I tvil
28-10-2002, 23:16
(Blir sikkert gjenkjent av noen fra terminklubben min, men det gjør ikke noe! ;) )
Håper noen gidder å lese dette, og gi meg noen kloke ord...
Det er den klassiske historien - jeg har enda ikke fortalt på jobb at jeg er gravid, og gruer som en hund. Det burde jo være enkelt, men situasjonen er denne:
Er blitt nærmest "headhuntet" til en jobb som konsulent, jobber nå i min 3. uke. Første gang jeg var i kontakt med arbeidsgiver, var jeg ikke gravid enda. Jeg ble da oppfordret til å søke på jobben, noe jeg gjorde. Idet jeg sendte søknaden, hadde jeg nettopp oppdaget at jeg var gravid, noe som ikke var planlagt, men heller ikke noen bombe eller katastrofe (har 1 barn fra før). Jeg ble oppringt, de ville ha meg på intervju. Jeg var på intervju, og 3-4 uker senere fikk jeg jobben.
Terminen min er i april/mai, de som kjenner meg kan nok se at jeg er gravid.
Jeg valgte bevisst å ikke si noe på intervjuet. Jeg gikk da på arbeidsledighetstrygd, mannen er student og har verken inntekt eller studielån (lenger). Selv om trygden ville lagt grunnlag for utbetalinger under permisjonstiden, var det jo ingen tvil om at det var økonomisk langt gunstigere om jeg hadde jobb i månedene forut permisjonen. Jeg vurderte lenge å fortelle min eventuelle arbeidsgiver at jeg var gravid ETTER at de hadde gitt meg tilbudet, for liksom å være ærlig, men håpe at de ikke hadde samvittighet til å trekke tilbudet når de allerede hadde gitt meg det.
Det ble til at jeg ikke sa noe (mange rådet meg til det), og her sitter jeg altså, i splitter ny jobb, og ingen vet at jeg skal ha permisjon om 5-6 måneder. Det er store forventninger til stillingen (som er ny) og til meg. Det sies stadig at jeg nok må regne med noen måneder før jeg "virkelig" kan begynne å jobbe, at jeg vil trenge ganske lang tid til å sette meg inn i jobben. Jeg kommer vel til å være skikkelig klar for innsats uka før jeg skal ut i permisjon...
Jeg er veldig fristet til å ganske snart avsløre hemmligheten, MEN si at jeg ikke har visst noe før nå nylig, ETTER at jeg begynte å jobbe. Det er jo fullt mulig, å være 3 måneder gravid før man oppdager det. Men er det for dumt? Vil de gjennomskue meg? Skal jeg bare si det som det er? Er så livredd for at de blir sure på meg... Jeg vil få ganske mange personer å "svare" for, mange som berøres av situasjonen, med vikar som også må opplæres like lang tid... Jeg har egentlig ikke én person som er arbeidsgiver, men en hel styringsgruppe. Som selvfølgelig har en leder, da. Som igjen har sjef, som igjen har en sjef... Vurderer å si det til den personen jeg føler at jeg foreløpig kjenner best, si litt opprørt at jeg nettopp har oppdaget at jeg etter all sannsynlighet er gravid, og at det IKKE var planlagt. Og så faktisk sende en MAIL til lederen for styringsgruppa. Er det veldig feigt? Saken er nemlig litt den, at denne personen jobber ikke på mitt arbeidssted, så jeg treffer ham ikke jevnlig, har hittil bare møtt ham to ganger, bortsett fra på intervjuet. Er dessuten mye bedre til å formulere meg skriftlig, skal jeg gjøre dette ansikt til ansikt ser jeg for meg at det bare blir stotring og rødming og tull...
Ikke gi meg kjeft for at jeg har satt meg i denne situasjonen, gi meg heller noen konstruktive ord om hva jeg skal gjøre, og hvordan.
Håper noen gidder å lese dette, og gi meg noen kloke ord...
Det er den klassiske historien - jeg har enda ikke fortalt på jobb at jeg er gravid, og gruer som en hund. Det burde jo være enkelt, men situasjonen er denne:
Er blitt nærmest "headhuntet" til en jobb som konsulent, jobber nå i min 3. uke. Første gang jeg var i kontakt med arbeidsgiver, var jeg ikke gravid enda. Jeg ble da oppfordret til å søke på jobben, noe jeg gjorde. Idet jeg sendte søknaden, hadde jeg nettopp oppdaget at jeg var gravid, noe som ikke var planlagt, men heller ikke noen bombe eller katastrofe (har 1 barn fra før). Jeg ble oppringt, de ville ha meg på intervju. Jeg var på intervju, og 3-4 uker senere fikk jeg jobben.
Terminen min er i april/mai, de som kjenner meg kan nok se at jeg er gravid.
Jeg valgte bevisst å ikke si noe på intervjuet. Jeg gikk da på arbeidsledighetstrygd, mannen er student og har verken inntekt eller studielån (lenger). Selv om trygden ville lagt grunnlag for utbetalinger under permisjonstiden, var det jo ingen tvil om at det var økonomisk langt gunstigere om jeg hadde jobb i månedene forut permisjonen. Jeg vurderte lenge å fortelle min eventuelle arbeidsgiver at jeg var gravid ETTER at de hadde gitt meg tilbudet, for liksom å være ærlig, men håpe at de ikke hadde samvittighet til å trekke tilbudet når de allerede hadde gitt meg det.
Det ble til at jeg ikke sa noe (mange rådet meg til det), og her sitter jeg altså, i splitter ny jobb, og ingen vet at jeg skal ha permisjon om 5-6 måneder. Det er store forventninger til stillingen (som er ny) og til meg. Det sies stadig at jeg nok må regne med noen måneder før jeg "virkelig" kan begynne å jobbe, at jeg vil trenge ganske lang tid til å sette meg inn i jobben. Jeg kommer vel til å være skikkelig klar for innsats uka før jeg skal ut i permisjon...
Jeg er veldig fristet til å ganske snart avsløre hemmligheten, MEN si at jeg ikke har visst noe før nå nylig, ETTER at jeg begynte å jobbe. Det er jo fullt mulig, å være 3 måneder gravid før man oppdager det. Men er det for dumt? Vil de gjennomskue meg? Skal jeg bare si det som det er? Er så livredd for at de blir sure på meg... Jeg vil få ganske mange personer å "svare" for, mange som berøres av situasjonen, med vikar som også må opplæres like lang tid... Jeg har egentlig ikke én person som er arbeidsgiver, men en hel styringsgruppe. Som selvfølgelig har en leder, da. Som igjen har sjef, som igjen har en sjef... Vurderer å si det til den personen jeg føler at jeg foreløpig kjenner best, si litt opprørt at jeg nettopp har oppdaget at jeg etter all sannsynlighet er gravid, og at det IKKE var planlagt. Og så faktisk sende en MAIL til lederen for styringsgruppa. Er det veldig feigt? Saken er nemlig litt den, at denne personen jobber ikke på mitt arbeidssted, så jeg treffer ham ikke jevnlig, har hittil bare møtt ham to ganger, bortsett fra på intervjuet. Er dessuten mye bedre til å formulere meg skriftlig, skal jeg gjøre dette ansikt til ansikt ser jeg for meg at det bare blir stotring og rødming og tull...
Ikke gi meg kjeft for at jeg har satt meg i denne situasjonen, gi meg heller noen konstruktive ord om hva jeg skal gjøre, og hvordan.