Gå tilbake   SnartMamma - Møteplassen > Klubber > Foreldregrupper > Enslige gravide
Svar
 
Diskusjonsverktøy Visningsmodus
Gammel 20-04-2010, 19:11   #21
spent78
Juniormedlem
 
spent78 sin avatar
 
Medlem siden: Jan 2010
Sted: Bergen
Meldinger: 12
spent78 er på vei til noe stort.
Sv: Flere?

Hei hei!
Jo da, fremdeles gravid og alene! Det går jo bedre og bedre. Nå har jeg blitt fysisk alene og ikke bare følelsesmessig i en trang hybel. Far har dratt, litt ensomt, men også fint. Tilfeldigheter gjorde at den vesle knotten begynnte å bli sosial den dagen han dro, så nå har jeg selskap i han. Fint å ikke ha det så trykkende, men å kunne glede seg over barnet.
Er 5 mnd nå, og driver å kommer på: Om 4 mnd!!! Må få gjort alt jeg må få gjort!
Men det ER ikke så greit alene. For alt det fine jeg føler og opplever burde det være noen å dele med. Ikke bare kjempegreie venner og familie. Men den andre parten.
Ha det så bra, kjære alenemødre!
Klemmer!
__________________
spent78 er logget av   Svar med sitat
Gammel 20-04-2010, 20:11   #22
TK90
Medlem
 
TK90 sin avatar
 
Medlem siden: Jan 2010
Meldinger: 354
TK90 er bare skikkelig grei.TK90 er bare skikkelig grei.TK90 er bare skikkelig grei.TK90 er bare skikkelig grei.
Sv: Flere?

Sitat:
Opprinnelig postet av spent78 Vis post
Hei hei!
Jo da, fremdeles gravid og alene! Det går jo bedre og bedre. Nå har jeg blitt fysisk alene og ikke bare følelsesmessig i en trang hybel. Far har dratt, litt ensomt, men også fint. Tilfeldigheter gjorde at den vesle knotten begynnte å bli sosial den dagen han dro, så nå har jeg selskap i han. Fint å ikke ha det så trykkende, men å kunne glede seg over barnet.
Er 5 mnd nå, og driver å kommer på: Om 4 mnd!!! Må få gjort alt jeg må få gjort!
Men det ER ikke så greit alene. For alt det fine jeg føler og opplever burde det være noen å dele med. Ikke bare kjempegreie venner og familie. Men den andre parten.
Ha det så bra, kjære alenemødre!
Klemmer!
Ja, Jeg skjønner veldig godt hva du mener, kjenner meg veldig igjenn i det.. Jeg har mye kontakt med BF da, men han bor langt unna og jeg kommer nok til å bli alene etterpå og.. Men det går bedre og bedre da, selv om det er litt trist. Jeg sender han UL bilder og slikt og håper han vil dele gleden med meg, han virker jo glad da, men ikke slik som meg.
__________________


Shopping i magen, termin 17. september
Med Ms Tupsi og cupnoodle
TK90 er logget av   Svar med sitat
Gammel 20-04-2010, 20:32   #23
spent78
Juniormedlem
 
spent78 sin avatar
 
Medlem siden: Jan 2010
Sted: Bergen
Meldinger: 12
spent78 er på vei til noe stort.
Sv: Flere?

Sitat:
Opprinnelig postet av TK90 Vis post
Ja, Jeg skjønner veldig godt hva du mener, kjenner meg veldig igjenn i det.. Jeg har mye kontakt med BF da, men han bor langt unna og jeg kommer nok til å bli alene etterpå og.. Men det går bedre og bedre da, selv om det er litt trist. Jeg sender han UL bilder og slikt og håper han vil dele gleden med meg, han virker jo glad da, men ikke slik som meg.

Jeg sender også ultralydbilder, men det virker ikke som om reaksjonen stikker så dypt. Derimot er han helt på hugget med navn! Han tror tydeligvis at han skal får bestemme det! Jeg sier til han at han går glipp av så mye og at dersom han var her kunne han kjenne barnet ofte, men han svarer at han ikke er noe interessert i barnet i magen, han er jo ikke noe dame, men at han skal være interessert når barnet kommer ut. Jeg tenker med meg selv at får han noen gang barn og blir med på alt, kommer han til å se at barnet finnes før det blir født, og at han faktisk har gått glipp av noe.
__________________
spent78 er logget av   Svar med sitat
Gammel 20-04-2010, 21:48   #24
Savannah
Juniormedlem
 
Savannah sin avatar
 
Medlem siden: Oct 2008
Sted: Vestlandet
Meldinger: 11
Savannah er en kommende stjerne på ryktebørsen.
Sv: Flere?

Godt å se at det er flere her inne som sliter med samme ting. Selv om det også er veldig trist å lese.

Historien min er lang og vanskelig,skal prøve å ta kortversjonen. Jeg og BF var sammen i 3,5 år, og prøvde å bli gravide i nesten to år før vi endelig klarte det. Da spontanaborterte jeg etter nesten 6 uker. Har nå funnet ut at jeg har en skillevegg i livmoren, at det er derfor det var vanskelig å bli gravid og at jeg aborterte.

Uansett ble d slutt m oss forrige sommer,vi kranglet veldig mye,klarte ikke å diskutere noe sammen uten at det ble forferdelige krangler av det. Likevel savnet vi hverandre så mye at vi bestemte oss for å prøve på nytt i januar/februar. Vi har veldig sterke følelser for hverandre fortsatt,og hadde veldig lyst til å tro på at ting kunne bli bedre. Jeg sluttet på p-piller da jeg var singel, og siden vi hadde prøvd å bli gravide så lenge uten å få det til,begynte jeg ikke på dem igjen da vi begynte å treffe hverandre igjen. Trodde ærlig talt ikke det var noen særlig fare. Jeg prøvde å passe på med eggløsning, men det slo feil. I februar ble jeg gravid - første mnd vi hadde sex sammen igjen! Det var skikkelig sjokk, jeg trodde jo nesten ikke jeg skulle kunne bli gravid.

Nå krangler jeg og BF veldig mye igjen, problemene vi hadde før er der fortsatt, og vi klarer bare ikke å diskutere en ting uten å begynne å krangle om tusen andre ting. Nå vil BF at jeg skal ta abort, han presser meg nærmest til det. Riktignok sa jeg ikke til ham at jeg ikke tok p-piller lenger, jeg trodde jo ikke at jeg kunne bli gravid, men han spurte heller ikke. Han skylder alt på meg, sier at jeg har lurt ham, at jeg er egoistisk og at det eneste riktige er å ta abort. Jeg har tvunget ham opp i denne situasjonen.

Jeg vil absolutt ikke ta abort, det hadde jeg aldri klart. Jeg har faktisk et levende vesen inni meg - min baby! Menn føler det jo ikke på samme måte, de kjenner jo ikke at de har liv inni seg. Jeg er 9 uker på vei, så det er ikke bare et lite egg lenger heller. Jeg vil beholde barnet, og er klar for å være alenemor dersom jeg må det. I og med at jeg har spontanabortert før, har problemer med å bli gravid og prøvde så lenge før vi klarte det (det var jo samme mannen), er det helt uaktuelt å ta abort pga. det også. Han har en datter fra før, og vil ikke ha en "løsunge" til.

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke fortalte ham at jeg ikke tok p-piller, men tror ærlig talt ikke at han hadde passet bedre på enn meg. Dessuten synes jeg ikke det er riktig at han legger all skyld over på meg - er du med på leken må du tåle steken. Men likevel har han sånn psykisk press på meg at det er jeg som føler meg som en egoistisk dritt her. Vet ikke hva jeg skal gjøre...

Var hos legen på første offisielle kontroll idag,det skulle vært en gledens dag, men det endte med at jeg gikk rett hjem etter jobb og grein i en halvtime etter en fæl sms-krangel med ham. Jeg prøver å være konstruktiv, foreslå familierådgivning,prøve å diskutere på riktig måte,men alt jeg får tilbake er skittkasting og beskyldninger.han vil ikke på noe rådgivning,ingen andre skal få fortelle ham hva som er riktig... Føler meg veldig alene,så det var godt å se at det var noen andre her inne også...
__________________
Endelig!!!
Savannah er logget av   Svar med sitat
Gammel 20-04-2010, 23:51   #25
TK90
Medlem
 
TK90 sin avatar
 
Medlem siden: Jan 2010
Meldinger: 354
TK90 er bare skikkelig grei.TK90 er bare skikkelig grei.TK90 er bare skikkelig grei.TK90 er bare skikkelig grei.
Sv: Flere?

Sitat:
Opprinnelig postet av Savannah Vis post
Godt å se at det er flere her inne som sliter med samme ting. Selv om det også er veldig trist å lese.

Historien min er lang og vanskelig,skal prøve å ta kortversjonen. Jeg og BF var sammen i 3,5 år, og prøvde å bli gravide i nesten to år før vi endelig klarte det. Da spontanaborterte jeg etter nesten 6 uker. Har nå funnet ut at jeg har en skillevegg i livmoren, at det er derfor det var vanskelig å bli gravid og at jeg aborterte.

Uansett ble d slutt m oss forrige sommer,vi kranglet veldig mye,klarte ikke å diskutere noe sammen uten at det ble forferdelige krangler av det. Likevel savnet vi hverandre så mye at vi bestemte oss for å prøve på nytt i januar/februar. Vi har veldig sterke følelser for hverandre fortsatt,og hadde veldig lyst til å tro på at ting kunne bli bedre. Jeg sluttet på p-piller da jeg var singel, og siden vi hadde prøvd å bli gravide så lenge uten å få det til,begynte jeg ikke på dem igjen da vi begynte å treffe hverandre igjen. Trodde ærlig talt ikke det var noen særlig fare. Jeg prøvde å passe på med eggløsning, men det slo feil. I februar ble jeg gravid - første mnd vi hadde sex sammen igjen! Det var skikkelig sjokk, jeg trodde jo nesten ikke jeg skulle kunne bli gravid.

Nå krangler jeg og BF veldig mye igjen, problemene vi hadde før er der fortsatt, og vi klarer bare ikke å diskutere en ting uten å begynne å krangle om tusen andre ting. Nå vil BF at jeg skal ta abort, han presser meg nærmest til det. Riktignok sa jeg ikke til ham at jeg ikke tok p-piller lenger, jeg trodde jo ikke at jeg kunne bli gravid, men han spurte heller ikke. Han skylder alt på meg, sier at jeg har lurt ham, at jeg er egoistisk og at det eneste riktige er å ta abort. Jeg har tvunget ham opp i denne situasjonen.

Jeg vil absolutt ikke ta abort, det hadde jeg aldri klart. Jeg har faktisk et levende vesen inni meg - min baby! Menn føler det jo ikke på samme måte, de kjenner jo ikke at de har liv inni seg. Jeg er 9 uker på vei, så det er ikke bare et lite egg lenger heller. Jeg vil beholde barnet, og er klar for å være alenemor dersom jeg må det. I og med at jeg har spontanabortert før, har problemer med å bli gravid og prøvde så lenge før vi klarte det (det var jo samme mannen), er det helt uaktuelt å ta abort pga. det også. Han har en datter fra før, og vil ikke ha en "løsunge" til.

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke fortalte ham at jeg ikke tok p-piller, men tror ærlig talt ikke at han hadde passet bedre på enn meg. Dessuten synes jeg ikke det er riktig at han legger all skyld over på meg - er du med på leken må du tåle steken. Men likevel har han sånn psykisk press på meg at det er jeg som føler meg som en egoistisk dritt her. Vet ikke hva jeg skal gjøre...

Var hos legen på første offisielle kontroll idag,det skulle vært en gledens dag, men det endte med at jeg gikk rett hjem etter jobb og grein i en halvtime etter en fæl sms-krangel med ham. Jeg prøver å være konstruktiv, foreslå familierådgivning,prøve å diskutere på riktig måte,men alt jeg får tilbake er skittkasting og beskyldninger.han vil ikke på noe rådgivning,ingen andre skal få fortelle ham hva som er riktig... Føler meg veldig alene,så det var godt å se at det var noen andre her inne også...
Uff... Så trist Jeg hadde det akuratt slik i begynnelsen med BF jeg og, han ville jeg skulle ta abort de første dagene etter jeg fortalte at jeg var gravid, men jeg prøvde å få han til å forstå at det ikke var ¨bare¨ å ta abort, og så leve som før. Etter noen dager så snakket jeg med han og da sa han at jeg fikk bestemme selv. Da ble jeg veldig glad, siden det var fælt når han prøvde å tvinge meg til å ta det bort. Han virker litt intressert, i hvertfall med navn og sånnt, men jeg skulle bare ønske han ville blitt med eller i hvertfall komt å besøkt meg rett etter fødselen... Han vil ha kontakt med barnet selvfølgelig da.. Det gjorde veldig vondt når han sa det at han ikke hadde tenkt å reise hit i forbindelse med fødselen

Jeg prøvde å vurdere abort i begynnelsen, når han maste om det, men jeg bare gråt av å tenke på det... Jeg hadde liksom allerede fått følelser for babyen min (selv om jeg var i 5-6 uke).. Hvorfor skulle jeg tatt vekk noe som jeg var 1000 ganger mer glad i enn han liksom?..

Det er dårlig gjort å skylde alt på deg! Hvis han er SÅ redd for å få unger burde han brukt kondom eller holdt seg unna sex...
__________________


Shopping i magen, termin 17. september
Med Ms Tupsi og cupnoodle

Sist endret av TK90; 20-04-2010 kl 23:56.
TK90 er logget av   Svar med sitat
Gammel 21-04-2010, 09:05   #26
spent78
Juniormedlem
 
spent78 sin avatar
 
Medlem siden: Jan 2010
Sted: Bergen
Meldinger: 12
spent78 er på vei til noe stort.
Sv: Flere?

Sitat:
Opprinnelig postet av Savannah Vis post
Godt å se at det er flere her inne som sliter med samme ting. Selv om det også er veldig trist å lese.

Historien min er lang og vanskelig,skal prøve å ta kortversjonen. Jeg og BF var sammen i 3,5 år, og prøvde å bli gravide i nesten to år før vi endelig klarte det. Da spontanaborterte jeg etter nesten 6 uker. Har nå funnet ut at jeg har en skillevegg i livmoren, at det er derfor det var vanskelig å bli gravid og at jeg aborterte.

Uansett ble d slutt m oss forrige sommer,vi kranglet veldig mye,klarte ikke å diskutere noe sammen uten at det ble forferdelige krangler av det. Likevel savnet vi hverandre så mye at vi bestemte oss for å prøve på nytt i januar/februar. Vi har veldig sterke følelser for hverandre fortsatt,og hadde veldig lyst til å tro på at ting kunne bli bedre. Jeg sluttet på p-piller da jeg var singel, og siden vi hadde prøvd å bli gravide så lenge uten å få det til,begynte jeg ikke på dem igjen da vi begynte å treffe hverandre igjen. Trodde ærlig talt ikke det var noen særlig fare. Jeg prøvde å passe på med eggløsning, men det slo feil. I februar ble jeg gravid - første mnd vi hadde sex sammen igjen! Det var skikkelig sjokk, jeg trodde jo nesten ikke jeg skulle kunne bli gravid.

Nå krangler jeg og BF veldig mye igjen, problemene vi hadde før er der fortsatt, og vi klarer bare ikke å diskutere en ting uten å begynne å krangle om tusen andre ting. Nå vil BF at jeg skal ta abort, han presser meg nærmest til det. Riktignok sa jeg ikke til ham at jeg ikke tok p-piller lenger, jeg trodde jo ikke at jeg kunne bli gravid, men han spurte heller ikke. Han skylder alt på meg, sier at jeg har lurt ham, at jeg er egoistisk og at det eneste riktige er å ta abort. Jeg har tvunget ham opp i denne situasjonen.

Jeg vil absolutt ikke ta abort, det hadde jeg aldri klart. Jeg har faktisk et levende vesen inni meg - min baby! Menn føler det jo ikke på samme måte, de kjenner jo ikke at de har liv inni seg. Jeg er 9 uker på vei, så det er ikke bare et lite egg lenger heller. Jeg vil beholde barnet, og er klar for å være alenemor dersom jeg må det. I og med at jeg har spontanabortert før, har problemer med å bli gravid og prøvde så lenge før vi klarte det (det var jo samme mannen), er det helt uaktuelt å ta abort pga. det også. Han har en datter fra før, og vil ikke ha en "løsunge" til.

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke fortalte ham at jeg ikke tok p-piller, men tror ærlig talt ikke at han hadde passet bedre på enn meg. Dessuten synes jeg ikke det er riktig at han legger all skyld over på meg - er du med på leken må du tåle steken. Men likevel har han sånn psykisk press på meg at det er jeg som føler meg som en egoistisk dritt her. Vet ikke hva jeg skal gjøre...

Var hos legen på første offisielle kontroll idag,det skulle vært en gledens dag, men det endte med at jeg gikk rett hjem etter jobb og grein i en halvtime etter en fæl sms-krangel med ham. Jeg prøver å være konstruktiv, foreslå familierådgivning,prøve å diskutere på riktig måte,men alt jeg får tilbake er skittkasting og beskyldninger.han vil ikke på noe rådgivning,ingen andre skal få fortelle ham hva som er riktig... Føler meg veldig alene,så det var godt å se at det var noen andre her inne også...
Hei du! Det er lett å se hva som er riktig og galt når det gjelder andre, selv om man finner seg i mye dritt i sitt eget liv..Jeg er ikke så god på mitt eget liv, men det er lett å se hva som er riktig i din situasjon!

GRATULERER MED DEN ETTERLENGTEDE GRAVIDITETEN!!!

Jammen kjekt at det tok tilslutt!

Når en jente ikke VIL ta abort KAN hun heller ikke gjøre det. Jeg kan ikke tenke meg noe mer sjele-knusende en å gå imot seg selv på den måten, for å føye seg etter en som er en stor jævel å presse det igjennom.

Vi var også sammen 3.5 år før jeg ble gravid. Hadde ikke brukt prevansjon, og hadde ikke brukt sikre perioder en gang det siste året. Jeg har ønsket meg barn så sterkt, og ble mer og mer ulykkelig over at det aldri tok. Han ville ikke ha barn med en gang, og sa at det godt kunne være han og ikke meg det var noe feil på. Jeg tok et oppgjør med min egen voksende bitterhet og ulykkelighet, sa til meg selv at dersom jeg ønsket barn, kunne jeg ikke la sorg og bitterhet, selvhat, ta så stor plass i meg, hvilke sted ville det være å dyrke frem et barn? Jeg gjorde en deal med universet. Lovte å slutte å hate meg selv, og heller glede meg over at jeg var en kvinne i min beste alder(30 da, 31 nå) som hadde lov til å prøve å få barn. Jeg bestemte meg for å prøve mer systematisk, gi det litt tid, for så å oppsøke hjelp og få testet oss. Jeg fortalte dette til kjæresten min, som reiste seg opp og kom over til meg og kysset og klemte meg, og gratulerte meg med oppgjøret med meg selv. Etter det var det som en stor sky over meg hadde forduftet. Ble aldeles lykkelig. Kjæresten spiste vitaminene jeg begynte å sette frem til han. Førstkommende eggløsning, som jeg reknet meg frem til, skulle det prøves! Det rare er at det tok lørdagen før tirsdag onsdag torsdag det skulle prøves på. Men vi prøvde like vel, men jeg bare visste at det hadde tatt allerede.. Han spøkte med meg om at jeg bare utnyttet han for han sæd og vi lo og tøyset.. Det var jo rart å se at jeg hadde null kontroll på hva som var trygge dager.. Har kort syklus og eggl rett etter mens..tydeligvis.. Hvorfor hadde jeg da aldri blitt gravid før? Var det kansje avtalen med universet som slo til??? Hvilken lykke! Plutselig følte jeg at livet var fantastisk og at alt hang sammen! Tenk, jeg hadde valgt positivitet, og fått belønning med det samme! Det tok ca 2 uker etter positiv graviditetstest før presset om abort begynte... Han sa han trodde vi prøvde, men at om det tok, så visste vi det og kunne ta abort og bare gjøre det på nytt om et par år.. Pluss at han sa jeg lurte han og at han aldri var med på å prøve.. Og han sa at han hadde egentlig hadde bestemt seg for å gjøre det slutt med meg på den tiden.. Han beskylte meg også for å være hehe, ond, monster. Ødelegge han. Ødelegge familien hans.. Det tok lang tid før han fortalte familien. De er i ekstase! Første barnebarn i en bitteliten familie. Så han er jo glad nå da. Gleder seg over den positive oppmerksomheten fra sin egen familie.. Men han har jo dratt. Langt bort. Jeg elsker han, men han kommer ikke tilbake hit uansett hva han bestemmer seg for. Han har vært alt for grusom. Han må forandre holdning fullstendig og virkelig forstå hva jeg har gått igjennom med han, men det skjer nok aldri.

Siden jeg måtte velge mellom han og barnet, har jeg jo prøvd å tenke på å ta abort. Bare gå og gjøre det, få det overstått. Få slutt på den grusomme kranglinga med han jeg er så alt for svak for. Men jeg klarte jo ikke å tenke tanken igjennom engang! Det var helt uaktuelt!

Jeg er stolt av alle jenter som klarer å stå imot!

Tja, det er sikkert feil å lure seg til å bli gravid. Ikke at noen her har gjort det, sier bare at dersom noen lurer seg til å bli gravid, lyge om p-piller, stikke hull i kondom, samle sæd i en sprøyte eller hva som helst slags usannsynligheter, så er det en ganske liten feil i det store bildet. Litt sånn dritt-jente dumskap. Dårlig gjort. Men til og med da KAN ikke jenta bli tvungen til abort! Det er så veldig stort!

Så uansett hva man har glemt å si, hva som helst hva den andre kansje trodde.. Ikke bruk noe energi på noe dårlig samvittighet!

Ha det så bra allesammen! Må skynte meg på jobb!
__________________
spent78 er logget av   Svar med sitat
Gammel 21-04-2010, 22:23   #27
Savannah
Juniormedlem
 
Savannah sin avatar
 
Medlem siden: Oct 2008
Sted: Vestlandet
Meldinger: 11
Savannah er en kommende stjerne på ryktebørsen.
Sv: Flere?

Tusen takk for svar TK90 og Spent78

Idag har jeg fortsatt å krangle m BF. Jeg prøver å komme med konstruktive løsninger, han bare slenger dritt, og sier at jeg bør/må ta abort i annenhver sms, at jeg er egoistisk og tvinger ham til å bli far... Presser meg skikkelig til å ta abort.

Føles helt jævlig å bli snakka til på den måten av han som liksom skal dele gledene med meg og være der og støtte meg. Nå har jeg kommet til et punkt der jeg tenker at en sånn mann vil ikke jeg ha. Hadde ikke jeg vært gravid med ham, hadde jeg bare latt ham dra til h... Siden jeg er gravid med ham vil jeg jo gjerne at det skal bli oss... Men kanskje det er feil. Jeg vil ikke bli behandlet på denne måten av faren til mitt barn. Enten får han legge seg helt flat og be om unnskyldning, eller så får det være. Jeg orker ikke mer krangling. Men jeg vet ikke om jeg klarer å leve opp til det, følelsene er der jo fortsatt... elsker en drittsekk...

Hva slags menn er det vi har rota oss bort i? Blir skikkelig lei meg når jeg leser deres historier også. Forstår ikke at en som har vært med på å prøve å bli gravid, etterpå kan si at "nei, det var bare for å se om vi kunne bli gravide, nå kan du ta abort". Det er jo helt hjerteløst!! Tenker han ikke på at det faktisk er et levende vesen det er snakk om?

Jeg synes vi alle kan være stolte over at vi har bestemt oss for å beholde barnet selv om det ikke er den ideelle situasjonen med mann som er der for oss og støtter oss. Vi skal bli mødre til vår egen lille baby! Det er stort, det Vi får støtte hverandre

Er enig i at det å lure partneren til å bli gravid ikke er noe ok, men jeg synes ikke det er å lure partneren bare ved å ikke si at en ikke tar piller. Hvor er deres ansvar? De kan jo også spørre, de kan si at de vil bruke kondom. Veldig enkelt etter at dama er blitt gravid å si at det er hennes feil! Jeg trodde som sagt ikke at jeg kunne bli gravid, i hvertfall ikke første mnd. vi hadde sex (etter å ha prøvd 2 år!). Men BF mener jeg har lurt ham, og at alt er min feil og jeg er egoistisk. Er man med på leken, må man tåle steken, de har like mye ansvar som oss for å bruke prevensjon hvis de ikke vil bli far.

Hvis jeg skyver BF ut av bildet, klarer å la være å tenke på ham, gleder jeg meg. Gleder meg til graviditeten, til å få baby. Det er jo fantastisk!
__________________
Endelig!!!
Savannah er logget av   Svar med sitat
Gammel 21-04-2010, 23:00   #28
TK90
Medlem
 
TK90 sin avatar
 
Medlem siden: Jan 2010
Meldinger: 354
TK90 er bare skikkelig grei.TK90 er bare skikkelig grei.TK90 er bare skikkelig grei.TK90 er bare skikkelig grei.
Sv: Flere?

Sitat:
Opprinnelig postet av Savannah Vis post
Tusen takk for svar TK90 og Spent78

Idag har jeg fortsatt å krangle m BF. Jeg prøver å komme med konstruktive løsninger, han bare slenger dritt, og sier at jeg bør/må ta abort i annenhver sms, at jeg er egoistisk og tvinger ham til å bli far... Presser meg skikkelig til å ta abort.

Føles helt jævlig å bli snakka til på den måten av han som liksom skal dele gledene med meg og være der og støtte meg. Nå har jeg kommet til et punkt der jeg tenker at en sånn mann vil ikke jeg ha. Hadde ikke jeg vært gravid med ham, hadde jeg bare latt ham dra til h... Siden jeg er gravid med ham vil jeg jo gjerne at det skal bli oss... Men kanskje det er feil. Jeg vil ikke bli behandlet på denne måten av faren til mitt barn. Enten får han legge seg helt flat og be om unnskyldning, eller så får det være. Jeg orker ikke mer krangling. Men jeg vet ikke om jeg klarer å leve opp til det, følelsene er der jo fortsatt... elsker en drittsekk...

Hva slags menn er det vi har rota oss bort i? Blir skikkelig lei meg når jeg leser deres historier også. Forstår ikke at en som har vært med på å prøve å bli gravid, etterpå kan si at "nei, det var bare for å se om vi kunne bli gravide, nå kan du ta abort". Det er jo helt hjerteløst!! Tenker han ikke på at det faktisk er et levende vesen det er snakk om?

Jeg synes vi alle kan være stolte over at vi har bestemt oss for å beholde barnet selv om det ikke er den ideelle situasjonen med mann som er der for oss og støtter oss. Vi skal bli mødre til vår egen lille baby! Det er stort, det Vi får støtte hverandre

Er enig i at det å lure partneren til å bli gravid ikke er noe ok, men jeg synes ikke det er å lure partneren bare ved å ikke si at en ikke tar piller. Hvor er deres ansvar? De kan jo også spørre, de kan si at de vil bruke kondom. Veldig enkelt etter at dama er blitt gravid å si at det er hennes feil! Jeg trodde som sagt ikke at jeg kunne bli gravid, i hvertfall ikke første mnd. vi hadde sex (etter å ha prøvd 2 år!). Men BF mener jeg har lurt ham, og at alt er min feil og jeg er egoistisk. Er man med på leken, må man tåle steken, de har like mye ansvar som oss for å bruke prevensjon hvis de ikke vil bli far.

Hvis jeg skyver BF ut av bildet, klarer å la være å tenke på ham, gleder jeg meg. Gleder meg til graviditeten, til å få baby. Det er jo fantastisk!
Uff... Jeg vet ikke hva jeg skal si... Er virkelig vanskelig situasjon det å bli presset... Jeg var heldig og fikk min til å forstå at det var feil å presse til abort og nå støtter han meg og vil være en del av ungens liv..

Er det lenge siden du fortalte om det? Siden BF'en min varte bare pressingen i et par dager de aller første dagene.. Han fortalte etterpå at han var bare sjokka og visste liksom ikke hva han skulle gjøre og fikk liksom ikke tenke skikkelig... etter det sa han at han støttet meg og han syntes det var greit om jeg ville beholde det.
__________________


Shopping i magen, termin 17. september
Med Ms Tupsi og cupnoodle
TK90 er logget av   Svar med sitat
Gammel 22-04-2010, 10:24   #29
neriana
Medlem
 
Medlem siden: Apr 2010
Meldinger: 89
neriana vil raskt nok bli berømt.
Sv: Flere?

Jeg må vel nesten si at jeg hører til her inne jeg også, selv om jeg egentlig ikke har så lyst til å være alene . Aner ikke hvordan ting kommer til å bli mellom meg og han som er faren. Vi har ikke kjent hverandre så lenge og han bor i en annen by på andre siden av landet (Oslo og jeg på vestlandet). Vi har vel på en måte vært sammen (er jo derfor dette skjedde, selv om det ikke var planlagt at det skulle bli baby ). Truffet hverandre og snakket mye sammen og vi har det kjempekjekt sammen. Det synes begge to, men han sier han føler det aller siste mangler og da er det vel ikke så mye å gjøre. Det blir jo på en måte litt press på ting slik situasjonen er blitt selv om en prøver å la være å tenke på det...

Jeg vet ikke helt hva jeg føler akkurat nå. Er jo glad for at han er ærlig og han sier han vil støtte meg i valget mitt uansett hva jeg gjør (jeg er snart 8 uker på vei og har vel ikke bestemt meg 100% men tror det blir vanskelig å ta det bort... ). Vi er begge godt voksne (34 og 35) så vet jo ikke om jeg får noen annen mulighet til å få noen barn senere. har ingen fra før.... gleder meg ikke akkurat til å bli alene og er usikker på hvor mye han kommer til å ville engasjere seg nå både under svangerskapet og etterpå selv om han til nå har vært veldig støttende og snill. Er glad vi ikke krangler ihvertfall for det hadde gjort ting mye vondere (stor til deg Savannah... virker vanskelig for deg) . Jeg bor på et lite sted så vet det kommer til å bli endel "sladder" når ryktet kommer ut på bygda, men akkurat det er vel bare for en periode. Tror vel at når babyen kommer så er det meste vonde glemt.... selv om det kan bli en tøff tid da også....

Uansett så tror jeg vi skal klare oss bra alle her inne . og veldig godt å vite at en ikke er helt alene om å være enslig og gravid...
__________________
Neriana

november 2010
termin 19.12.2013

neriana er logget av   Svar med sitat
Gammel 22-04-2010, 10:59   #30
spent78
Juniormedlem
 
spent78 sin avatar
 
Medlem siden: Jan 2010
Sted: Bergen
Meldinger: 12
spent78 er på vei til noe stort.
Sv: Flere?

Sitat:
Opprinnelig postet av neriana Vis post
Jeg må vel nesten si at jeg hører til her inne jeg også, selv om jeg egentlig ikke har så lyst til å være alene . Aner ikke hvordan ting kommer til å bli mellom meg og han som er faren. Vi har ikke kjent hverandre så lenge og han bor i en annen by på andre siden av landet (Oslo og jeg på vestlandet). Vi har vel på en måte vært sammen (er jo derfor dette skjedde, selv om det ikke var planlagt at det skulle bli baby ). Truffet hverandre og snakket mye sammen og vi har det kjempekjekt sammen. Det synes begge to, men han sier han føler det aller siste mangler og da er det vel ikke så mye å gjøre. Det blir jo på en måte litt press på ting slik situasjonen er blitt selv om en prøver å la være å tenke på det...

Jeg vet ikke helt hva jeg føler akkurat nå. Er jo glad for at han er ærlig og han sier han vil støtte meg i valget mitt uansett hva jeg gjør (jeg er snart 8 uker på vei og har vel ikke bestemt meg 100% men tror det blir vanskelig å ta det bort... ). Vi er begge godt voksne (34 og 35) så vet jo ikke om jeg får noen annen mulighet til å få noen barn senere. har ingen fra før.... gleder meg ikke akkurat til å bli alene og er usikker på hvor mye han kommer til å ville engasjere seg nå både under svangerskapet og etterpå selv om han til nå har vært veldig støttende og snill. Er glad vi ikke krangler ihvertfall for det hadde gjort ting mye vondere (stor til deg Savannah... virker vanskelig for deg) . Jeg bor på et lite sted så vet det kommer til å bli endel "sladder" når ryktet kommer ut på bygda, men akkurat det er vel bare for en periode. Tror vel at når babyen kommer så er det meste vonde glemt.... selv om det kan bli en tøff tid da også....

Uansett så tror jeg vi skal klare oss bra alle her inne . og veldig godt å vite at en ikke er helt alene om å være enslig og gravid...

Hei og velkommen til den ærefulle, glamorøse og høyt aktede status som enslig gravid!

Neida, gratulerer med graviditeten. Har jo tenkt ting selv, ang skam og snakk osv.. Kommer selv fra et ministed, har lurt på å ha barnedåp i kirka hjemme.. Men kan bare tenke meg reaskjonene når hun der "spent78" kommer tilbake til bygda og arrangerer dåp uten noe far.. Nå kan hun se når hun ikke ble gift og kom seg i orden i skikkelig alder, men absolutt skulle flakse rundt som om hun ikke hadde bekymringer og ikke kom til å eldes..Se på henne nå..
Jeg trodde ikke jeg skulle bli alene, jeg vil jo ikke det, men jeg vil jo ikke være sammen heller når det er så belastende. Så da gjør jeg meg bare tøff og sier til meg selv at jeg har valgt dette, fordi det er best for meg og barnet, på ubestemt tid, så får vi heller se..

Du har jammen vært uheldig. Ingen kan si hva det kunne blitt til mellom deg og faren dersom ikke alt plutselig ble så alvorlig. Ting kan jo ikke utvikle seg som de ville gjort uten noe press og stress nå lenger. Men nå er det jo åpnet en helt ny dør med helt nye muligheter.

Lykke til med valget ditt! Ha det så bra!
Klem!
__________________
spent78 er logget av   Svar med sitat
Svar


Aktive lesere akkurat nå: 1 (0 medlemmer og 1 gjester)
 
Diskusjonsverktøy
Visningsmodus

Regler for innlegg
Du kan ikke starte nye diskusjoner
Du kan ikke svare på meldinger/diskusjoner
Du kan ikke laste opp vedlegg
Du kan ikke redigere meldingene dine

BB-kode er
Smilier er
[IMG] kode er
HTML kode er Av
Forumnavigering


Alle tider vises som GMT +2. Klokka er nå 06:52.




Powered by vBulletin® Version 3.7.3
Copyright ©2000 - 2018, Jelsoft Enterprises Ltd.
Alt innhold ©2000-2013 SnartMamma.com