Ikke en lyd fra far

[Tidl. bruker]

Jeg sendte barnefaren bilde på mail forrige onsdag (ultralydbilde) og skrev litt om hvordan det hadde gått på ultralyden osv. Ikke en lyd har jeg hørt etterpå. Det er fryktelig sårende synes jeg at han ikke gidder å svare i det hele tatt. Har ihvertfall ikke mye lyst til å gi han fire permisjonsuker lenger. Hva skal han med det når han ikke involverer seg i det hele tatt? Men så blir jeg plutselig engstelig for om han kanskje har dødd eller noe sånt. Jeg hadde jo ikke fått vite det jeg. Så jeg lurer på om jeg skal sende ham en melding igjen eller vente til han tar initiativ. Vil ikke mase heller, for jeg føler at det er så nedverdigende. Hva sier dere? Vente eller ikke?:undrer:

[shamu]

Huff, skikkelig kjip og vanskelig situasjon.

Jeg tror jeg ville ringt ham, da får du fortere svar og du får sagt det du vil.

Uansett hva du gjør, vil jeg ønske deg lykke til!

:klemme:

[bella76]

Huff, skikkelig kjip og vanskelig situasjon.

Jeg tror jeg ville ringt ham, da får du fortere svar og du får sagt det du vil.

Uansett hva du gjør, vil jeg ønske deg lykke til!

:klemme:

Tror også jeg ville ha ringt!

Utrolig trist at det skal være sånn. Skjønner at det er kjipt!

Når jeg gikk gravid med førsteman, så var jeg i din situasjon. Han engasjerte seg ingenting, for han ville jo ikke ha barnet. Gjorde det slutt når jeg ble gravid. Men, heldigvis snudde han...når jenta vår ble født, så skjønte han hva han mistet... Både jenta si og meg. Og kom tilbake. Vi fikk det kjempefint sammen, og fikk etterhvert ei datter til! :)

Det tok slutt etter noen år, men i dag er han verdens beste pappa. Han elsker barna sine over alt på denne jord!

Lykke til! Håper ting går seg til for dere etterhvert! :klemme:

[era]

Jeg vet ikke hvordan historien til nå har vært, men å så godt jeg vet hvordan det er å ha barn med en mann som ikke følger opp, jeg var dum ( lam av vanntro fornektelse etter 12 års ekteskap)nok til å bli til barnet var to år før jeg ga opp hele fyren, tro meg jeg gjorde ingen aller minst min sønn noen tjeneste.

Å få lov å være en del av ditt liv og ditt svangerskap DITT barn iom. ar du er den eneste som tar annsvar er et privilegium han ikke har gjort seg fortjent til.

du trenger ikke ham,
joda alle trenger noen- men HAN hakke akkurat vist seg som en potensiell klippe i hværdagen har'n vel. Bli kvitt krypet og rydd veien for den som skal bli ham som babyen din skal vokse opp med, vil den biologiske barnefaren ha tittelen Donor så la ham.

Ikke la en fyr få lov å gjøre deg så ulykkelig og lam av selvforakt som man blir av å førle seg forlatt i den situasjonen du er i nå. Jeg lot min X mann få lov å ta fra meg hele min selvfølelse fordi jeg skulle forstå være fleksibel leggeforholdene til rett passe på at min sønn har en far...var så forbanna glad i ham lenge etter han hadde mistet en hver form for annstendighet....ingen ting en kan gjøre om mannen er en pøkk.

Jeg passer overhodet ikke inn i rollen som offer og forlatt alenemor det kan skje alle- det er ikke deg det er noe galt med ikke la ham få gjøre deg til noe du ikke vil være.

Føkk offerrollen!!!

Kjærlighetssorg derimot det er lov å ha -
grin og hyl ,men ikke la dusten eie deg og ikke la ham få dra med seg barnet ditt ned i sin egen dritt.

Viser du at du ikke lar deg ydmyke kommer han desverre høyst sannsynlig tilbake krypende og da er det ofte umulig å ikke ta ham inn igjenn han er jo så deilig når han er snill...den tid den sorg.

Ikke la deg ydmyke ring ham EN gang tar han ikke tlf, send EN klar mld klar mld ( ikke hysterisk) Du kan få være involvert i dette under forutsetning om at du behandler meg ordentlig eller du kan si fra deg ethvert annsvar/rettighet nå. og hold deg til det han svarer.

Så lenge du fortsetter å ta kontakt har han valget om han gidder å svare eller ikke. Ha litt is i magen kan ta tid ,og tar han ikke insjeativ,så får du fred i sjelen ettr en stund uten å bli revet opp av avisning og ydmykelse gang på gang. møter da verden ett arr rikere ,en med et rent hjerte klar for å ta i mot det gode livet har å by på.

Gjør det nå det bli 1000 ganger vanskeligere når barnet er født for da er du så myk og sårbar-du trenger folk som gir deg noe og som vil deg vel rundt deg og babyen din,en god veninne er 1000000000ganger mere værdt en en dårlig mann konsentrer deg om de som er posetive og gjør deg klar til å møte ditt livs kjærlighet bare bli kvitt hangupen på drittsekken først.

Lykke til om- du trenger noen til å være sint på dine vegner og slenge dritt om dumme menn ( og pive når en slipper de tilbake og blir skuffet eller glad-enstund) send en pm...Har gjort alle feila og kommet ned på beina igjenn i god gang med å gjøre nye.

[Shadine]

Jeg syntes godt du kan ringe han jeg, og spørre om han fikk mailen, og om det er noe mer han lurer på.

Det kan være lurt og starte med den gode foten vet du:nikker:
:lykketil: :klemme:

[Månefeen]

Jeg har dessverre ingen gode råd å gi deg LilleFarin, men ville bare gi deg en god :klemme: , og ønske deg lykke til :lykke: , håper alt ordner seg for deg :kryss:

[Tidl. bruker]

Kanskje han trenger litt tid på å fordøye alt.. mannfolk er tregere med sånn, har jeg skjønt..

[Tidl. bruker]

Har ihvertfall ikke mye lyst til å gi han fire permisjonsuker lenger.

Jeg har skrevet til deg i et annet innlegg, men jeg skrive igjen. Jeg reagerer veldig på holdningene dine. Du ksal gi ham fire uker?

Hva med at barnet har krav på å bli kjent med sin far? Har du noen gang tenkt pådet påden måten?

Du synes å glemme barnet oppe i det hele. Og det er jo heller ikke så rart at han distanserer seg og ikke klarer å involvere seg ås mye når han ikke engang er sikker på om han er barnefaren (selv om du er det). Å ikke engasjere seg kan for ham være å redde seg selv fra å bli knytta til barnet i tilfelle det viser seg at han ikke er faren. Ja, du veit det, men han veit ikke det 100% sikkert.

Jeg tror desverre ikke at du kan forvente deg så alt for mye initiativ fra ham før du viser en litt annen holdning og før far veit helt sikkert at han er faren. Og det kan desverre ta tid. Det er en svært tøff tid for deg, det er jeg fullt klar over, men det blir ikke bedre av å holde på med slike tanker.

Om faren viser lite initiativ og velvilje når barnet er født, om du endrer innstilling, og han har fått bekreftet at han er faren, ja det er en annen sak!!
Da mener jeg at er du i din fulle rett til å tenke som du gjør.