Gå tilbake   SnartMamma - Møteplassen > Diskusjoner > Vanskelige følelser og pinlige spørsmål > Psykiske problemer
Svar
 
Diskusjonsverktøy Visningsmodus
Gammel 28-09-2011, 01:05   #1
Fragile
Gjest
 
Meldinger: n/a
Trenger å få ut litt tanker

Jeg er 22 år og har hele livet slitt med noe angst. Jeg turte ikke å gå i butikken alene, snakke med folk osv, jeg har vært veldig sjenert og usikker. Framlegg på skolen var ekstremt vondt. Og ingen brydde seg om at det var vanskelig for meg. Fikk høre at det bare var å presse seg igjennom det, så blir det bedre etterhvert. Men det har ikke blitt noe bedre i det hele tatt.

Ettersom jeg har blitt eldre og har hatt en mor som alltid har presset meg, så fungerer jeg fint til vanlig. Ingen kan se på meg at jeg sliter. Jeg har hele tiden hatt dårlig selvtillitt og selvfølelse, ble ikke mobbet på skolen, men fikk høre at jeg var dum og stygg da jeg begynte på ungdomsskolen og det har hengt i. For noen år siden mistet jeg min farfar tidlig i sykdom, og min onkel tok selvmord. Det har vært veldig tungt, begge var så uventet og kom så brått.

Jeg har verdens beste kjæreste. Vi har vært sammen i litt over 6 år, og han er bestevennen min. Han synes også slike ting er litt vanskelig, så han skjønner meg veldig godt. Han er den jeg har støttet meg til og snakket med når ting har vært vanskelig. Men nå er han i militæret. Og det året her har jeg slitt veldig. Jeg får angstanfall, klarer ikke å kontrollere pusten eller tankene mine og føler meg veldig ensom. Jeg har venner og familie. Men ingen jeg kan snakke med slik som jeg snakker med samboeren min.

Jeg har hatt småjobber og vært i arbeidspraksis gjennom nav. Jeg gruet meg enormt til å måtte gå ut å spørre, og å finne jobb.. Jeg aner ikke hva jeg vil jobbe med, så etter endt videregående med vitnemål, så endte jeg opp med å ikke gå mer skole.

Jeg har vært på ulike ting gjennom nav, men jeg klarer ikke å komme meg videre.. I forrige uke var jeg igjen på møte med min saksbehandler. Forrige møte ble det prat på at jeg skulle søke jobb før neste møte. Men jeg sa ærlig at jeg fikk panikk. Jobben jeg skulle søke var i en ny stor butikk midt inne i et travelt kjøpesenter. Jeg brøt litt sammen og fortalte at jeg sliter. Hun reagerte med en gang, sa at vi setter alt annet på vent, og at jeg burde søke om penger, siden jeg har levd på sparepenger i over et halvt år. Hun sa at vi burde snakke med legen min, og bli henvist til noen som kan hjelpe. Og at hun blir med meg, for å sørge for at jeg får hjelp. Det var litt godt, men nå gruer jeg meg veldig til legetimen, som er om en uke. Jeg har vanskeligheter med å åpne meg, og redd for at jeg ikke blir tatt på alvor.

Jeg er ikke gravid. Burde kanskje skrevet det øverst? Men saken er den. Jeg føler at jeg er ment til å være mor, at det er det jeg er her for. Jeg og samboeren spøker om at vi lever i feil tiår. Han har god, fast jobb og jeg liker å styre og stelle hjemme. Jeg tror mye av det som gjør at jeg sliter nå er at jeg ikke har mot til å jobbe "hvor som helst" og ikke aner hva jeg vil jobbe med. Hadde jeg sluppet å tenkt på det, hadde ting vært mye enklere.

Vi trodde for noen uker siden av vi kunne være gravide, hadde glemt noen piller (var ikke så påpasselige med dem, siden det har gått alt fra 3 uker-2mnd mellom vi har møtt hverandre) og mensen var forsinket. Vi avtalte at vi skulle ta en test hvis mensen ikke var kommet, innen han kom hjem, men så kom den.. og begge ble litt skuffet. Det er ikke ideelt når han ikke kommer hjem før jul, men vi har begge lyst på barn snart, er bare at jeg ikke har noen jobb som stopper det. Jeg vet at jeg kommer til å være så lykkelig og at vi kommer til å ha det veldig bra som par, da vi får vite at vi er gravide.

Jeg leste meg opp når det gjaldt alt om graviditet osv for en stund siden. Skrev budsjett, skrev lister, og var veldig glad da jeg holdt meg opptatt med det. Men nå er det bare det med jobb og utdanning og redsel som kveler meg.. Både min mor og bestemor fikk barn tidlig, så jeg ønsker også å være ung mor, jeg er redd for å vente for lenge, og så ikke klare det..

Jeg har ingen å snakke med. Jeg vil ikke prakke mer på kjæresten min, dessuten er det vanskelig å bare snakke over telefon og nett.. Faren min sin familie vil jeg ikke si noe til fordi der sprer alt seg som ild i tørt gress, og jeg vil ikke at de skal synes synd på meg. Og de i min mors familie presser meg. Jeg tør ikke å snakke med moren min. Hun er en veldig positiv og pressende hjelpepleier. Hun mener at alt er like lett for alle andre, som for henne og at alle klarer det man vil. Jeg vil holde meg mest for meg selv, siden hvor enn jeg snur meg er det folk som maser om skole, jobb, førerkort.... Jeg har tanter og søskenbarn som sliter og har slitt psykisk, men vil ikke snakke med dem eller.. føler ikke at jeg står nok nære dem til å dele slik..

Jeg kunne ønske jeg og samboeren kunne giftet oss, kjøpt hus og fått barn nå. Uten at jeg måtte tenkt på jobb og andre ting jeg synes er vanskelig.. Da tror jeg det andre hadde rettet seg mer ut etterhvert.. Nå ligger den bekymringen over meg som et tungt teppe..

Jeg håper at det er greit å lese for den som måtte bry seg.. og jeg vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette.. trenger å få ut litt ting, selv om jeg ikke hører hjemme her, men ønsker det..
  Svar med sitat
Gammel 28-09-2011, 01:58   #2
Elanesse
Seniormedlem
 
Elanesse sin avatar
 
Medlem siden: Nov 2007
Sted: Trøndelag
Meldinger: 1,855
Elanesse har et ubeskrivelig bra rykte.Elanesse har et ubeskrivelig bra rykte.Elanesse har et ubeskrivelig bra rykte.Elanesse har et ubeskrivelig bra rykte.Elanesse har et ubeskrivelig bra rykte.Elanesse har et ubeskrivelig bra rykte.Elanesse har et ubeskrivelig bra rykte.Elanesse har et ubeskrivelig bra rykte.Elanesse har et ubeskrivelig bra rykte.Elanesse har et ubeskrivelig bra rykte.Elanesse har et ubeskrivelig bra rykte.
Sv: Trenger å få ut litt tanker

Jeg skal ikke kommentere så mye på den delen som handler om angst ifht jobb etc. Men generelt kan jeg si at man blir ikke en dårlige forelder bare fordi man ikke takler alt her i livet like bra.
Det at du og samboeren din ønsker en "gammeldags" ordning er dere ikke alene om. Mannen min og jeg har også de prioriteringene. Jeg har ikke noe ønske om å gjøre karriere, og trives med en liten deltidsjobb mens mannen tjener godt i sin fulltidsstilling. Man må finne en løsning som passer inn i det livet man ønsker å leve.

Det at du har det ekstra tøft nå kan jeg godt forstå. Jeg har vært sammen med mannen min i 12 år nå, og jeg må innrømme at bare noen dager fra hverandre er et mareritt. Når samboeren din kommer hjem så vil de negative tankene og bekymringene forsvinne.
Dersom dere er enige om at dere vil ha barn nå, så er det igrunn bare å hoppe i det. Personlig vil jeg anbefale at du får deg en jobb først, eller begynner å studere ved universitet/høyskole. På den måten er du sikret inntekt i permisjonstida, og det kommer veldig godt med. Les litt på NAV sine nettsider om hvilke rettigheter du har.

Alle tankene du har er fullstendig naturlige. Det å få barn er fantastisk, men også uendelig skremmende. Det at du tenker såpass grundig gjennom det er et godt tegn. Ja, du blir en relativt ung mor, men jeg tror man bør fokusere mer på livssituasjonen man er i enn hvor mange år man er.

Håper du finner ut av dette, og klarer å få litt ro i kroppen. Det er ikke lenge igjen til jul
__________________
Vesla '08 og Lillemor '11
Elanesse er logget av   Svar med sitat
Gammel 28-09-2011, 08:16   #3
Tingelinn
Supermedlem
 
Medlem siden: Aug 2010
Meldinger: 498
Tingelinn har en strålende fremtid.Tingelinn har en strålende fremtid.Tingelinn har en strålende fremtid.Tingelinn har en strålende fremtid.Tingelinn har en strålende fremtid.Tingelinn har en strålende fremtid.Tingelinn har en strålende fremtid.Tingelinn har en strålende fremtid.Tingelinn har en strålende fremtid.Tingelinn har en strålende fremtid.Tingelinn har en strålende fremtid.
Sv: Trenger å få ut litt tanker

Hei,

Jeg kan ikke si at jeg har de samme problemene som deg, men jeg har likevel vært litt der som du er nå. Motløshet med tanke på jobb, og et stort barneønske. Så jeg kan fortelle hva jeg gjorde.

Førstemann fikk jeg mens jeg gikk på VGS og fikk derfor penger fra lånekassen når jeg var i permisjon, pluss engangsstønad. Når jeg ville ha barn nr to slet jeg mer. Jeg følte meg ille til mote blant "voksne", men trivdes godt blant barn. Derfor hang jeg opp en lapp på butikken om at jeg ønsket å være dagmamma. Jeg fikk bare en tilbakemelding, men ordet spredte seg så etter en stund hadde jeg 4 barn inkludert min egen. Da hadde jeg en inntekt på 14000 kr mnd, og det gjorde jo at jeg fikk rett til å få fødselspenger. Da fikk jeg være hjemme og sulle med unger hele dagen, og bare kose oss. Foreldrene måtte man jo snakke litt med på morgen og ettermiddag, men de var trivelige damer, selv om de var så gamle at de kunne vært mødrene mine.

Kunne det vært noe for deg? Det er kanskje ikke alle steder det er såpass mangel på barnehageplasser lenger, men jeg vet at en del foreldre med små barn rundt ett år vil foretrekke å bruke dagmamma pga roligere omgivelser, og at de får beholde kontantstøtten.
Tingelinn er logget av   Svar med sitat
Svar


Aktive lesere akkurat nå: 1 (0 medlemmer og 1 gjester)
 
Diskusjonsverktøy
Visningsmodus

Regler for innlegg
Du kan starte nye diskusjoner
Du kan svare på meldinger/diskusjoner
Du kan ikke laste opp vedlegg
Du kan ikke redigere meldingene dine

BB-kode er
Smilier er
[IMG] kode er
HTML kode er Av
Forumnavigering


Alle tider vises som GMT +2. Klokka er nå 01:53.




Powered by vBulletin® Version 3.7.3
Copyright ©2000 - 2018, Jelsoft Enterprises Ltd.
Alt innhold ©2000-2013 SnartMamma.com