Nå har jeg endelig skjønt det

[K@trine]

Klokken 07.06 på morgenen i dag, så våkner jeg av en grusom krampe i den høyre leggen min og jeg brølte til. Han stakkars kjæresten min spratt opp i senga og trodde at babyen var halvveis ute allerede, sånn som jeg brølte og bar meg. Når jeg da allikevel var våken så tenkte jeg at jeg skulle gå og tisse for jeg regnet med at det ikke var lenge før jeg måtte tisse allikevel. Med det samme jeg er oppe kikker jeg ut av vinduet og ser at det kommer til å bli sol og varmt i dag igjen, og jeg som bare går og venter på kulda.
Og når jeg da gikk og la meg igjen, så lå jeg og tenkte på at:
Nå forstår jeg hvorfor mødre er så knyttet til barna sine på en helt spesiell måte. For hvis jeg nå skulle gått gjennom dette helvete (som jeg synes det er å gå gravid) i 9 måneder og babyen min hadde dødd eller at det hadde vært noe galt med han, så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Og jeg kan love deg det at denne babyen blir passet godt på. Det er MIN baby og jeg har jammen sliti for å få han til verden :birth: . Og jeg har enda 7 1/2uke igjen til termin, så enda mere slit blir det, for ikke å snakke om fødselen og kanskje amminga :uff:

Dette var litt om mine tanker på morgenkvisten :leiseg:
Lykke til alle sammen :cool:
Klem fra BigMama 32+3 :findag:

[Karius]

Må smile litt på morgenkvisten jeg.
Det du beskriver er veldig virkelighetsnært.
Tror de aller fleste har tenkt de tankene ja....

:klapp: tenk at det er så kort tid igjen??
Synes ikke det er så lenge siden vi var like langt på vei som vi har igjen av svangerskapet jeg.....

:stakar:

:findag:


Karius 31+0

[Maline]

Jeg skjønner hva du mener!
..jeg har opplevd noe av det selv nemlig.....
det å forvente at slik eller slik blir det, og så ble det ikke helt slik for oss. Vi sliter ennå....(kan bare nevne at vi har en sønn som ikke sover om natten..og jeg er iferd med å klikke.....gråter for ingenting...og vil nesten gå fra sambo...orker ikke meg selv engang om dagen....det ER ille..)

noe mer fra "forhistorien" (etter fødselen hans) orker jeg ikke å gå inn på nå....for jeg føler at jeg har klaget på disse sidene over 1 år nå....:leiseg:

Men!
Jeg opplever meg selv litt rar.....jeg er bitter!.....(flau...men jeg sier det ærlig iallefall)
Jeg gjorde ALT riktig i sv.skapet, var "flink" til alt mulig liksom....

..og verden ble bare helt JÆVLIG etter sv.skapet var over.
..til og med nå sitter jeg og er bitter......så i dette sv.skapet legger jeg ikke en eneste plan...og jeg gjør endel "galt"!.......

Huff..ikke meninge å ha et slikt svar til deg......men jeg skjønner godt tankene dine!!

:stakar:

[Maline]

Må også legge til at min morsfølelse RANT over da han ble født.
Han satte virkelig følelser i sving ja!!

..jeg har problemer den dag idag å sette han til barnevakt!
....og i barnehagen tenker jeg på han hele dagen!

Jeg skulle helst levd livet hans, slik at hele hans liv ble trygt og godt......men slik går jo ikke an!
:p

[Malinmor]

Ja jeg skal si man forandrer seg som mamma, og så påpasselig og varsom man blir:) Allt er plutselig farlig, tilogmed å kjøre bil...for tenk om man kolliderer og jeg blir skadet og ikke kan være hjemme med go gutten vår, eller enda værre hvis jeg hadde omkommet:leiseg: Eller det verste hvis noe skulle skje med Sebastian:leiseg: :leiseg: :leiseg: De blir det kjæreste man har, og hele livet blir lagdt opp til dem for at de skal ha det bra;) Man elsker dem mere enn man kunne trodd at skulle gå ann. Man får mange bekymringer av å være mamma, og bekymringene begynner i svangerskapet, og utvider seg bare mere og mer etter fødselen:eek: Man tenker på ting man aldri har tenkt på og ting som ikke var viktige før, er SUPER viktige nå;)

Ja tenk, det er ikke lenge igjen

:klapp: :klapp: :klapp:

Nå er det snart førstemann(dame) i mål;) Men det blir nok ikke meg gitt:uff:

Klem :stakar: