Gå tilbake   SnartMamma - Møteplassen > Diskusjoner > Vanskelige følelser og pinlige spørsmål > Psykiske problemer
Svar
 
Diskusjonsverktøy Visningsmodus
Gammel 15-10-2005, 21:28   #1
Nybaktfar
Gjest
 
Meldinger: n/a
Fødselsdepresjon

Jeg ble far i slutten av september i år. Vi fikk en pike. Det var da problemene startet.

Kona mi, førstegangsfødene, som jeg elsker over alt i hele verden, havnet i en

fødselsdepresjon etter fødselen.

Litt om meg selv. Er student, på attføringstiltak. Får 6000 kr fra aetat, som vi begge skal leve av (husleie, mat, klær) + 2400 i stipend. Har aldri hatt en utdannelse. Har ikke en gang fullført ungdomskolen, før jeg gikk 1 år på voksenopplæring i fjor. Jeg går nå på vidergående, grunnkurs, i håp om at jeg skal kunne klare å skaffe fast arbeid som kan sikre oss en tryggere fremtid. Har tidligere gått på sosialen og levd av nesten ingen ting.

Henne, har hatt noen få depresjoner tidligere, men aldri fått hjelp for det.

Dagene på sykehuset etter fødselen var harde. Jeg hadde mange prøver samme uken som hun var der inne, og når jeg besøkte henne måtte jeg lese til prøven mens jeg samtidig skulle være der for henne. Vi fikk ikke et familierom de første dagene, fordi det var fullt. Så kom depresjonen. Jeg ble ringt av sykehuset, og de spurte om jeg kunne tenke meg å overnatte der hos Kona, så skulle de flytte romkammeraten til et annet rom. Jeg overnattet der til vi senere kom hjem etter noen dager. Hun fikk sobril og phenergan for at hun skulle klare å sove på sykehuset, fordi hun fikk for lite søvn. Ammingen gikk ikke så greit med det første, og det tok på kreftene hennes at hun ikke fikk det til. Men så klarte hun det, og nå synes jeg at hun er ekspert.

Hun var veldig bekymret for hvordan det skulle gå når vi skulle komme hjem. Hun var redd for at hun ikke skulle klare å slappe av. Jeg kan nevne at vi har kombinert stue/soverom der vi bor. Hun fikk med seg en sobril, som hun kunne ta hvis hun ikke skulle klare å få sove. Jeg husker ikke om hun tok den, men tror det. Dagene var hektiske. Dagene hennes gikk for det meste til amming av jenta vår. Mine arbeidsoppgaver bestod i å gjøre alt husarbeidet, klesvask, mat, stell av babyen (hun gjorde også det), gi nan til babyen og så videre. Det var utrolig slitsomt, men heldigvis hadde jeg høstferie fra skolen.

Ting begynte å gå dårligere. Hun fikk oftere angst for å være alene. Vi snakket om å flytte opp til foreldrene hennes, og bo der oppe til det gikk bedre. Der oppe var det i det minste et eget soverom, slik at hun fikk anlending til å ha ro. Hjemme, måtte jeg liste meg på tå i mørket når jeg skulle ta hand om babyen vår når hun hadde tatt en sobril på natta. Det var hardt. Det tæret på kreftene. Hele dagen og natta var jeg nesten i konstant bevegelse. Det var alltid noe å gjøre.

Dagene som gikk i høstferien, ble dårligere og dårligere for oss. Kona ble mer depremert og hadde vanskelig for å sove. Det at hun manglet søvn, tæret på kreftene hennes. Den dagen vi skulle opp til svigerforeldrene for å være der, ble det aldri noe av. Timene før vi skulle opp ditt, fikk hun et av sine verste anfall. Det var så skremmende. Hun lå i senga, gråt, skalv. Hun sa hun ikke var i stand til å komme seg opp av sengen. Jeg ringte til barselavdelingen, styret noe veldig, og fikk ordnet det til at jeg kunne komme ned der og hente en konvolutt med en sobril. Da hun tok den roet hun seg ned, og det var den natta jeg måtte liste meg rundt i stua for å ikke vekke henne. Babyen begynte jo, som normalt, å gråte fordi hun var sulten. Jeg var kjapp med å ta henne opp av sengen, og jeg fikk varmet noe nan som jeg ga til henne. Men det var ikke nok i flasken, og jeg hadde ikke laget noe nan på forhånd.

Etter fødselen på sykehuset, gikk barnet ned i vekt. Det var også noe av det som bekymret kona mi.

Vi hadde foresten en sutt som vi pleide å gi til babyen av og til. Det var pga. denne at hun ikke la på seg nok, slik at hun gikk ned i vekt da vi var hjemme, selv om vi ga henne nan og morsmelk. Da vi skulle på barsel for å veie barnet, oppdaget vi at barnet hadde gått ned i vekt. Vi skjønte ikke hvofor før vi nevnte at vi pleide å gi henne en sutt de gangene hun gråt en kort stund etter hun hadde fått mat. Vi sluttet straks med å gi henne sutt, og dagen etter hadde hun lagt på seg 30 gram. 2 dager etter la hun på seg 70 nye gram, og det er på vei oppover nå, selv om vi ikke har veid henne.

Tilbake til fødselsdepresjonen. Jeg fryktet at å flytte opp til svigerforeldrene ikke ville løse depresjonen, men vi visste at en av oss ville få ro på eget soverom, mens den andre hadde ansvaret for ungen. Men det ble ikke slik vi hadde tenkt. Det var meningen at hun skulle ta hand om barnet fra klokken 23 til kl. 15 når jeg kommer hjem fra skolen, og at jeg tok hand om barnet fra kl. 15 til 23. Jeg står opp 5:30 hver dag, og kjører 14 mil hver dag for å komme meg til skolen. Hvis jeg slutter på skolen, blir jeg satt på arbeidsmarkedtiltak, hvor jeg får akkurat det samme utbetalt som jeg får for å gå på skolen. 6000 kr, som skal gå til meg og kona, og det er medregnet husleie. På arbemidsmarkedtiltak, må jeg jobbe 8 timer i en bedrift aetat bestemmer, for 37 kroner timen. Når jeg går på skolen, er der jeg i det minste hjemme klokken 15. Hvis jeg nekter å ta en slik jobb, har vi ingen ting å leve av. Sosialkontoret vil nekte meg livsopphold, pga. jeg har takket nei til hjelp i fra aetat.

På grunn av denne situasjoen, føler jeg at jeg er i en klemme når jeg skal hjelpe kona mi. Denne siste uken har jeg måtte ta meg fri fra skolen i 4 dager. Det var meningen at jeg skulle gå på skolen, slik at jeg ikke gikk glipp av pensummet. Jeg har ingen ungdomsrett til å komme inn på skolene, så jeg er avhengig av å gjøre det så bra som mulig.

Kona, ble dårligere og dårligere etter vi kom opp til svigers. Hun opplevde angst, mye oftere. Hun var redd for å være alene. Jeg skriver var, men det er egentlig "er". Hun er også mye redd. Jeg har brukt mye tid på å snakke med henne om problemene. Og dag vi har hatt en prat hvor jeg har følt at nå kommer ting til å gå bra, så blir alt mye verre dagen etterpå.

Mens jeg skriver nå, er kona mi her inne på soverommet. Jeg spurte henne nettopp om hva det er for noe, siden hun står og ser på meg. Hun sa hun ikke var sikker på om jeg ville ha henne her inne mens jeg skrev. Jeg svarte at jeg vil veldig gjerne ha henne her hos meg. Så spurte jeg henne om hun ikke ville legge seg ned, i stedet for å stå og se på meg.

Men hun svarer meg ikke... hun står bare og ser på... det er så frustrerende, når hun er sånn. Jeg savner kona mi. Jeg klarer ikke alltid å nå frem til henne.

I de samtalene, jeg og kona har hatt, så har jeg følt meg sterk og klar til ny innsats med å stå på og være der for henne. Men så blir alt brutt ned, når hun senere på dagen eller neste dag kommer i en ny depresjon, som slår meg helt ut. Hun ville (og jeg vet ikke om hun vil gjøre det til kvelden) ikke ta sobril for å få søvn. Det er så mye jeg hadde tenkt å skrive om hvordan det egentlig er, men jeg er for utmattet nå til å gå i detaljer eller til å huske alt.

Akkurat nå er det meg og svigermor som har ansvaret for babyen. Vi gir henne mat og steller henne. Kona, klarer ikke gjøre det lengre. Hun begynner ser bare på barnet og virker fortvilet. Psykologen, som vi hadde vår første time til for en dag siden, har sagt at hun må tenke på seg selv først, og ta en sobril hver kveld slik at hun kan hente inn det hun har tapt av søvn. Kvelden før vi skulle til psykologen, brukte jeg 6 timer på å si alt mellom himmel og jord, i håp om at hun ville ta tabeletten, og dermed få litt søvn. Det tok så mye krefter og energi fra meg, at det er vanskelig å beskrive. Jeg angrer på mye av det jeg sa. Jeg ble så desperat at jeg brukte "skremsel" i mot henne.

Jeg sa at hvis hun ikke gjorde som psykologen og legene hadde sagt hun skulle gjøre (og de hadde sagt at hun måtte ta en sobril for å få søvn), så hadde jeg ikke noe annet valg enn å ringe å få henne tvangsinnlagt. Hun hadde da vært et døgn uten søvn, og var ikke seg selv. Til og med ikke det var nesten nok til at hun ville gjøre det. Men hun gjorde det til slutt. Men før der, hadde jeg så og si bedd på mine knær at hun måtte ta til fornuften og ta tabeletten, siden hun hadde vært så lenge uten søvn.

Etter vi hadde vært hos psykologen for første gang, hadde psykologen insistert på at Kona måtte love henne å ta en sobril. Men kona ville ikke det. Når kvelden kom, pratet jeg med henne igjen. Ingen ting hjalp. Ingen ting av det jeg sa hjalp. Ikke en gang skremslene om

innleggelse hjalp. Hun var bare helt stille, og ville ikke ta tabeletten. Jeg så får meg alt det verste som kunne komme til å skje når hun snart hadde gått 24 timer uten søvn.

Alt håp inne meg var ute. Alt var helvete, som dagen før da jeg prøvde å få henne til å ta en tabelett.

Det var nok meg som hadde gjort at hun ikke ville ta tabeletten. Jeg har alltid vært skeptisk til sånne type medisiner, og jeg hadde gått på internett og funnet ut at sobril var et narkotisk stoff som en lett ble avhengig av, og at det gikk ut over i morsmelken.

Dette sa jeg til kona, og hun ble veldig skremt av dette. Fra den dagen jeg sa det, har det vært så og si umulig for henne å ta tabeletten. Jeg var så dum som sa dette til henne. Etter på, da jeg sjekket opp i dette med sobrilen, sa to overleger og ei jordmor, at sobril ikke ville gjøre henne avhenging, og at dette ikke ville skade barnet når det får morsmelk. De sa at det var i langtidsbehandling eller misbruk at det var fare for avhenginghet, og at dette var for akuttbehandling for en kort perdiode slik at hun kunne hente inn søvn. Vel, jeg forklarte alt dette til kona, men hun trodde meg nesten ikke.

Tilstanden hun var i som følge av depresjon og lite søvn gjorde henne lite motaglig for at jeg sa jeg hadde tatt feil, og at hun trygt kunne ta en for å få noe søvn. Til slutt følte jeg at det var ikke noe mer jeg kunne gjøre eller si.

Jeg spurte om henne om vi kunne ta oss en kjøretur, vekk fra dette rommet, hvor vi har hatt så mange samtaler om akkurat dette. Jeg sa at jeg ønsket å prate med henne, og at jeg denne gangen skulle fortelle alt som det egentlig var. Jeg fortalte henne om hvor feil jeg hadde tatt av medisinen. Jeg fortalte om hvor desperat jeg hadde vært for at hun skulle ta tabeletten, og hvor jeg var så desperat at når ingen ting av det jeg sa nyttet, at jeg brukte tvangsinnleggelse som trussel. Jeg hadde tidligere sagt om det ikke var bedre å kunne ta en sobril å sove på her hjemme, hvor hun er trygg og har oss i nærheten, enn å bli tvangsinnlagt på et sted for de uansett ville tvinge medisinen på henne når hun har gått mange dager uten søvn. Jeg fortalte alt som det var. Jeg fortalte hvor redd jeg var, hvor fortvilet jeg var, og sa jeg ikke skulle mase på henne mer om å ta sobrilen. Jeg ba henne tilgi meg for at jeg hadde sagt alt det jeg hadde sagt.

Jeg fikk henne til å åpne seg litt mer, og ikke lukke seg inne. Tidligere hadde det kun vært meg som kunne stenge av følselser. Men for i fødselsdepresjonen har hun også oppdaget at det går ann å stenge av følelsene. Og det har hun gjort mange ganger i løpet av denne tiden.

Mange timer senere, fremdeles ikke noen søvn. Hun hadde da gått 30 timer uten søvn. Jeg kunne ikke gi opp. På soverommet, sa jeg til henne, om hun virkelig stolte på meg (og jeg elsker henne virkelig over alt på jord), så måtte hun tørre å overlate sitt liv i mine hender, som jeg også ville gjort om jeg var i hennes situasjon. Jeg ba henne stole på meg, at jeg aldri ville bedt henne ta sobrilen, hvis jeg visste at den var farlig for henne. Jeg ba henne åpne munnen, og stole på meg, og hun tok en halv sobril, og en halv til litt senere når den ikke var nok. Hun klarte endelig å sove en time eller to, men våknet igjen. Så spiste vi og gikk inn og la oss, hvor hun sovnet igjen.

Jeg er redd for morgen dagen. Før, var jeg alltid selvsikker og opptimistisk, men nå er jeg bekymret. Alle de gangene vi har hatt en prat, og jeg har følt at nå har jeg forstått litt mer og at vi skal klare dette, har det alltid kommet en hendelse hvor hun har slått på muren, og alt jeg sier til henne preller av, og ingen ting når fram. Jeg har ikke lengre noen begrep om hvor mye klokken var når hun sist sovnet eller våknet. Jeg er for sliten til å følge med på klokken. Jeg får lite søvn om nettene fordi jeg må passe på babyen, både på dagen og om natta. Svigermor er heldigvis til stor hjelp, men akkurat i helgen har jeg babyen på fulltid. Jeg frykter morgendagen som kommer. Jeg frykter natten som kommer, hvor kona kanskje inne i sitt hjerte, har glemt det som gjorde at hun tok sobrilen sist. Hvis hun slår på muren som gjør at følelsene blir slått av, og hvis hun i tillegg går lenge uten søvn, blir alt et helvete igjen. Et helvete hvor jeg mister kontakten med henne og hvor hun har det vondt med seg selv. Det gjør så vondt for meg når hun har det vondt. Legene og psykologen har sagt at de fleste blir bra, og at hvis hun følger behandlingen (med å ta sobril for å klare å hente inn tapt søvn i en kort periode) så kan hun blir bra, men det er så frustrerende når hun nekter å ta sobrilen. Jeg håper hun klarer å ta den neste gang. Jeg tørr neste ikke tenke på når de har gått nye 24 timer. Jeg håper bare hun husker det vi pratet om. Det som jeg fortalte henne, om at hun kan stole på meg, at hun trygt kan overlate sitt liv i mine hender, og at jeg aldri vil gjøre noe som kan skade henne, på samme måte som jeg ville lagt mitt liv i hennes hender hvis det var meg som ikke kunne ta vare på meg selv i en kort periode.

Fremtiden er så skremmende i disse dager. Jeg vet at om hun går flere dager uten søvn, så blir hun sykotisk, eller så segner hun om av utmattelse og sover. Hvis hun blir sykotisk, sitter jeg igjen alene, med barnet, skolen, meg selv... hvis hun går flere dager uten søvn, og ikke vil legge seg inn frivillig, må hun tvangsinnlegges. Da blir politiet og barnevernet koblet inn, og vi kan risikere og miste babyen vår. Det er så frustrerende.

Jeg vet at hadde hun vært seg selv og hatt nok søvn, så hadde hun kunne latt være å slå av følelsene og fornuften, og dermed skjønt hvor viktig det er å få søvn.

Av erfaring, har alle dager blitt verre. Jeg frykter at den skal bli verre i morgen. Jeg skulle ønske at jeg kunne selv tatt noe som gjorde at jeg ble gla, men alt ser så mørkt ut. Alt er så tungt. Ansvaret er så stort. Jeg kan takle alt, bare ikke det å miste henne eller babyen...
  Svar med sitat
Gammel 15-10-2005, 21:47   #2
Shanti
Gjest
 
Meldinger: n/a
Sv: Fødselsdepresjon

Uff, dette hørtes ikke greit ut for dere!
Håper kona di får fortsatt hjelp av psykolog. Men det er ikke farlig å ikke sove på et døgn eller flere. Om det virkelig går så langt at hun blir psykotisk, så er også det noe som går over, med litt hjelp. Hun må ta i mot den hjelpen hun kan få, og så må du ta deg av babyen så lenge. Hvis du snakker med aetat, så har de helt sikkert forståelse for situasjonen som har oppstått. Du må bare gi kona di litt tid, og ikke mas på henne du. Det får fagpersoner ta seg av. Bare vær der for henne og ta deg av barnet deres.
  Svar med sitat
Gammel 16-10-2005, 12:37   #3
Nybaktfar
Gjest
 
Meldinger: n/a
Sv: Fødselsdepresjon

Sitat:
Opprinnelig postet av Shanti
Uff, dette hørtes ikke greit ut for dere!
Håper kona di får fortsatt hjelp av psykolog. Men det er ikke farlig å ikke sove på et døgn eller flere. Om det virkelig går så langt at hun blir psykotisk, så er også det noe som går over, med litt hjelp. Hun må ta i mot den hjelpen hun kan få, og så må du ta deg av babyen så lenge. Hvis du snakker med aetat, så har de helt sikkert forståelse for situasjonen som har oppstått. Du må bare gi kona di litt tid, og ikke mas på henne du. Det får fagpersoner ta seg av. Bare vær der for henne og ta deg av barnet deres.
Hun blir verre om det går flere døgn. Hun har ikke sovet ordentlig siden fødselen, og søvnen er noe av det viktigste for at hun skal bli bedre.

Uansett. Det gikk som jeg trodde... i dag når alt ikke kunne bli verre, så ble alt verre. Hun tok sobrilen i natt. Kun en halv. Jeg tok også en, mens svigermor passet på babyen. Vi sovnet begge to. På morgenen våknet jeg av at kona vekket meg. Hun satt i sengen. Hun sa hun var redd. Hun var stille og så på meg, nesten fortvilet virket det ut som. Jeg spurte henne dagen før, om hun kunne huske hva jeg het, hvor gammel jeg eller hun er. I går husket hun navnet mitt. Dagen før der husket hun hvor gammel jeg var. I dag, husket hun ikke navnet mitt, ikke hvor gammel jeg var eller sin egen fødselsdato. Jeg spurte henne om hun kunne huske fargen på bilen vår. Hun svarte ikke... Hun så bare på meg, tok handen opp til munnen, kikket litt vekk, og så på meg igjen...

Litt senere på kjøkkenet, tok jeg en prat med henne... jeg hadde foreslått i går, at hun kunne prøve å skrive ned tankene i ei bok, som kun var for henne... jeg spurte hva som var galt... i boken skrev hun "misforstått" og viste den til meg... På mitt ark, skrev jeg "redd, fortvilet"...

Det er så vanskelig å nå fram til henne. Når jeg prøver å kommunisere, svarer hun ikke.... jeg brøt ordentlig sammen på kjøkkenet... jeg ønsker så sterkt å få tilbake jenta mi... jeg sa det til henne før jeg knakk i sammen av gråt. Det er sikkert litt frustrenende for henne også at hun ikke kan være seg selv. Jeg ringte til legevakta i dag. Jeg har gjort det de siste par dagene, for å få råd fra en sykratisk sykepleier. Vi skal ned der i dag til sametale med henne, hvis jeg klarer å få kona med meg. Det er noen timer til ennå. Da jeg skiftet bleie på babyen for 20 min siden, spurte jeg henne om hun kunne tømme babybapper bleiedunken. Hun gjorde det. Søppeldunken er i garasjen. Da hun kom tilbake hadde hun ikke bleiedunken med seg. Jeg hadde spurt henne om hun kunne gå ut med dunken i garasjen og tømme den. Hun sa at det var jo det jeg hadde spurt henne om.

Det var dagen i dag til nå...
  Svar med sitat
Gammel 16-10-2005, 12:43   #4
Nybaktfar
Gjest
 
Meldinger: n/a
Sv: Fødselsdepresjon

En ting jeg ikke skjønner.. når jeg spør henne om noe, som å lukke døren... så står hun bare der, svarer ikke... andre ganger, når jeg stiller henne et spørsmål, så tar hun handen opp til munnen, og svarer ikke... dette kan ikke kun være en fødselsdepresjon, det må være en fødselspsykose i tillegg... jeg tviler på at hun vil legge seg inn frivillig, hvis hun hadde blitt spurt om det, for å få hjelp... det får bare gå som det går.. det er ikke noe jeg kan gjøre uansett.. jeg vil være der for henne, men ingen er der for meg.
  Svar med sitat
Gammel 16-10-2005, 23:26   #5
Nybaktfar
Gjest
 
Meldinger: n/a
Sv: Fødselsdepresjon

Jeg var på legevakta i dag med kona. Hun ble tvangsinnlagt på grunn av fødselspsykose. De sa at hun kommer til å bli frisk. Årsaken til at hun hadde vært så fraværende, var pga. psykosen. Ting som ble sagt til henne kom ikke fram, på grunn av at hun tenkte på så mange ting på en gang. Informasjon som ikke er viktig havnet sammen med de vi sa. Får bare se hvordan det går.
  Svar med sitat
Gammel 17-10-2005, 08:15   #6
Mamma06
Gjest
 
Meldinger: n/a
Sv: Fødselsdepresjon

Så godt dere har fått hjelp. Ønsker dere riktig lykke til begge to
  Svar med sitat
Gammel 17-10-2005, 09:00   #7
miamo
Supermedlem
 
miamo sin avatar
 
Medlem siden: Mar 2005
Sted: Oslo
Meldinger: 1,144
miamo har en strålende fremtid.miamo har en strålende fremtid.miamo har en strålende fremtid.miamo har en strålende fremtid.miamo har en strålende fremtid.miamo har en strålende fremtid.miamo har en strålende fremtid.miamo har en strålende fremtid.miamo har en strålende fremtid.miamo har en strålende fremtid.miamo har en strålende fremtid.
Sv: Fødselsdepresjon

Skremmende lesning. Håper dere nå får den hjelpen dere trenger.

Kanskje det er noen inne på nybaktmamma som har erfaringer med fødselspsykose?

miamo.
__________________
jenta vår kom til verden 26. november 2005.
*
miamo er logget av   Svar med sitat
Gammel 17-10-2005, 10:51   #8
Tidl. bruker
Gjest
 
Meldinger: n/a
Sv: Fødselsdepresjon

Høres ut som dere har det tøft ja. Godt at hun ble innlagt og får profesjonell hjelp. Dette skal nok gå bra skal du se, og når legene sier at hun skal bli helt frisk så gjør hun nok det. Tar bare litt tid.
Lykke til på skolen og med familien. Håper det ordner seg for dere.
  Svar med sitat
Gammel 17-10-2005, 12:06   #9
Nybaktfar
Gjest
 
Meldinger: n/a
Sv: Fødselsdepresjon

I dag er en ny dag. En ny dag uten kona. Vegen hjem i går var tung. Alt for tung til å beskrive her. Jeg snakket med sykratisk i dag. Hun hadde sovet lenge i natt, men tilstanden er fremdeles den samme. De klarer ikke nå fram til henne. Jeg skal besøke henne i dag. Har først en time på helsestasjonen, hvor de absolutt ville ha veid babyen. Det passer så dårlig at jeg skal pese ut der først med tanke på alt jeg har å gjøre i dag i forbindelse med kona. Jeg er så redd for at hun aldri skal bli bra, når hun ikke har blitt noe bedre i dag. Jeg kommer antagelig kun til å være hos henne noen få timer. Det blir for tungt å ikke kunne nå frem til henne. Jeg savner kona mi, så... kona, slik hun egentlig var før hun ble syk... tenk om hun aldri blir frisk... alt er så usikkert. Skulle ønske jeg kunne reise tilbake i tid å fryse øyeblikket til da alt var bra.
  Svar med sitat
Gammel 17-10-2005, 12:09   #10
Nybaktfar
Gjest
 
Meldinger: n/a
Sv: Fødselsdepresjon

Jeg håper jeg en dag kan se tilbake på denne tråden, og vite at alt endelig er bra. Det er mitt største ønske. Ingen ting annet betyr noe. Kun det at jeg ønsker hun skal bli seg selv igjen....
  Svar med sitat
Svar


Aktive lesere akkurat nå: 1 (0 medlemmer og 1 gjester)
 
Diskusjonsverktøy
Visningsmodus

Regler for innlegg
Du kan starte nye diskusjoner
Du kan svare på meldinger/diskusjoner
Du kan ikke laste opp vedlegg
Du kan ikke redigere meldingene dine

BB-kode er
Smilier er
[IMG] kode er
HTML kode er Av
Forumnavigering


Alle tider vises som GMT +2. Klokka er nå 16:37.




Powered by vBulletin® Version 3.7.3
Copyright ©2000 - 2018, Jelsoft Enterprises Ltd.
Alt innhold ©2000-2013 SnartMamma.com