Gå tilbake   SnartMamma - Møteplassen > Klubber > Terminklubber > Termin i november og desember
Svar
 
Diskusjonsverktøy Visningsmodus
Gammel 22-11-2016, 16:45   #1
Mynona
Supermedlem
 
Medlem siden: Oct 2015
Meldinger: 1,086
Mynona er på vei til noe stort.
Min fødsel

Advarsel: Dette er ikke en veldig positiv historie, så om du vil være den foruten så er det fullt lovlig å stoppe å lese her.

Nå som jeg har fått det hele litt på avstand tenkte jeg å skrive litt om min fødselsopplevelse.
Den 31.10 ble min fødsel satt i gang. Først med et ballongkateter som ble satt inn rundt klokken 0930. Det kunne sitte 24 timer, så jeg ble sendt hjem. Etter noen timer med litt vonde sammentrekninger så falt det ut rundt klokken 13. Jeg ringte fødeavdelingen og vi fikk beskjed om å komme. Rundt klokken 14 var vi på plass, og det første som ble gjort når vi ankom var å ta en CTG. Det var ikke spesielt lett å få en jevn lyd, så mannen måtte sitte og holde proben. Likevel var den mye av og på så jeg måtte ligge sånn en stund selv om det var skikkelig ubehagelig å ligge på ryggen.
Jeg er litt usikker på klokkeslettet, men tror klokken var rundt 16 når legen kom og skulle sette inn en liten pose med en tråd i som inneholdt modningshormoner. Det var på ingen måte behagelig, men temmelig raskt overstått. Denne skulle også kunne sitte i 24 timer, men det kjekke med den(ble jeg fortalt) var at den kunne nappes ut på grunn av denne tråden da hvis det ble nødvendig. Etter innsettelsen måtte jeg ligge en stund. Så når klokken nærmet seg 18 fikk vi endelig spist og så satt vi og spilte Yatzy og slappet av. Det begynner etter hvert å komme ganske mye slim, og en gang når jeg er på do, usikker på når, så ramler posen med hormonene ut. Så da ringer vi på, og siden jeg har fått den i papiret jeg tørket meg med, og ikke faktisk havnet i do så vil de sette den inn igjen. Og da begynte jeg bare å grine, for tidenes(til da) mest brutale ”hufsesjekk” måtte altså gjøres EN GANG TIL!
CTG blir tatt hver 4. time, og når pleieren tar en runde klokken 22. sier hun at jeg skal få en pause til klokken 4 med CTGene. Jeg tenker at det skal bli skjønt ettersom det føles som tortur å måtte ligge på ryggen hele tiden(de finner ikke hjertelyden ellers). Plutselig blir det veldig, veldig vått! Og jeg tenkte at dette umulig kunne være bare utflod. Jeg brukte 3 store tørkepapir på å få det relativt tørt, og ringte på. Det ble konkludert med at vannet nok hadde gått. Og så fikk jeg bare på en giga bleie og så var det vaktskifte.
Jeg tenkte at NÅ må det da vel være mulig å få littegrann hvile, så vi la oss til å sove, men den nye jordmoren på vakt hun vil ha nok en CTG nå som vannet har gått, og jeg gråter litt, men holder meg oppe på at da skulle jeg få sove helt til klokken 6 i stedet for til 4. Å så skjønt det skulle bli! Når vi så omsider kan gå til ro for kvelden så får jeg noen helt ville menssmerter. Først tenker jeg at det er luftsmerter eller at noe vil ut, så jeg går på do, men det kommer ingenting og jeg forsøker å gå å legge meg, men smertene blir bare verre og verre. Jeg er ganske plaget med menssmerter i utgangspunktet, men når jeg har det så hjelper det eksempelvis å legge på en varmeflaske, da er som regel smertene godt under kontroll så lenge varmeflasken er på. Jordmoren gir meg to varme risposer, og det lindrer noe, men på langt nær nok! Jeg klarer på ingen måte og slappe av. Ingen stilling er god, og det som hjelper mest er å gå rundt. Så jeg begynner å gå rundt, og er superfortvilet fordi jeg har vært oppe siden klokken halv 7 den morgenen, og har desperat behov for å slappe av.

Jordmor tilbyr en paraset. Jeg tar den. Den gjør absolutt ingenting! Og plutselig går mer av vannet. Mens jeg vandrer der hvileløst omkring så kjennes det ut som om det fosser ut. Jeg er sikker på at det skal bli vått overalt, men den bleia jeg har på er jo gigantisk, så den holder på det hele.
Jordmor sjekker åpningen og den er på 3 cm. Jeg er mer eller mindre lost av disse smertene. Det kjennes ikke ut som sammentrekninger i det hele tatt, bare intenst vondt hele tiden, og ingen pauser. Jeg vet faktisk ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Så jeg veklser mellom å prøve å gå på do, gå rundt og rundt, henge over det som er rundt på rommet, men ingen ting hjelper. Og jeg får ikke hvilt noe som helst.
Rundt midnatt, antagelig litt etter, blir vi flyttet til en fødestue. Jeg husker ikke hvorfor, meget mulig det var fordi det var helt umulig å få tatt noe mer ctg slik jeg vandret hvileløst omkring. Når vi kommer på fødestuen så føler jeg at jeg må på do igjen, og endelig kom det noe når jeg var der også, men det hjalp ikke på smertene i det hele tatt slik jeg håpte det ville gjøre. Så når jeg kommer meg tilbake på rommet så klarer jeg ikke en gang å komme meg opp i fødesenga. Jeg bare henger på kanten av den, og vet fortsatt ikke hvor jeg skal gjøre av meg, og etter å ha hengt slik en god stund så ber jeg om en epidural, for jeg tenkte bare med meg selv at med sånne smerter helt uten pause så kom kreftene til å ta slutt temmelig fort! Med litt hjelp kommer jeg meg omsider opp i fødesenga, og jeg er litt usikker nå, men jeg tror det er på dette tidspunktet at jordmor fester en sånn overvåkingssak på hodet til babyen, og sier noe om at jeg kan bevege meg så langt den ledningen rekker. Fremfor at jeg må ligge med ctg. Men nå som jeg har kommet meg opp i fødesenga, så er det på ingen måte et alternativ å forlate den. Jeg har for vondt til å gjøre noe som helst. Så klokken 02:00 kommer anestesilegen. Og da bruker hun hele 40 minutter på å sette epiduralen. Og jeg sitter 40 minutter heeelt stille med vilt mye smerter i en lotus lignende stilling der jeg har rumpa på fødesenga og beina i en stol. Det er først på dette tidspunktet at jeg kjenner at jeg har rier, for hittil har jeg hatt vondt hele tiden, når jeg sitter der og må sitte musestille så kjenner jeg at jeg også har noen smerter som i større grad kommer og går. Og de kommer tett! Jeg har ikke helt begrep om tiden her, men det kan ikke gå særlig mye mer enn 2 minutter mellom hver ri, og på de to minuttene skal anestesilegen forsøke å finne frem inni ryggen, og så må det tas pause for en ri, og så er det 2 nye minutter å treffe på før det kommer en ny. Jeg sitter slik da i 40 minutter og skviser mannens hender for hver ri som kommer og puster så godt jeg kan for å klare å sitte helt stille og tenker på at snaaaaart skal jeg få smertelindring. Og når den endelig kommer kom den ikke et sekund for tidlig! Det var så sykt deilig, og samtidig begynte jeg å fryse noe helt vilt. Jeg hakket tenner og selv etter at jeg fikk dyne så frøys jeg som gal. Klokken 4 sovnet jeg, og sov i følge loggen mannen har ført til klokken 0425 hvor jordmor på nytt sjekket åpningen. Da var den 9 cm. Og alle var en smule forundret. Omkring en time senere meldte trykketrangen seg.
Jeg trykket noen ganger, men Babyen var ikke så langt ned i bekkenet som hun skulle ha vært, så jeg fikk beskjed om å forsøke å la være å trykke, fordi riene da kanskje ”jobbet” henne videre ned i bekkenet av seg selv. Det var lettere sagt en gjort vil jeg si! Men jeg klarte å holde igjen trykkingen en stund, helt til det bare ikke gikk mer, og jeg trykka som en gal! Etter hvert så knøyt jordmor to knuter på et laken og jordmor, fødselslege og barnepleier byttet på å ha drakamp med meg under riene for å få mer kraft i trykkingen. Det hjalp til en viss grad, men etter en time med trykking så begynte babyen å bli stresset, og de ville ha henne ut raskt. Så det ble besluttet å ta henne med vakuum. På dette tidspunktet følte jeg at alt rakna for meg, om jeg kan beskrive det sånn. Vakuum var en av tingene jeg fryktet mest og som jeg hadde lest ofte førte til revning, som var det jeg definitivt fryktet mest. Så alle disse tankene melder seg, samtidig som fødestuen mer eller mindre fylles opp av folk. Jeg har ikke helt tall på hvor mange som var til stede, men uten om meg og mannen var det nok mellom 5 og 7 mennesker der inne. Og en av jordmødrene sier at det kan bli nødvendig å ta babyen ut av rommet hvis hun trenger litt hjelp i starten, slik at jeg er forberedt, men alt jeg klarer å tenke på er at jeg kommer til å revne. Jeg får ikke en gang med meg at de klipper for å få plassert sugekoppen. Det skjønner jeg først 2 dager senere. Så der ligger jeg og føler at ingenting ble som jeg ville det skulle bli, og babyen skal fortsatt ut. I det de trekker hodet ut så er det akkurat som om jeg kan føle at det revner. Noe som gjør meg helt ute av meg, og føler at jeg ikke orker mer, og likevel er hun ikke helt ute. Men jeg har vel ikke helt styr på denne kroppen min, for jeg blir fortalt etterpå at babyer ikke bare kan dras ut uten at mor bidrar med å trykke, så noe har jeg vel klart å prestere selv om jeg følte meg helt tom. 06:37 er hun ute. Heldigvis får jeg henne på brystet med en gang. Det hjalp en hel del på alle de kjipe følelsene jeg hadde. Og da brydde jeg meg ikke så mye om at de satte i gang å sy. Og de holdt på lenge! Jeg hadde jo lest at alle som måtte sy rifter fikk bedøvelse i forkant, og der de hadde klipt fikk jeg nok det, men jeg hadde også en rift i fremkant som måtte sys, i det området som er mest følsomt, og der var det av en eller annen grunn ikke noe bedøvelse å få. Så der lå jeg da med en baby på brystet og skrek som besatt. Og lurte på om dette ikke kanskje var mer skadelig enn godt for den lille babyen! Men jeg klarte ikke å la være heller. Jeg var så ferdig, forbanna og følte det som om fødselen hadde blitt alt jeg fryktet og ikke i det hele tatt som jeg hadde ønsket at den skulle bli. Fremdeles er det super emosjonelt å skrive om, men jeg tenker ikke så mye på det lenger. Det er litt som om det er en hel evighet siden! Og det er virkelig slik at når man har belønningen så glemmer man det hele litt. Og godt er det! Jeg er ikke så avskrekket at jeg utelukker søsken i fremtiden, og det er jo fint for jeg kunne godt tenke meg å gi babyen vår søsken i fremtiden, men det blir nok en stund til!
__________________
Mynona er logget av   Svar med sitat
Gammel 22-11-2016, 18:10   #2
Emi
Supermedlem
 
Emi sin avatar
 
Medlem siden: Dec 2011
Meldinger: 988
Emi er på vei til noe stort.
Sv: Min fødsel



Takk for at du deler, terapi for deg også det.

Men nå er du ferdig, samme greia skjer deg aldri igjen og du har verdens beste premie i armene dine
__________________
september 2003
mars 2006
desember 2016

...............................
Emi er logget av   Svar med sitat
Svar


Aktive lesere akkurat nå: 1 (0 medlemmer og 1 gjester)
 
Diskusjonsverktøy
Visningsmodus

Regler for innlegg
Du kan ikke starte nye diskusjoner
Du kan ikke svare på meldinger/diskusjoner
Du kan ikke laste opp vedlegg
Du kan ikke redigere meldingene dine

BB-kode er
Smilier er
[IMG] kode er
HTML kode er Av
Forumnavigering


Alle tider vises som GMT +2. Klokka er nå 20:59.




Powered by vBulletin® Version 3.7.3
Copyright ©2000 - 2018, Jelsoft Enterprises Ltd.
Alt innhold ©2000-2013 SnartMamma.com