kineh
28-10-2002, 11:59
Jeg er glad for å være gravid, ja kjempeglad for at det endelig er skjedd, men samtidig så trist å lei meg.
Jeg kan ikke la vær å tenke på at jeg skulle vært småbarnsmamma nå. Skulle hatt en liten gutt i armene mine. Skulle gitt ham så mye kjærlighet, så mye nærhet å varme. Jeg skulle gitt deg alt gutten min. Men i stedet reiser jeg opp til grava di og gråter. Det river å sliter i hjertet mitt. Hvorfor måtte du dø. Det var jo bare en uke til termin og jeg gledet meg ubeskrivelig mye. Det gjør så vondt at ord ikke kan beskrive smerten min.
Kjære gutten min jeg vil alltid elske deg. Du skal leve videre i hjertene våre. Og nå skal du få en bror eller søster, men det får du aldri oppleve.
Det er så vanskelig å være gravid.
Jeg var jo forberedt på at det ble tøft, å jeg skal takle det, det må jeg bare. Men det er vanskelig å glede seg over ett nytt liv nå når jeg nettopp har mistet sønnen min. Vil så gjerne være glad, men det går liksom ikke, er så redd hele tiden. Redd for at noe skal gå galt, redd for at jeg skal miste den nye spiren også.
Men ikke misforstå meg, jeg er glad for å være gravid men gleden blir overskygget av sorgen. Jeg prøver å slappe av innimellom å kjenne etter på den gleden jeg har. Tenk jeg skal bli mor til 3 i juni. men tankene om at jeg ikke "skulle vært" gravid nå sniker seg ofte inn.
Håper at redselen for å miste, slipper litt taket når jeg er kommet over de første "farlige" 12 ukene. Håper jeg slapper litt mer av. Men jeg vet at det ikke er noen garanti for noe.
Jeg gleder meg til du kommer lille Sunshine.
Det er bere så lenge til. Jeg vet at ventetiden blir lang tung og vanskelig. Men jeg skal elske deg også like mye. Velkommen til familien vår.
Kineh og Sunshine 6+2
Jeg kan ikke la vær å tenke på at jeg skulle vært småbarnsmamma nå. Skulle hatt en liten gutt i armene mine. Skulle gitt ham så mye kjærlighet, så mye nærhet å varme. Jeg skulle gitt deg alt gutten min. Men i stedet reiser jeg opp til grava di og gråter. Det river å sliter i hjertet mitt. Hvorfor måtte du dø. Det var jo bare en uke til termin og jeg gledet meg ubeskrivelig mye. Det gjør så vondt at ord ikke kan beskrive smerten min.
Kjære gutten min jeg vil alltid elske deg. Du skal leve videre i hjertene våre. Og nå skal du få en bror eller søster, men det får du aldri oppleve.
Det er så vanskelig å være gravid.
Jeg var jo forberedt på at det ble tøft, å jeg skal takle det, det må jeg bare. Men det er vanskelig å glede seg over ett nytt liv nå når jeg nettopp har mistet sønnen min. Vil så gjerne være glad, men det går liksom ikke, er så redd hele tiden. Redd for at noe skal gå galt, redd for at jeg skal miste den nye spiren også.
Men ikke misforstå meg, jeg er glad for å være gravid men gleden blir overskygget av sorgen. Jeg prøver å slappe av innimellom å kjenne etter på den gleden jeg har. Tenk jeg skal bli mor til 3 i juni. men tankene om at jeg ikke "skulle vært" gravid nå sniker seg ofte inn.
Håper at redselen for å miste, slipper litt taket når jeg er kommet over de første "farlige" 12 ukene. Håper jeg slapper litt mer av. Men jeg vet at det ikke er noen garanti for noe.
Jeg gleder meg til du kommer lille Sunshine.
Det er bere så lenge til. Jeg vet at ventetiden blir lang tung og vanskelig. Men jeg skal elske deg også like mye. Velkommen til familien vår.
Kineh og Sunshine 6+2