Sånn er det å være meg nå...

[agre]

Jeg har ikke hatt energi til å henge så mye på nettet i det siste.

Dette er meg og mitt:

Jeg ble kjempeglad :D da jeg fant u t at jeg var gravid.
Den hemmelige lykkefølelsen varte et par uker. Jeg følte meg frisk og rask.

Så begynte jeg å blø, og ble mentalt forberedt på at det var 50% sjanse for abort. Jeg ble sykemeldt, og hadde det fælt mens jeg lurte på om jeg virkelig var gravid.

For en uke siden orket jeg ikke vente mer, og tok privat UL. Den viste et hjerte som banket - og var et fantastisk, uforglemmelig syn!!!

Jeg fikk også vite at mitt hcg hadde steget som normalt!!!

Så nå skulle jeg bare være glad og fornøyd, ikke sant?
Saken er at jeg har vært syk og spydd og følt meg elendig den siste tiden. Jeg griner og sutrer og synes jeg er mye alene - og har INGEN form for initiativ.....

Heldigvis har vi fortalt dette til noen nære venner, men jeg har ikke lyst å fortelle det til flere enda, da jeg føler at ting fremdeles er usikre..... og så vet jeg jo aldri om formen min er ok til å finne på noe eller om jeg bare må legge meg å sove eller slappe av.... Føler at jeg ikke er meg selv og ikke har kontroll over meg selv. "Erten" styrer.....

Jeg prøver å tenke positivt. Det er bra at mannen min kjenner meg og vet hvordan jeg "egentlig" er.... Og det er bra at dette vil bli bedre når magen vokser og vi kan snakke litt mer og glede oss litt mer igjen.....


Synes bare ikke det er så fantastisk å være gravid akkurat nå, jeg..... (Selv om jeg er ubeskrivelig glad for at jeg er det). Man må jo ha lov å kjenne på de følelsene også, selv om jeg "egentlig" er i lykkerus....

Og så alle hormonene.....

I morgen skal jeg på jobb igjen. Er spent på hvordan jeg vil føle meg da.

Har uansett bestemt meg for at jeg ikke skal være bekymret for om babyen er ok fremover, men stole på at han eller hun vokser og lever.....

[MokkMokk]

Jeg kjenner meg SÅ igjen i det du beskriver!

Tiltakslysten og pågangsmotet, hvor ble det av? :???:
Overskuddet - forsvant samme veien? :???:
Og humøret - nå som jeg skulle svevd rundt på en rosa sky;
hvorfor gråter jeg for ingenting, og kjefter og smeller på omgivelsene mine for bagateller? :???:

Samtidig er vi fortsatt midt i flyttingen, og kombinert med at sambo har måttet jobbe en del overtid i det siste,
har gjort at vi ikke har fått spesielt mye kvalitetstid alene sammen de siste ukene akkurat.. :leiseg:

I tillegg føler jeg meg ikke som noen strålende fotomodell om dagen heller,
har mest lyst til å gjemme meg bort til magen synes og jeg får en "lovlig" forklaring på hvorfor jeg ser så blek og sliten ut!

Jeg sier som deg agre, jeg er også vanvittig glad for å være gravid..
- men noen dager må man få lov til å synes litt synd på seg selv også, ikke sant? :uff:

Godt å høre at alt utvikler seg normalt for deg, og det er nok lurt å forsøke å tenke positivt.
Hver nye dag med våre små spirer er en liten gave, syns jeg :)

Sender deg noen trøste-:klem::klem::klem: og håper vi begge snart føler oss litt mer "ovenpå".
Det er ikke mange ukene nå til vi når den magiske 12-ukersgrensen, og ikke lenge etter det, kryper magen frem,
sakte men sikkert. Ser frem til det!

Klem fra
verene 7+5

[Sonar]

Kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Jeg merker at jeg ikke var helt klar for en ny graviditet nå jeg. Ikke så lett å forklare hva jeg mener med det, fordi dette barnet er ønsket og planlagt. Men når jeg først ble gravid så merker jeg at jeg sliter litt med å skulle bli stor igjen og ellers alle plagene som føler med.

Men trøster meg med at dette er siste gangen og når man får premien etter fullgått tid; ja da er alt glemt!!!

Og mens alt står på så er det lov å synes litt synd på oss selv!!

[kineh]

Ja det er vanskelig å være gravid av og til.

Jeg blødde også mye i begynneslsen og fikk beskjed av legen at det var en abort, men fikk komme å ta blodprøver på legekontoret. Det viste seg at HCG'en steg og at jeg fortsatt er gravid. Jippi.

Men det er ikke lett, jeg har nettopp mistet min fullbårne sønn og syntes det er vanskelig å være gravid.

Det er på en måte godt at vi er flere her inne som har det vanskelig. (det er ikke stygt ment) Men det kan være godt å vite at man ikke er alene om å ha det vondt.

Krysser fingrene for at det går bra med oss alle.

Klem Kineh og Sunshine 6+2

[Tjorva]

Heisan agre

Vil bare vise at vi bryr oss om deg og tenker på deg:) :)
Men denne følelsen om at du ikke greier å glede deg så mye er ikke så ukjent for meg heller..Trodde først at det var noe som var helt galt med meg jeg!!At jeg ikke greide å glede meg var rart..Men det retter seg vel opp etter hvert når magen vokser og jeg begynner å kjenne liv håper jeg:) ???

Lykke til iallefall

Klem fra Trosvik og :o