Masse lykke til med den lille i magen :)

[dazzl3d]

...og senere så vokser ungene seg store, og du får igjen den friheten du føler at du mister nå. Du har bare fått noen nye "venner" - av den sorten du kan dele alt med, som viser toleranse overfor deg langt hinsides fatteevne, og som alltid vil være der for deg!

For ikke å nevne all den forferdelige julepynten de kommer hjem med fra skole og barnehage...:skratte:

[Georgia]

Jeg skjoenner jo naa at jeg klassifiseres som moden alder. Jeg venter mitt foerste :baby: i en alder av 32 aar. Jeg maa jo si jeg ikke foeler meg gammel, men mer klar for familieforoekelse naa enn for noen aar siden. Men vanene er jo paa plass, saa det kan nok hende det blir noe vanskeligere aa omstille seg. Men det skal nok gaa bra. Mest av alt gleder jeg meg jo, men jeg skjoenner godt bekymringene som du nevnte.

[Aisi]

Jeg går her og er irritert fordi jeg ikke lenger har kontroll på kroppen min, ikke får på meg klærne jeg vanligvis bruker, føler meg bare feit, og det at jeg skal få et barn er så fjernt at jeg ikke klarer å begynne å glede meg.

Prøver å sette meg ned å tenke på det og forestille meg mitt eget lille "krapyl" (som legedama mi kalte det for :)) og får ingen gode følelser, bare panikk.. Har vært alene el m mann i så mange år, og er så vant til å gjøre det jeg vil med livet mitt og tiden min så jeg har vanskelig for å forstå hva som nå hender.

Tror nok jeg trenger disse ni mnd på å fatte dette... Er det bare jeg? Er alle helt i hundre og gleder seg villt og kan ikke vente med å begynne å planlegge og handle??

Tror nok ikke du er helt alene, nei. Jeg har også slitt med lignende følelser denne gangen. Har ei uplanlagt :stores: på snart 3 år, og under det sv.skapet var jeg faktisk mye lykkeligere enn jeg har vært nå, enda :babygutt: er planlagt. Gruer meg til resten av sv.skapet, er sliten og klarer ikke å mobilisere den helt store entusiasmen. I en periode angret jeg faktisk hele graviditeten, men etter ultralyden og etter at jeg har begynt å kjenne spark hver dag, gleder jeg meg mer for hver dag som går. Det kommer nok du til å gjøre også. Jeg bad om å få vite kjønnet under ul, og det har gjort det hele mer virkelig. Han har fått navn, jeg har kikket litt på gutteklær - ikke kjøpt så mye, men det hjelper litt å kikke på noe lite og fint. Kanskje det hjelper deg og? Det er ikke uten grunn at vi går svangre i 9 mnd! :klemme: :klemme: :klemme:

[Labbis]

Tusen takk for svar :)

Hjelper å vite at jeg ikke er alene om dette. Har nå fått dato for UL også, og liste fra sykehuset hva jeg skal ha med meg når jeg føder!! Gjelder dette meg?? tenkte jeg da, men det blir litt mer virkelig ja :)
Så da fokuserer jeg heretter på det positive og gleder meg til det begynner å bli liv der nede :)

:klemme: til dere!

[Enellerto]

Så godt å se at jeg ikke er alene, dette var et planlagt svangerskap og joda jeg gleder meg nok men jeg går jo rundt og er sur hele tiden, ikke passer klærne og ikke kan jeg gjøre alt jeg vil!! Puh det er litt strevsomt, jeg leiter etter entusiasmen og finner den nok. Disse barna blir nr 3 og 4 i rekken. Første kull er nokså store nå så jeg har alle muligheter til bare å kose meg og å glede meg!!!