Gå tilbake   SnartMamma - Møteplassen > Diskusjoner > Vanskelige følelser og pinlige spørsmål > Psykiske problemer
Svar
 
Diskusjonsverktøy Visningsmodus
Gammel 05-10-2010, 16:28   #1
Uregistrert
Gjest
 
Meldinger: n/a
Må bare få sortert litt..

Jeg kjenner jeg har store problemer med å skrive om megselv i førsteperson, så dette blir muligens litt upersonlig.. Men jeg bare må få ut noe av det som gnager. Forventer ikke at noen skal lese dette, eller svare, det hjelper å bare få skrevet det ned.

Status:
Bipolar med PTSD (posttraumatisk stress syndrom), 12+4 uker, medikamentfri og innlagt. Tidligere ufrivillig barnløs (et barnløst ekteskap bak seg), gravid mot alle odds etter en festivalflørt i sommer..

Historien:
Stabil sommer med riktige medisiner. Utfordres mye, og takler ting veldig bra! Er sosial, stabil og er fornøyd med livet. Drar på festival. Treffer en mann og ting går som det ofte gjør i sommersola med litt høyt alkoholinntak.. Festivaluka går mot slutten, og man avtaler å treffes igjen hjemme.
Et par uker er alt veldig fint, men plutselig helomvending. Han takler plutselig ikke tanken på et forhold, og trekker seg. Tilbake sitter den andre parten veldig forvirret og lei seg. Hun rakk faktisk å bli glad i ham. Han ringer og sender meldinger daglig, og strever også. Sier han har sterke følelser for henne, men har problemer med å binde seg akkurat nå. Det blir mange gode, men også vanskelige samtaler.

Nøyaktig én uke etter bruddet lyser to rosa streker mot henne.. Hun blir overveldet av angst for å miste fosteret, og bråseponerer alle medisiner.

Far blir informert, og mot alle odds ender samtalen i varme klemmer og fine ord. Han ønsker seg tilbake i forholdet, hun er skeptisk.
Han blir med på UL, og forholdet utvikler seg raskt til et kjæresteforhold.

Pga. begge sin bosituasjon blir dette raskt et tema. Ingen av dem kan bo der de nå bor etter at barnet blir født. Skal de flytte sammen og prøve å få til en A4 familiesituasjon? De leter nå etter hus.

Etter seponering av medisiner går hennes form raskt nedover. Hun får naturlig nok ekstra oppfølging både av fastlegen, gynekologen og psykologen. Samt avdelingen hun har vært innlagt på tidligere. Hun er fast bestemt på å klare et svangerskap og barseltid uten medisiner, og er sta som få, på tross av at nedturene kommer tett som haggel og øker i alvorlighetsgrad. Hun mister mer og mer kontroll på eget tankemønster og begynner å få groteske ideer og bilder i hodet. Torsdag i forrige uke blir hun innkalt til et møte på en psykiatrisk sengepost, og får ikke lov til å reise hjem.. Psykiateren begynner arbeidet med å finne medisiner til henne, og hun føler seg fullstendig overkjørt og presset opp i et hjørne. Hun føler seg enormt dradd mellom hennes eget ønske om å være medisinfri, og psykologens ord om at hun til tider oppfattes som grensepsykotisk, og at de er redde for at det skal komme en kjempesmell hvis hun ikke starter opp medisinering igjen. Hun får også høre at det er viktig at hun samarbeider og ikke "er vanskelig" med tanke på vurderingen av hennes omsorgsevne som mor.

Som om ikke dette er nok, sitter det en "svigerfamilie" som gleder seg enormt til å bli besteforeldre, og som aner fred og ingen fare. De tror den nye svigerdatteren er i full jobb, og aner ingenting om hennes fortid, diagnoser osv.

Hodet er i ferd med å eksplodere. Hun evner ikke å glede seg, og føler til tider enorm aggresjon mot dem som gjør det, f.eks. BF. Han er fullt opplyst om hennes tilstand, og takler det over all forventning. Han leter på egenhånd opp informasjon, og tar initiativ til å treffe fagpersoner for å være best mulig forberedt.
Hun ønsker bare å rømme. Klarer ikke å glede seg over det som vokser i magen, og har en ukontrollerbar angst for å føle liv. Er oppriktig redd for at hun kommer til å bikke fullstendig over når hun begynner å kjenne liv. Hele situasjonen føles håpløs, og dagene og ukene raser avgårde. Hodet er fullt av spørsmål.

Er det fornuftig å flytte sammen med BF? Det er jo sterke følelser hos begge, og han vil uten tvil være en uvurderlig støtte om hun skulle bli dårlig, nå eller i barseltiden. Men blir ikke fallhøyden desto større om man satser og det skulle rakne?
Bør svigerfamilie informeres om situasjonen? Og i så fall i hvilken grad?
Vil barnet bli tatt fra henne hvis hun blir alene i løpet av svangerskapet, og blir dårlig? Vil barnevernet i det hele tatt la henne prøve med den historien hun har?
Er dette en håpløs situasjon som aldri kan få en lykkelig slutt, eller finnes det faktisk solskinnshistorier der ute?
Hva slags minner om oppveksten kommer barnet selv til å sitte med i voksen alder? Kan en psykisk syk kvinne klare å oppfostre et "normaltfungerende" menneske?

Hvordan vil livet hennes se ut når hun går høygravid? Med et nyfødt spedbarn? Med en trassig fireåring? En sønn eller datter med tenårings-hormoner som herjer i kroppen?

Vil det i det hele tatt være mulig å bygge et trygt fundament så dette nye mennesket vil klare seg godt i livet?
  Svar med sitat
Gammel 05-10-2010, 20:03   #2
Fransiscka
Seniormedlem
 
Fransiscka sin avatar
 
Medlem siden: Apr 2008
Sted: troms
Meldinger: 2,374
Fransiscka har et ubeskrivelig bra rykte.Fransiscka har et ubeskrivelig bra rykte.Fransiscka har et ubeskrivelig bra rykte.Fransiscka har et ubeskrivelig bra rykte.Fransiscka har et ubeskrivelig bra rykte.Fransiscka har et ubeskrivelig bra rykte.Fransiscka har et ubeskrivelig bra rykte.Fransiscka har et ubeskrivelig bra rykte.Fransiscka har et ubeskrivelig bra rykte.Fransiscka har et ubeskrivelig bra rykte.Fransiscka har et ubeskrivelig bra rykte.
Sv: Må bare få sortert litt..

Uff, kjære deg.

Først av alt, jeg tror det dummeste du gjør er å tenke på å rømme fra barnefaren, bryte fra han etc.
Både fordi du står sterkere mht dine diagnoser og barnet,
men også fordi det er åpenlyst at dere faktisk elsker hverandre. Ikke glem det oppi alt. Å skulle bli alene vil bli tungt for deg, på absolutt alle måter, så, jeg skjønner jo at dere er glade i hverandre, og dere skal bli foreldre sammen,
så ja, jeg tror det er kjempeviktig å gripe fatt i det, holde fast i den tryggheten, bo sammen og forsøke glede deg over babyen.
Jeg tror du vil takle det fint med en baby som sparker i magen din, en trassig fireåring eller vanskelig tenåring, jeg
Men det er viktig å beholde roen og tryggheten rundt deg, så ta vare på kjærligheten. Dyrk den

Når det gjelder hans foreldre foreslår jeg at HAN stiller opp og forteller dem sannheten. Da slipper du å tenke på det, eller grue deg for hva de tror og vet.

Jeg kan love deg at de vil takle det fint, og stille opp og støtte dere alt de kan. Det er INGEN skam at du ikke har jobb, eller har gått på medisiner eller vært syk.

Dette går bra.
Men først, snakk ut med kjæresten din. Enten personlig, skriv et brev, eller vis han dette innlegget.
jeg tror han er en fornuftig og snill mann som vil forstå.
Samme følelse har jeg om hans foreldre.

Klem
Fransiscka er logget av   Svar med sitat
Gammel 05-10-2010, 20:19   #3
Tingelinn
Supermedlem
 
Medlem siden: Aug 2010
Meldinger: 498
Tingelinn har en strålende fremtid.Tingelinn har en strålende fremtid.Tingelinn har en strålende fremtid.Tingelinn har en strålende fremtid.Tingelinn har en strålende fremtid.Tingelinn har en strålende fremtid.Tingelinn har en strålende fremtid.Tingelinn har en strålende fremtid.Tingelinn har en strålende fremtid.Tingelinn har en strålende fremtid.Tingelinn har en strålende fremtid.
Sv: Må bare få sortert litt..

Så heldig du er som har truffet en så flott mann, og gratulerer som endelig gravid etter så mange år som ufrivillig barnløs.

Jeg tror som hun over meg at det å ha denne mannen å støtte deg til mens du går gravid vil være veldig bra både for deg selv og for den lille. Og kanskje for at omverdenen skal få et mer A4-bilde av dere noe som vil gjøre det mindre krevende for deg.

Jeg skjønner du er skeptisk til å ty til medisiner, men jeg tror helt ærlig at det kan være greit å gi det en sjanse. Å bråseponere antidepressiva er jo ikke anbefalt for noen, så at du har slitt i det siste er sånn sett ikke helt unaturlig. Jeg tror at om du får god oppfølging både av psykolog, lege og jordmor så kan de balansere medisineringen så den blir så bra som mulig for deg, og samtidig så skånsom som mulig mot den lille. (Jeg har selv forespurt om beroligende midler pga angst/fobi, og legene har ingen motforestillinger mot det, så tror ikke det regnes som så farlig). Dessuten er det jo de første 12 ukene av svangerskapet det er mest skummelt med medikamenter. Hvis du starter med den medisineringen de anbefaler og har god effekt av den etter noen uker, kan det jo hende de syns det greit å ta en gradvis nedtrapping mens de følger med hvordan du har det?

Ønsker deg masse lykke til videre, og håper du får sortert noen tanker. Jeg skjønner du følte kommentaren om å være vanskelig som en trussel, men det kan hende de har rett, at om du nekter å ta i mot behandling når du trenger det, så er de redd for at det skal prege barseltiden og oppveksten til ungen - en mor som motsetter seg behandling. Men jeg skjønner det er vondt å skulle gi opp kontrollen over seg selv og sin egen psyke...
Tingelinn er logget av   Svar med sitat
Gammel 05-10-2010, 20:32   #4
kesam
Seniormedlem
 
kesam sin avatar
 
Medlem siden: Dec 2005
Meldinger: 2,386
kesam har et ubeskrivelig bra rykte.kesam har et ubeskrivelig bra rykte.kesam har et ubeskrivelig bra rykte.kesam har et ubeskrivelig bra rykte.kesam har et ubeskrivelig bra rykte.kesam har et ubeskrivelig bra rykte.kesam har et ubeskrivelig bra rykte.kesam har et ubeskrivelig bra rykte.kesam har et ubeskrivelig bra rykte.kesam har et ubeskrivelig bra rykte.kesam har et ubeskrivelig bra rykte.
Sv: Må bare få sortert litt..

Eg veit ikkje så mykje om korleis du har det, diagnose etc.

Men eg vil gjerne gje deg ein god klem!

Ut frå det eg leser, så har du møtt ein flott mann, de er glade i kvarandre, han viser eit fantastisk initiativ i denne situasjonen. Eg trur de vil klare dykk heilt fint.

Kanskje er du redd no, og kanskje har du blitt reddare av å heilt kutte ut medisinane dine, men eg er sikker på at du saman med hjelparane dine klarar å finne eit medisineringsnivå som er bra både for deg og babyen.

Du formulerar deg klårt og godt, eg trur du er ei klok dame som berre trenger litt hjelp akkurat no!

Lukke til
__________________
Gulljenta (aug 06) Gullklumpen (jan 09) Lille prinsesse (okt 10)
kesam er logget av   Svar med sitat
Svar


Aktive lesere akkurat nå: 1 (0 medlemmer og 1 gjester)
 
Diskusjonsverktøy
Visningsmodus

Regler for innlegg
Du kan starte nye diskusjoner
Du kan svare på meldinger/diskusjoner
Du kan ikke laste opp vedlegg
Du kan ikke redigere meldingene dine

BB-kode er
Smilier er
[IMG] kode er
HTML kode er Av
Forumnavigering


Alle tider vises som GMT +2. Klokka er nå 10:32.




Powered by vBulletin® Version 3.7.3
Copyright ©2000 - 2018, Jelsoft Enterprises Ltd.
Alt innhold ©2000-2013 SnartMamma.com