Gå tilbake   SnartMamma - Møteplassen > Klubber > Foreldregrupper > Enslige gravide
Svar
 
Diskusjonsverktøy Visningsmodus
Gammel 26-11-2009, 19:15   #11
J.A.D.A
Seniormedlem
 
J.A.D.A sin avatar
 
Medlem siden: Oct 2005
Sted: Bergen
Meldinger: 2,195
J.A.D.A har et ubeskrivelig bra rykte.J.A.D.A har et ubeskrivelig bra rykte.J.A.D.A har et ubeskrivelig bra rykte.J.A.D.A har et ubeskrivelig bra rykte.J.A.D.A har et ubeskrivelig bra rykte.J.A.D.A har et ubeskrivelig bra rykte.J.A.D.A har et ubeskrivelig bra rykte.J.A.D.A har et ubeskrivelig bra rykte.J.A.D.A har et ubeskrivelig bra rykte.J.A.D.A har et ubeskrivelig bra rykte.J.A.D.A har et ubeskrivelig bra rykte.
Sv: Flere?

Ja, vi får en kjempefantastisk gave
Gleder meg masse

Nå er jeg kommet i hus hos pappaen, lurer på hvor lenge vi blir her...
Han er på ferie så han har ikke hulpet til med flyttingen i det hele tatt
(Jeg sa opp leiligheten der jeg og barna mine leide før han plutselig fikk "kalde føtter"...)
Kjempebeleilig nå når jeg har stor mage, heavy bekkenløsning og generelt er helt utslitt
Men jeg klarer meg selv, jeg Så det så!!!
__________________
-95 -97 -10 28.05.-11

med Stereophox, Barn-i-Desember, Starfish, Suzi og Junio
J.A.D.A er logget av   Svar med sitat
Gammel 31-01-2010, 12:11   #12
spent78
Juniormedlem
 
spent78 sin avatar
 
Medlem siden: Jan 2010
Sted: Bergen
Meldinger: 12
spent78 er på vei til noe stort.
Sv: Flere?

Hei kjære dere.
Det var så fint å finne denne klubben, men så såg jeg at det ikke hadde vært aktivitet her på noen mnd, og det var jo en skuffelse.. Skriver litt her for å holde liv i diskusjonen, slik at den neste stakkars jenta som trykker på klubben ikke kommer til tomme lokaler...
Det var oppløftende å lese hva dere har skrevet, peptalken og det. Hyggelig å høre det utenifra det jeg driver å gjentar inni hodet.
Jeg søkte etter noe om enslig gravid på nettet fordi jeg har mye følelser rundt det, føler at jeg er i en spesiell situasjon, nesten unik situasjon. Det finnes kansje andre som har det på samme måten, men det får jeg aldri vite dersom jeg ikke forteller litt om meg selv.
Jeg er 10 uker nå, og barnefaren ligger bak meg her og sover. Vi har vært sammen i 3.5 år og er over 30. HADDE JEG VISST HVORDAN HAN KOM TIL Å BEHANDLE MEG SKULLE JEG ALDRI HA KASTET BORT DE ÅRENE PÅ HAN
Han var med på å prøve å bli gravid, vi har ikke brukt prevensjon, har fulgt kalenderen tidligere men siste året har vi latt det stå til. Har ikke blitt noe baby før så vi snakket om hvorfor og før jul prøvde vi å treffe på eggløsning, og klarte det. Nå sier han at han aldri hadde trodd vi skulle beholde barnet dersom vi klarte det, men at det var for å teste om vi virket.. Greit nok, han har tidligere år vært i mot, men med min voksende babytrang har han blitt med på å prøve, har uttalt litt skuffelse når mensen har kommet og ønske om å overbringe babynyheter til familien sin. Nå sier han at jeg har missforstått alt og at det tidligest er aktuelt for han med barn om 2 år.. Han har kjeftet og kjeftet og prøvd å overtale meg til abort. Prøver å presse meg med at jeg er så egoistisk og vil ødelegge barnet ved å føde det enslig osv osv osv.
Jeg har hatt mye blødninger og vært sykemeldt og mye hos legen de siste 3 ukene. Dette er en påkjenning jeg ikke kan dele med han. Han er her, men sier han flytter ut om noen uker. Han er forsåvidt grei med meg flere dager i strekk før han eksploderer og begynner på abort-preken sin igjen. Da sier jeg at han må ta på seg skoa sine og gå rett ut, for jeg har bare et hjem, jeg har det vanskelig fysisk og psykisk og kan ikke ha påkjenningen med hans sinne der som jeg skal være å slappe av og ha det bra. Når han kjefter, så gråter jeg, og da blør jeg litt, det kan jo bare være tilfeldig, men jeg får så dårlig samvittighet for barnet. For livet! Jeg som har fått en sånn gave, sitter i ulykkelig krampegråt pga en drittsekk når jeg burde synge og danse. Jeg hadde aldri trodd det skulle bli sånn. Han kysser meg og stryker på meg på meg, lager mat til meg. Når jeg sover kan jeg våkne av at han står og stryker og rusker litt i meg, som for å vise "tullejenta mi, hva er det du gjør??" Han elsker meg og jeg elsker han, men han sier at følelsene hans er ugjenkallelig ødelagt etter det store sviket mitt. Han sier det er uaktuelt å en gang drømme om at han skal bli hos meg.
Han er fra et annet land der jeg har jobbet og bodd i mange år, så drar han blir det ikke bare til en annen bydel..Men det er jo drømmen som gjør at jeg ikke reagerer på hans groteske oppførsel slik han hadde fortjent. Dersom han en dag kommer over sjokket og sitt prinsipp om å skulle bestemme dette selv og lar seg glede over sin gravide kvinne, vil jeg ikke at jeg skal ha laget større splid ved å bære nag og være uforsonlig..
Nag. Dersom han skulle gi seg etter hvert. Bli glad for meg og vårt barn. Hvordan skal jeg kunne unngå å bære nag når jeg har hatt det sånn? Blødninger og sykehusturer, ingen å dele sorger eller gleder med? Han er her, men oppfører seg som om han er syk. Veldig bitter. Ingen støtte. Han uttaler jo at han ikke kan late som om at han er redd for at barnet dør. Han er mer redd for at det overlever. Med slike minner fra min første og kansje eneste graviditet, hvordan skal jeg kunne tilgi han?
Jeg er over 30 år, jeg er gravid og jeg bor sammen med kjæresten min. Folk rundt meg gratulerer meg, men når jeg kommer hjem er det ingen gratulasjoner å få. Hvor er blomstene?? Hvor er kjærligheten?? Hvor er min beste venn?? Hvor er trøsten og støtten min?? Hvor er mannen min?? Og hvem er den dritten som ligger å sover bak meg her? Jeg sier at dersom han bare skal være sint og kommer til å reise uansett, så kan han helst reise med en gang, for da må jeg ha plass til venninnene mine. Da må jeg ha et nærmere forhold til de, for jeg må ha noen nærmt på meg som er glad på mine vegne, men nå er han her som bare er sint.

Dette er ganske langt. Håper ikke noen blir nedtrykt av å lese det. Jeg mener jo at jeg er heldig som er gravid, det er en drøm jeg har hatt nesten hele livet som endelig har gått i oppfyllelse, jeg bare vil ha bedre plass til lykke i livet mitt.
Mange klemmer og lykke til alle sammen
__________________

Sist endret av spent78; 31-01-2010 kl 20:55.
spent78 er logget av   Svar med sitat
Gammel 02-02-2010, 23:50   #13
Mette-Helen
Supermedlem
 
Mette-Helen sin avatar
 
Medlem siden: Aug 2009
Sted: Østlandet
Meldinger: 766
Mette-Helen har et ubeskrivelig bra rykte.Mette-Helen har et ubeskrivelig bra rykte.Mette-Helen har et ubeskrivelig bra rykte.Mette-Helen har et ubeskrivelig bra rykte.Mette-Helen har et ubeskrivelig bra rykte.Mette-Helen har et ubeskrivelig bra rykte.Mette-Helen har et ubeskrivelig bra rykte.Mette-Helen har et ubeskrivelig bra rykte.Mette-Helen har et ubeskrivelig bra rykte.Mette-Helen har et ubeskrivelig bra rykte.Mette-Helen har et ubeskrivelig bra rykte.
Sv: Flere?

Dette var trist lesing spent78 Er det virkelig mulig å ha sånn vrangforestilling av hverdagen og den gleden det er å vente et barn?? Føler virkelig med deg og ble skikkelig lei meg på dine vegne nå... Er det muuuulig

Jeg er ganske alene om graviditeten selv.. Bor ikke med barnefaren, men vi er vel sammen på et vis, tror jeg da! Ikke lett å vite hvor jeg har han desverre, og pga div problemer mellom oss har han vært til minimal støtte disse mnd.. Han har liksom vært tilstedet når det passer han
Det positive er vel at han faktisk deler det økonomiske ansvaret da, med innkjøp og det der.. Men man trenger mere enn det når man går gravid!

Vi trenger kjærlighet, støtte og ikke minst trygghet.. Vi trenger stabilitet og omsorg! Det du får er jo det motsatte av alt som er sunt for deg i denne tiden..
Jeg har bekkenløsning i tillegg og trenger oxo litt hjelp til det praktiske i hverdagen, og innimellom stiller han jo opp, for som han sa tidlig i svangerskapet: Han er jo gravid han oxo!!
Forskjellen er jo at vi faktisk ER gravide hele veien... Og at det ikke blir lettere utover, tverdt imot!!
Håper han har venner ell familie som kanskje kan snakke han til litt fornuft og få han til å innse dette! Han får jaggu stå til ansvar for handlingene sine, dere er tross alt to om å lage barnet!!!

Ønsker du å snakke utenom denne tråden kan du jo sende meg en PM ell noe!
Ønsker deg lykke til videre.. Og husk at vi er her for hverandre i denne tråden, både på godt og vondt
__________________
16.04.10 29.06.11 19.08.14

Sist endret av Mette-Helen; 02-02-2010 kl 23:53.
Mette-Helen er logget av   Svar med sitat
Gammel 25-02-2010, 21:14   #14
alenemamma
Juniormedlem
 
Medlem siden: Feb 2010
Sted: Akershus
Meldinger: 5
alenemamma er på vei til noe stort.
Sv: Flere?

Godt å se det er flere i samme situasjon her
Ikke alltid lett når man ikke passer inn i samfunnets A4 bilde av hvordan en graviditet skal forløpe...
Klem til alle dere sterke kvinner som klarer dette alene
Ingen tvil om hvem som er det sterke kjønn her i verden
alenemamma er logget av   Svar med sitat
Gammel 25-02-2010, 21:30   #15
spent78
Juniormedlem
 
spent78 sin avatar
 
Medlem siden: Jan 2010
Sted: Bergen
Meldinger: 12
spent78 er på vei til noe stort.
Sv: Flere?

Sitat:
Opprinnelig postet av alenemamma Vis post
Godt å se det er flere i samme situasjon her
Ikke alltid lett når man ikke passer inn i samfunnets A4 bilde av hvordan en graviditet skal forløpe...
Klem til alle dere sterke kvinner som klarer dette alene
Ingen tvil om hvem som er det sterke kjønn her i verden
Klem til deg og velkommen som alenemamma
__________________
spent78 er logget av   Svar med sitat
Gammel 26-02-2010, 13:11   #16
kariuss
Medlem
 
Medlem siden: Jul 2009
Sted: Akershus
Meldinger: 264
kariuss vil raskt nok bli berømt.kariuss vil raskt nok bli berømt.
Sv: Flere?

Sitat:
Opprinnelig postet av spent78 Vis post
Hei kjære dere.
Det var så fint å finne denne klubben, men så såg jeg at det ikke hadde vært aktivitet her på noen mnd, og det var jo en skuffelse.. Skriver litt her for å holde liv i diskusjonen, slik at den neste stakkars jenta som trykker på klubben ikke kommer til tomme lokaler...
Det var oppløftende å lese hva dere har skrevet, peptalken og det. Hyggelig å høre det utenifra det jeg driver å gjentar inni hodet.
Jeg søkte etter noe om enslig gravid på nettet fordi jeg har mye følelser rundt det, føler at jeg er i en spesiell situasjon, nesten unik situasjon. Det finnes kansje andre som har det på samme måten, men det får jeg aldri vite dersom jeg ikke forteller litt om meg selv.
Jeg er 10 uker nå, og barnefaren ligger bak meg her og sover. Vi har vært sammen i 3.5 år og er over 30. HADDE JEG VISST HVORDAN HAN KOM TIL Å BEHANDLE MEG SKULLE JEG ALDRI HA KASTET BORT DE ÅRENE PÅ HAN
Han var med på å prøve å bli gravid, vi har ikke brukt prevensjon, har fulgt kalenderen tidligere men siste året har vi latt det stå til. Har ikke blitt noe baby før så vi snakket om hvorfor og før jul prøvde vi å treffe på eggløsning, og klarte det. Nå sier han at han aldri hadde trodd vi skulle beholde barnet dersom vi klarte det, men at det var for å teste om vi virket.. Greit nok, han har tidligere år vært i mot, men med min voksende babytrang har han blitt med på å prøve, har uttalt litt skuffelse når mensen har kommet og ønske om å overbringe babynyheter til familien sin. Nå sier han at jeg har missforstått alt og at det tidligest er aktuelt for han med barn om 2 år.. Han har kjeftet og kjeftet og prøvd å overtale meg til abort. Prøver å presse meg med at jeg er så egoistisk og vil ødelegge barnet ved å føde det enslig osv osv osv.
Jeg har hatt mye blødninger og vært sykemeldt og mye hos legen de siste 3 ukene. Dette er en påkjenning jeg ikke kan dele med han. Han er her, men sier han flytter ut om noen uker. Han er forsåvidt grei med meg flere dager i strekk før han eksploderer og begynner på abort-preken sin igjen. Da sier jeg at han må ta på seg skoa sine og gå rett ut, for jeg har bare et hjem, jeg har det vanskelig fysisk og psykisk og kan ikke ha påkjenningen med hans sinne der som jeg skal være å slappe av og ha det bra. Når han kjefter, så gråter jeg, og da blør jeg litt, det kan jo bare være tilfeldig, men jeg får så dårlig samvittighet for barnet. For livet! Jeg som har fått en sånn gave, sitter i ulykkelig krampegråt pga en drittsekk når jeg burde synge og danse. Jeg hadde aldri trodd det skulle bli sånn. Han kysser meg og stryker på meg på meg, lager mat til meg. Når jeg sover kan jeg våkne av at han står og stryker og rusker litt i meg, som for å vise "tullejenta mi, hva er det du gjør??" Han elsker meg og jeg elsker han, men han sier at følelsene hans er ugjenkallelig ødelagt etter det store sviket mitt. Han sier det er uaktuelt å en gang drømme om at han skal bli hos meg.
Han er fra et annet land der jeg har jobbet og bodd i mange år, så drar han blir det ikke bare til en annen bydel..Men det er jo drømmen som gjør at jeg ikke reagerer på hans groteske oppførsel slik han hadde fortjent. Dersom han en dag kommer over sjokket og sitt prinsipp om å skulle bestemme dette selv og lar seg glede over sin gravide kvinne, vil jeg ikke at jeg skal ha laget større splid ved å bære nag og være uforsonlig..
Nag. Dersom han skulle gi seg etter hvert. Bli glad for meg og vårt barn. Hvordan skal jeg kunne unngå å bære nag når jeg har hatt det sånn? Blødninger og sykehusturer, ingen å dele sorger eller gleder med? Han er her, men oppfører seg som om han er syk. Veldig bitter. Ingen støtte. Han uttaler jo at han ikke kan late som om at han er redd for at barnet dør. Han er mer redd for at det overlever. Med slike minner fra min første og kansje eneste graviditet, hvordan skal jeg kunne tilgi han?
Jeg er over 30 år, jeg er gravid og jeg bor sammen med kjæresten min. Folk rundt meg gratulerer meg, men når jeg kommer hjem er det ingen gratulasjoner å få. Hvor er blomstene?? Hvor er kjærligheten?? Hvor er min beste venn?? Hvor er trøsten og støtten min?? Hvor er mannen min?? Og hvem er den dritten som ligger å sover bak meg her? Jeg sier at dersom han bare skal være sint og kommer til å reise uansett, så kan han helst reise med en gang, for da må jeg ha plass til venninnene mine. Da må jeg ha et nærmere forhold til de, for jeg må ha noen nærmt på meg som er glad på mine vegne, men nå er han her som bare er sint.

Dette er ganske langt. Håper ikke noen blir nedtrykt av å lese det. Jeg mener jo at jeg er heldig som er gravid, det er en drøm jeg har hatt nesten hele livet som endelig har gått i oppfyllelse, jeg bare vil ha bedre plass til lykke i livet mitt.
Mange klemmer og lykke til alle sammen

Kjære deg.
Det var forferdelig trist å lese historien din og hvordan kjæresten din behandler deg. For meg synes det veldig klart at dette kan du IKKE finne deg i!! Jeg vet det er følelser og at det vil være vondt å bryte opp men jeg tror det vil være mye verre for deg og barnet å fortsette forholdet. Oppførselen han har vist tyder på at han umulig kan være helt ved sine fulle fem...desverre! Jeg vet ikke hvor du bor men jeg synes du burde ta kontakt med en rådgiver, lege, en eller annen som kan hjelpe deg i tida fremover..Det å gå gravid er en sårbar fase og man trenger all støtte man kan få og det virker det jo ikke som du får i det hele tatt...Huff, livet skal virkelig ikke være enkelt noen ganger. Jeg ønsker deg all mulig lykke til. Vit at det i enhver situasjon finnes løsninger og muligheter UANSETT hvor umulig den ser ut. Hold på troa og håpet kjære deg, dette finner du utav. (men som sagt: Søk hjelp! For du skal ikke går rundt med dette alene!!)

Stor Klem fra meg
__________________
Lille Una Isabel kom 16.februar

med Mistra
kariuss er logget av   Svar med sitat
Gammel 26-02-2010, 13:13   #17
kariuss
Medlem
 
Medlem siden: Jul 2009
Sted: Akershus
Meldinger: 264
kariuss vil raskt nok bli berømt.kariuss vil raskt nok bli berømt.
Sv: Flere?

Spent78: Jeg ser du bor i Oslo. Ta kontakt med Amathea. De har noen fantastisk flinke rådgivere som jeg tror vil være fint for deg å snakke med. Itillegg har de også svangerskapskurs for alenemødre. Kjempeflott å være med på og man knytter mange nye vennskap!
__________________
Lille Una Isabel kom 16.februar

med Mistra
kariuss er logget av   Svar med sitat
Gammel 27-02-2010, 16:15   #18
spent78
Juniormedlem
 
spent78 sin avatar
 
Medlem siden: Jan 2010
Sted: Bergen
Meldinger: 12
spent78 er på vei til noe stort.
Sv: Flere?

Sitat:
Opprinnelig postet av kariuss Vis post
Spent78: Jeg ser du bor i Oslo. Ta kontakt med Amathea. De har noen fantastisk flinke rådgivere som jeg tror vil være fint for deg å snakke med. Itillegg har de også svangerskapskurs for alenemødre. Kjempeflott å være med på og man knytter mange nye vennskap!
Hei! Tusen takk for hjelp. Er vestlending og har familie i bergen, og kommer til å flytte til Bergen snart. Det blir litt bedre. Har sett dine råd om Amathea før, har vært inne på sidene og kommer sikkert til å gå på kurs. Kjekt å få litt medhold, bare så jeg blir påminnet om at det ikke er jeg som er psykopaten. skulle ønske alt ble bedre, har ikke lyst til å føde med hjertesorg, men må bare gjøre det beste ut av situasjonen. Takk for råd og støtte. God helg!
__________________
spent78 er logget av   Svar med sitat
Gammel 20-04-2010, 17:52   #19
TK90
Medlem
 
TK90 sin avatar
 
Medlem siden: Jan 2010
Meldinger: 354
TK90 er bare skikkelig grei.TK90 er bare skikkelig grei.TK90 er bare skikkelig grei.TK90 er bare skikkelig grei.
Sv: Flere?

Er det flere enn meg her igjen?
__________________


Shopping i magen, termin 17. september
Med Ms Tupsi og cupnoodle
TK90 er logget av   Svar med sitat
Gammel 20-04-2010, 18:13   #20
alenemamma
Juniormedlem
 
Medlem siden: Feb 2010
Sted: Akershus
Meldinger: 5
alenemamma er på vei til noe stort.
Sv: Flere?

Hei
Jada Er her fortsatt!! Men tiden flyr!! Allerede i 27 uke
alenemamma er logget av   Svar med sitat
Svar


Aktive lesere akkurat nå: 1 (0 medlemmer og 1 gjester)
 
Diskusjonsverktøy
Visningsmodus

Regler for innlegg
Du kan ikke starte nye diskusjoner
Du kan ikke svare på meldinger/diskusjoner
Du kan ikke laste opp vedlegg
Du kan ikke redigere meldingene dine

BB-kode er
Smilier er
[IMG] kode er
HTML kode er Av
Forumnavigering


Alle tider vises som GMT +2. Klokka er nå 23:16.




Powered by vBulletin® Version 3.7.3
Copyright ©2000 - 2018, Jelsoft Enterprises Ltd.
Alt innhold ©2000-2013 SnartMamma.com