PDA

Vis full versjon : "Modne" storesøsken


mrsv
30-03-2009, 20:57
:familie:Jeg venter nummer 4 i November. Storesøsken er 17, 12 og 14. De har akkurat fått vite den store nyheten, og er temmelig oppglødd alle tre. Det diskuteres allerede navn, og lillesøster har shoppet babytøy.

Syns dette blir noe annet enn da jeg fikk barn i 20-årene, det blir rart med så mange barnevakter og hjelpende hender. Men det må jo være en del utfordringer ved å få en slik attpåkladd også? Jeg tenker på konsekvent barneoppdragelse og lignende..

Er det noen som har erfaring på det her med så mye eldre søsken? Eller noen som er i samme situasjon og som har lignede tanker?

Mammis_82
30-03-2009, 22:43
Hei!

Jeg er vel ikke akkurat i samme situasjon, men en veldig lignende!
Jeg er eldst av tre søsken, hvorav jeg er 17 år eldre enn min lillebror. Har også en søster som er to år yngre enn meg. Det var selvfølgelig STOR stas da han ble født, og jeg og søsteren min fikk være med å bestemme navnet hans.

Gjennom årene har jo vi flyttet ut til hvert vårt og stiftet familie, og det er jo bare broren min som er igjen hjemme (han er 9 nå). Min mor var veldig ung da hun fikk meg og søsteren min, bare 20 år, og hun har på en måte opplevd å få barn både veldig tidlig og ganske sent. Og jeg tror det er stor forskjell i barneoppdragelsen.... Jeg vet min mor ikke hadde mye å rutte med da vi var små, men nå virker det som hun virkelig skal overkompensere for alt vi ikke fikk. Min bror er jo på en måte enebarn, og er så til de grader bortskjemt som det går an å bli.... han drukner i leker og får det stort sett som han vil hjemme. Får han ikke lov av mor, spør han far i stedet...!

Jeg synes ikke dette er noe gøy... Jeg er selvfølgelig kjempeglad i lillebroren min, men skulle ønske han ikke var så inni hampen bortskjemt!! Det er kanskje vanskelig å være forelder for barn i to vidt forskjellige generasjoner? Og kanskje skulle både jeg og søsteren min vært mer sammen med ham, slik at han får en mer "søskenfølelse"? Jeg er sikker på han tror vi er mer som tanter enn søstre!

Jeg vet ikke helt hva jeg ville si med dette svaret, men dette er min erfaring med å ha en bitteliten lillebror :jupp:

C.D
06-04-2009, 21:09
Vi er i akkurat samme situasjon Mrsv :jupp:
Storesøsknene her er 12, 14, 15 og 16, vi har ikke fortalt dem det enda. Gruer meg litt, men var veldig godt å lese at dine har tatt det bra da.

Mammis82: syns det var veldig greit å lese din opplevelse av dette jeg. Ser at det lett kan bli slik som med din lillebror. Takket være deg, tror jeg at jeg kommer til å være mere obs.

mrsv
09-04-2009, 21:10
Vi er i akkurat samme situasjon Mrsv :jupp:
Storesøsknene her er 12, 14, 15 og 16, vi har ikke fortalt dem det enda. Gruer meg litt, men var veldig godt å lese at dine har tatt det bra da.

Mammis82: syns det var veldig greit å lese din opplevelse av dette jeg. Ser at det lett kan bli slik som med din lillebror. Takket være deg, tror jeg at jeg kommer til å være mere obs.


Jeg gruet meg veldig til å fortelle det til ungene, men det viste seg at den eldste allerede hadde skjønt det.. Jeg ble veldig overrasket da de faktisk gleder seg! Samboeren min venter også sin første og er oppglødd over det. (De tre eldste har en annen pappa). Ser en viss fare i at denne siste blir bortskjemt ja.. nå har jeg mye bedre råd enn jeg hadde når jeg var 21 og fikk min første. Barnet blir jo sannsynligvis også alene med meg og pappaen når de andre begynner å flytte ut. Vi får bruke sunn fornuft og ikke ta helt av med innkjøp og kule "duppeditter"

Tenker også på konsekvent barneoppdragelse. Hva om jeg har sagt nei og storesøster sier ja? Ser for meg at vi kommer til å få en utspekulert liten skorpion ;)

C.D
09-04-2009, 21:15
Haha ikke sant, babyen får jo storesøsken som blir som mors/farsmodeller nesten.
Så eldste hadde skjønt det ja! Hvordan hadde hun skjønt det da?
Vet du, det er nesten så jeg lurer på om hun har skjønt det her og....

Jeg var og 21 når første kom, og raka blakk. Har heller ikke lyst til å gå amok og handle all verden , så har allerede sagt ja til å overta en del ting etter min søsters barn (vogn, vugge, stellebord o.l)
Litt artig dette, at vi har litt like utgangspunkt.
Sambo her har 2 av de 4 barna våre da, men vi har ingen felles.
Også er han så engasjert, det liker jeg :)

Dory
09-04-2009, 21:26
Det at det kan virke som en atpåklatt er bortskjemt... Har vel flere grunner egentlig. Man er gjerne litt mer etablert og har bedre råd når man blir eldre. Og en ting til, alt var MYE dyrere før, hvertfall av baby/barneutstyr og klær.
Hadde jeg hatt mer penger hadde jeg fråtset i utstyr og klær. Opplevde å ha det veldig trangt med mine to første. Og nå må jeg nok gjennom det en gang til ser det ut til... :(
men det er vel ikke dermed sagt at barnet er bortskjemt? Kanskje det er snakk om søskensjalusi her?
Om jeg hadde fått en attpåklatt og hatt veldig god råd, så hadde jeg gitt like mye til de eldre hjemmeboende barna som den lille. Eller, den lille trenger kanskje f.eks. nye klær litt oftere...
Men, gud så deilig det hadde vært å kunne handle, uten å snu på femtiøringen først! Synes du skal unne lillebroren din det jeg, Mammis_82... :sparke:

C.D
09-04-2009, 22:55
Jeg skjønner den Dory, men nå er jeg av den oppfatning at alt utstyr til babyer har tatt av.
Jeg er ikke en person som er veldig opptatt av miljø, ei heller veldig miljøbevisst
Tror jeg er ganske midt på treet når det gjelder dette.
Jeg syns likevel at det faktisk går an å bruke opp igjen endel ting til barna, det går godt an å arve klær, ikke ha en armé av vogner eller bytte de ut hele tiden fordi man har vogn-dilla.
Det går an å la barnet ønske seg ting og leker til bursdag og jul og ikke få alt det peker på, selv om man i bunn og grunn har råd til det.
Er vel dette som er faren med en attpåklatt, istedenfor å ta diskusjoner om hvorfor det ikke kan få den leken akkurat nå, så gir man etter. Dermed velger man bort å lære barna viktige verdier, er min mening da.

Har lyst at alle mine barn skal lære seg å ta vare på tingene sine, det seg være alt fra klær til leker, samt respekt for andres eiendom. Jeg vil også lære dem at penger vokser ikke på trær, man kan ikke få alt man ønsker seg.

Jeg tror det ville blitt innmari dyrt å gi de andre barna like mye som den lille, for ja, en liten en trenger jo oftere nye klær fordi de vokser ut av dem.

Kjenner jeg ble veldig engasjert her, og jeg sporet nok av hele tråden din Mrsv :sorry:

mrsv
16-04-2009, 23:00
Eldstejenta hadde funnet en bok om svangerskap på soverommet vårt og lagst sammen to og to.. jeg hadde nemlig også sluttet på karatetrening. Fjortiser er smartere enn vi tror ;)

Når det gjelder utstyr vil vel denne få ny vogn i tilegg til at jeg nå kan kjøpe klær jeg syns er fine.. Når jeg fikk de tre eldste hadde vi arvet alt utstyr, og dengang drømte jeg nok om å kunne slippe kjøpe vintersko og barnehagedresser som var svært nedsatt eller av dårlig kvalitet.

Men ellers er jeg enig i diskusjonen om at babyer og barn i dag lett blir overlesset med for mye stasj.. Tror det er fornuftig at vi allerede nå tenker litt over slike ting, sånn at vi ikke går i handlefella bare fordi vi nå har råd til det.

Vogn og babytøy kommer vi forresten til å pakke pent bort etter bruk nå, for innen en 10-års periode kan det jo hende det kommer barnebarn (grøss og gru ) og da har det jo nesten ikke rukket bli umoderne engang ;)






.

Tidl. bruker
16-04-2009, 23:45
Jeg er i nøyaktig samme situasjon som deg mrsv :)
Jeg har tre barn (jenter) på 18 år, 16 år (når jeg har termin) og 11 år. De har samme pappa, nå venter jeg barn nr.4 (gutt) med ny mann som ikke har barn fra før.

Jeg har nok tenkt litt på hvordan det blir med denne attpåklatten...om jeg kommer til å skjemme ham bort eller om jeg klarer å være like konsekvent som med de tre andre. Merket forskjell bare fra de to første til nr.3. Jeg var 21år, 23 år og 29 år da jeg fikk dem og hun yngste ble nok litt mer bortskjemt enn de andre. Merket det bl.a. på ammingen, de to første sov natten gjennom (fra kl.24 til kl.6) når de var 1 mnd og nr.3 var 3 mnd'r, litt for kosen sin del også tror jeg. Så gikk jeg ikke slavisk etter boken med henne, var litt rundere i kantene. Men må samtidig nevne at hun var mer sart og sårbar enn de to eldste, så hun tåle dårlig å få kjeft, men var veldig snill og rolig også da.

Jeg lurer litt på om jeg kommer til å "se gjennom fingrene" med mer nå siden jeg er såpasse mye eldre og sikkert orker mindre kjefting nå enn før. Tror likevel at jeg blir den strenge og faren den ettergivende ;)
Har forresten planer om to tette nå (hvis jeg orker), så nr.4 ikke blir "enebarn". Jentene ble forresten veldig glade når de hørte det var søsken på vei, de gleder seg masse (de har en lillebror på vel 1 år hos faren så det er ikke nytt for dem). Samtidig fikk jeg spørsmål om jeg ikke skulle gi meg å få barn og slippe til barnebarn snart...hehe

Happyhippo
16-04-2009, 23:49
Min historie:
Da jeg var 11 og lillebroren min 7 år (med skilte foreldre, noe som var uvanlig tidlig på 90 tallet på bygda der jeg bodde), fikk altså min mor en liten gutt. Faren til dette barnet hadde to barn, en gutt på 14 og en jente på 20. ALLE syns det var så stas med den babyen, bare ikke jeg. Fikk høre at jeg var sjalu osv, men det var ikke sånn jeg tenkte. Jeg skammet meg over å ha en så "gammel" mor, vel og merke knapt 32 år dengang :glis:, som gav meg et halvt søsken. Det ble mye snakk om dette blandt mine venner, og det var ubehagelig. Etterhvert ble jeg en ansvarsfull storesøster og veldig glad i min lillebror.

Nå sitter jeg her med aleneansvar for en jente på 8, og som til tider svært upopulær stemor til ei på 9 og ei på 13. De venter fremdeles på at jeg skal "bli borte", så foreldrene kan bli sammen igjen. Og jeg kjenner at jeg gruer meg for å si til de at vi venter barn, fordi jeg er redd for at de vil reagere som meg og avvise barnet. Jeg tenker at det er mange måter å bli bortskjemt på, og vet at dette barnet vil bli bortskjemt på oppmerksomhet, og forhåpentligvis kjærlighet. Og dukker det opp en lekebil eller duploeske ekstra, skal jeg se mellom fingrene med det, så lenge bånd blir knyttet. ;)

Smula
17-04-2009, 00:21
Nå har ikke jeg så store barn som dere "modne", men jeg har ei lillesøstersom er 13 år yngre enn meg. Jeg husker at jeg og den andre lillesøsteren min (som er 6 år yngre enn meg) gledet oss veldig, og synes det var stor stas da hun yngste ble født. Kanskje spesielt jeg, som var så stor som jeg var. Jeg stelte henne, matet henne og hadde stor glede av å ha en babysøster. Men etterhvert som årene gikk ble det nesten som om det ble flere og flere år mellom oss, og jeg ble mer som en som deltok i oppdragelsen, enn en lekekompis og søster. Hun er nå 13 år (blir 14 i juli) og jeg føler ikke at vi har så mye annet enn moren vår til felles. Kanskje jevner dette seg ut etterhvert, men foreløpig er jeg voksen og hun et litt stort barn/tidlig ungdom. Det er som om vi er av forskjellige generasjoner, på en måte. Jeg synes selvfølgelig det er fryktelig synd at hun ikke får oppleve den samme søskenkontakten som det jeg og vår mellomste søster har sammen, men jeg vet at de to har et bedre forhold enn det jeg og hun yngste har. Jeg slites veldig mellom rollen som søster og rollen som voksen, føler jeg. For på en side synes jeg hun er så vanvittig teit, det stinker fjortis av henne lang vei og jeg får bare helt kløe av å høre når hun legger ut om lipglosser og kjekke gutter og gudene vet hva. Hun har dessuten entret den berømmelige "fnisealderen", og ja... Jeg trenger vel ikke si mer om den saken. På en annen side prøver den litt mer voksne delen av hjernen, den som er mamma og ansvarsfull kvinne, og tenke at jeg må vise henne den respekten hun har krav på, inkludere henne i felleskapet og livet mitt, interessere meg i hennes liv osv. Men gud så vanskelig det er av og til. Hadde vi vært tettere i alder hadde det nok vært lettere. Det jeg imidlertid ser er at datteren min, som fyller 6 etter sommeren, har et veldig godt forhold til min yngste søster. De er mye mer søstre sånn sett, enn det jeg og søsteren min er. Hvis det gir noen mening. De har lekt sammen siden datteren min var stor nok til å leke med andre, og hvisker og tisker når de er sammen. De har et veldig godt forhold til hverandre, og er mer søstre enn tante og niese. Det er fint, synes jeg.

Men det trenger absolutt ikke være sånn heller. Kusinen min har søsken som var 17 og 21 da hun ble født (pappaen sine fra tidligere forhold), og de er bestevenner på alle mulige måter. :nikker:

Orkidè
17-04-2009, 09:49
Jeg har jo to "kull" på mine snart 7 barn, de 3 elste er 13, 15 og 16 år og de nå 3 minste er 4,2 og 1 år. Jeg er 2 personer i oppdragelsen, ett på et "tenåringsnivå" og et på "barnenivå" og de elste godtar det på et visst stadie, men jeg føler jeg er litt streng til tider da:rabla:, men jeg bruker mye tid på å være sammen med de elste om kvelden når leksene er gjort og det er "hjemmetid" vi ser en film eller surfer på youtub:sparke: de har ALLTID noe de skal vise, mens de minste tar mye tid på dagtid og ettermiddag naturilg nok, men ikke for å være teit altså.... men det er ikke sikkert de elste deres vil sitte så mye barnevakt og hjelpe så mye til som dere kanskje håper og tror:hehehe: DER har jeg gode erfaringer, min elste som ble store store søster når hun var 13 år har ennda ikke vært på trilletur med minstesøskene, men heller ingen annen fikk være trillepike for de. Men nå kan jeg få hun til å passe de når jeg skal på jobb 1 time før faren kommer fra jobb. Men det er jammen ikke mye de har vært til hjelp, men nå har jeg ikke presset de eller noe slikt, så det er nok meg som ikke vil at de skal føle seg presset til det heller.
Dedt var neimen ikke lett å fortelle de at jeg var gravid igjen på nytt nå, grudde meg sykt mye, men jeg ble overassket over at de synest det var helt greit og begynnte å diskutere navn:rørt: Nå er det 1 uke siden sjokkmeldingen ble levert og de tar det kjempe flott :lettet:

jeg ønsker derelykke til :lykke: