Gå tilbake   SnartMamma - Møteplassen > Diskusjoner > Svangerskap og fødsel > Keisersnitt
Stengt diskusjon
 
Diskusjonsverktøy Visningsmodus
Gammel 02-06-2006, 19:40   #1
Marit_k
Gjest
 
Meldinger: n/a
Gammel samletråd for keisersnitt-fødselsrapporter

Her kan du legge inn din fødselsrapport, dersom du hadde keisersnitt, eller du kan benytte sjansen til å lese andres keisersnittrapporter.

Både rapporter fra planlagte snitt, og akutt-/hastesnitt er velkomne her.
 
Gammel 06-06-2006, 20:07   #2
Julita
Gjest
 
Meldinger: n/a
Sv: Keisersnitt-fødselsrapporter

Fint at en slik tråd har kommet opp. Alltid artig å lese om andres opplevelser

Her er min rapport fra planlagt keisersnitt i 2003


Snitt-rapport
 
Gammel 06-06-2006, 20:20   #3
Marit_k
Gjest
 
Meldinger: n/a
Sv: Keisersnitt-fødselsrapporter

Fødselsrapporten fra hastesnittet mitt:



Det hele startet vel i grunnen natt til tirsdag 24.januar, da jeg opplevde å våkne av at jeg blødde igjen. Hadde jo opplevd dette før, så jeg tuslet rolig inn på badet, ropte på min kjære at han skulle kle på seg, og så ringte vi føden og sa vi var underveis. Da vi kom inn dit, ble jeg lagt til ctg, som var helt fin. Det ble tatt en ul, som viste en noe avkortet livmorhals, men det var vanskelig å se hvor mye avkortet den var, fordi det lå en del koagulert blod ved åpningen. Fikk beskjed om strengt sengeleie noen dager, men jeg klarte å overtale legen til å la meg få gå på toalettet om jeg lovte å holde sengen resten av tiden, takk og pris. Å gå på do på bekken er helt fryktelig! Etter en stund på sykehuset sendte jeg Maritmannen hjem, for han skulle jo på jobben dagen etterpå. Ikke før var han reist, så fikk jeg rier – akkurat som forrige gang jeg kom inn med blødning, men denne gangen gikk det over en time før jeg kunne få riedempende fordi jeg blødde litt fortsatt. Det var en skummel time, men da de kom med dryppet gikk alt fort veldig fint. Rakk å ha noen skikkelig vonde rier, så jeg har i alle fall fått lov til å føle litt hvordan de er i starten – min eneste følelse av fødsel, for det ble ikke noen A4 opplevelse av å føde dette her. Lite visste jeg da, at det bare var 2 små dager igjen til jeg skulle bli mamma.

Tirsdagen og onsdagen lå jeg stort sett bare i sengen min, spiste mat (eneste høydepunktene på dagene, utenom besøkene fra min kjære) og så på tv. Fryktelig kjedelige saker. Hadde en liten blødning onsdag morgen, men den var visst ikke så mye å bry seg om heldigvis.

Torsdag i totiden var jeg på vekstestimering og skikkelig ultralydundersøkelse både utvendig og innvendig. Alt var bare bra med Benedikte i magen, og hun ble estimert til 1800 gram. Ultralyden av morkaka var kjempefin, og alt så bare flott ut. Eneste bekymring var at livmorhalsen min bare var 17mm lang. Den var allikevel så stabil at jeg skulle få lov til å stå opp av sengen og røre meg litt i korridorene. Mandagen etter så skulle jeg få reise hjem om alt så fint ut…. Jeg kom ikke hjem den mandagen…

Litt over halv fem den ettermiddagen lå jeg i sengen min og så på tv og ante fred og ingen fare. Så plutselig kjenner jeg noe som renner voldsomt, og hopper ut av sengen min og løper inn på badet. Kjenner at dette er alvorlig mye blod, og roper til romkameraten min at hun må ringe på hjelp. Ser da også at det er blodspor etter meg bortover gulvet. På få sekunder hadde jeg altså blødd igjennom et stort bind, truse og pyjamas. Utover badegolvet var det små dammer av blod over alt, og det rant en jevn stråle ned i toalettet…. Det her var så ille som jeg aldri hadde opplevd det før.

Etter veldig kort tid kommer det en sykepleier inn. Hun jobbet på gyn.obs.post som hadde rom nederst i gangen der jeg lå. Stakkars jente. Hun bare så himmelfallen på meg og sa "jeg kjenner ikke deg jeg, men du skal sikkert ikke blø sånn", hvorpå jeg svarte at "det er da f***’ ingen her som skal blø sånn!!!". Hun løp ut av badet og straks kom det inn to jordmødre som i raske vendinger fikk på meg en nettingtruse og et stort bind og la meg til sengs. Så begynte ting å skje. At det ikke stoppet å blø gjorde meg veldig skremt, men jeg holdt maska så godt jeg kunne. Prøvde å være rolig, og tenkte at jeg jo var i de beste hender. Ble lagt til ny ctg, som igjen var veldig fin. At alt var bra med Benedikte var det viktigste for meg der og da.

Siden jeg blødde så fælt så gikk det kort tid før både to og tre bind var gjenomblødd, og til slutt lot de være å ta på nye bind. Jeg fikk bare ligge og blø på et laken rett i senga. Det tok ikke mer enn et par minutter før legen kom inn og sa til meg at de var nødt til å begynne å tenke på hva de skulle gjøre, og at om jeg fikk rier så ville de ikke stoppe fødsel. Det var i grunnen helt greit for meg der jeg lå. Et par minutter og en hen del blod senere, så kom legen inn igjen og sa de vurderte haste ks. Jeg ringte da hjem til min mann og sa han måtte komme med en gang. Stakkars, han fikk vel sjokk tror jeg, men kom i alle fall så fort han kunne. Klokken var akkurat 16.47 da jeg ringte hjem.

Jeg skjønte hva som kom til å skje, da jeg kikket rundt meg og registrerte at det stadig dukket opp flere jordmødre som jobbet med papirer og diverse rundt meg. Fikk satt et drypp, en ekstra veneflon, fikk navnelapp rundt armen…. Dette ble bare skumlere og skumlere, og jeg må innrømme at jeg bare ble mer og mer redd. Takk og lov for at jeg hadde noen supre jordmødre der som tok utmerket vare på meg. Et par minutter etter at hun var innom sist, så kom legen igjen og sa at jeg skulle kjøres til ks så fort som mulig. Barneklinikken var underrettet om at de skulle ta imot barn og alt var klart på operasjonssalen. Jeg tror det var omtrent på dette stadiet at det nesten ble for mye for meg. Klarte å si at jeg ville ha narkose, og det kranglet ikke legen på….heldigvis. Den eneste tanken i hodet mitt var at jeg snart skulle få sove, og at alt ville være over når jeg våknet igjen. Var livende redd for at den konstante blødningen ville kunne skade Benedikte på et vis, og ønsket det bare overstått.

Rett før jeg ble trillet av gårde så kom Maritmannen. Klarte ikke å si så mye mer enn at "du skal bli pappa i kveld". Han fikk ikke være med inn på operasjonssalen, men fulgte meg et stykke av veien, og så ble han tatt med av en jordmor som lovte å ta godt vare på han også. Det var utrolig godt å vite at han i alle fall var der, og at han skulle være sammen med Benedikte når hun kom til verden.

Inne på operasjon var det masse mennesker, og det dukket opp flere hele tiden. Anestesilegen min prøvde å få meg til å velge spinalbedøvelse, men skjønte nok fort at det ikke var noe alternativ for meg. Jeg ble hjulpet opp på operasjonsbordet, og så hengte de sånt lekkert grønt klede foran ansiktet mitt. Mens jeg lå der kjente jeg jo at det rant, og det rant plutselig bare mer og mer. Ga beskjed om dette, og da viste det seg at det var fostervannet som hadde gått. Det fikk bare folk til å jobbe ennå fortere. Det var utrolig skremmende å ligge der og høre på hva folk sa og kjenne at de gjorde meg klar. Tanken på at jeg snart skulle få slippe å oppleve mer av dette kaoset var nokså beroligende, men bekymringen for nurket i magen var enorm. Heldigvis gikk det ikke mange minuttene før legen sa at alt var klart, og vips var jeg helt i drømmeland.

Kl 17.26, den 26.januar kom lille Benedikte til verden med et hyl. Hun fikk 8-8-9 på apgar og var aldeles perfekt på alle måter. 43 cm lang og 1805 gram.

Jeg våknet opp på oppvåkningen i syvtiden, og da stod det en koselig men dog dårlig oppdatert, mannlig sykepleier ved min side og proklamerte at "gratulerer! Du har blitt mamma til en liten gutt!". Oh sjokk. Vi hadde da vitterlig fått beskjed på flere ultralyder om at dette var en pike. Navnet var allerede tatt i bruk, og vi hadde gitt opp å finne noe guttenavn. Mange rare tanken raste gjennom hodet mitt da, men heldigvis ble feilen rettet opp ganske fort.

Lille Benedikte var frisk og rask og hadde ingen komplikasjoner. Jeg ble kjørt en liten tur opp på Nyfødtavdelingen for å få se henne før jeg ble kjørt på barsel for å hvile ut. Hun var noe av det nydeligste jeg har sett noen gang. Det var en fantastisk følelse å få holde henne, men det var veldig rart å tenke på at det var veslejenta vår.

I operasjonsrapporten står det at jeg hadde delvis morkakeløsning, og at den i tillegg var revnet flere steder. Det var i tillegg en del blod i fostervannet. Jeg slapp blodoverføring, men var temmelig dårlig i et par dager. Smertene etter snittet var grusomme første natta, men etter tre-fire dager var jeg helt uten smertestillende, og hadde ingen plager av det overhodet. De smertene som var verst, var luftsmertene i magen, men jeg fikk litt lactulose for å få fart på magen, og så var de borte også.

Vi måtte være på sykehuset i 4 uker, til Benedikte hadde lært seg å spise helt selv. Men nå er vi endelig hjemme, og kan begynne livet som en liten familie på tre. Det er jo litt skrekkblandet fryd det her, men jeg har tro på at alt kommer til å gå bare bra. Ingen av oss har fått noen varige men etter denne skremmende opplevelsen – som jo også var en fantastisk opplevelse på mange måter. Vi har jo blitt foreldre. Benedikte vokser seg stor og fin, og vi har tro på at selv om hun er prematur, så kommer hun til å klare seg fint.
 
Gammel 06-06-2006, 23:33   #4
Emmy78
Supermedlem
 
Emmy78 sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2003
Sted: Kristiansand
Meldinger: 1,315
Emmy78 har et ubeskrivelig bra rykte.Emmy78 har et ubeskrivelig bra rykte.Emmy78 har et ubeskrivelig bra rykte.Emmy78 har et ubeskrivelig bra rykte.Emmy78 har et ubeskrivelig bra rykte.Emmy78 har et ubeskrivelig bra rykte.Emmy78 har et ubeskrivelig bra rykte.Emmy78 har et ubeskrivelig bra rykte.Emmy78 har et ubeskrivelig bra rykte.Emmy78 har et ubeskrivelig bra rykte.Emmy78 har et ubeskrivelig bra rykte.
Sv: Keisersnitt-fødselsrapporter

Snuppa mi lå i seteleie fra uke 27, hadde en liten gjestevisitt med hodet ned fra uke 36 til 37, for så å snu seg igjen...jeg skulle egentlig hatt en vaginal setefødsel, men så lite man vet...stort sett gikk vel ingenting etter planen! Dette kan kanskje være litt skummel lesing, bare så dere er advart

Kopierer fra fødselsrapporten min...



Greit nok hadde jeg gitt LilleBonus husarrest til 18. mai - men at hun hadde tenkt å adlyde hadde jeg aldri trodd, så mye ståk og styr hun har forårsaket på sin vei til verden...Men det var altså den dagen det skjedde.

Jeg våknet denne morgenen og hadde sovet noe helt utrolig godt! Som jeg skrev i oppropet kunne jeg ikke engang huske at jeg hadde våknet en eneste gang iløpet av natten, og det er lenge siden sist det! Men jeg var ikke uthvilt i det hele tatt, jeg hadde en utrolig ekkel følelse av å være skikkelig utslitt, "tygd og utspytta", og tenkte at jeg hadde tatt litt for hardt i for å gi jentene den 17.mai-feiringa jeg mente de burde ha. Thomas var i skikkelig dårlig form hele 17.mai, og lå og sov til kl 13 denne dagen. Da sto han endelig opp, og sa han følte seg mye bedre. Og jeg var letta, for da tenkte jeg at jeg kunne gå og legge meg litt. Jeg hadde riktignok ligget og sløvet på sofaen hele formiddagen, bare slengt en haug med malesaker og leker utover stua så de to minste kunne underholde seg selv, stakkar. Vi fant ut at vi skulle ta en kopp te først, så skulle jeg ta en lang god dusj, og legge meg noen timer. Så satt vi der da med tekoppen, og småpratet. Husker jeg kikket på klokka, den var 13.40, og jeg tenkte at da var ungene på vei hjem fra skolen - og plutselig sparket LilleBonus noe helt avsindig hardt nedover, og *poff* - der ble det søkkvått! Jeg ble helt forvirra, jeg satt meg opp og skjønte nada! Ingen av mine fødsler har startet med vannavgang, så ansiktet mitt var visst et artig syn... Jeg mumlet visst noe om at "Jeg tror nettopp hun sparket hull på vannet!", og da jeg reiste meg opp var det en schvææær klissvåt flekk i sofaen, og det fortsatte å fosse ut av meg. Jeg fikk Thomas til å gå på badet etter et håndkle, stappet det mellom beina, og måtte faktisk legge meg ned for å tenke etter hva i all verden jeg skulle gjøre nå....Gikk en kjapp tur på do, bare for å konstatere at vannet var klart og fint - og VELDIG vått!!! Heldigvis tenker Thomas raskere enn jeg, så han var på telefonen med føden allerede før jeg kom inn i stua igjen. Jeg ville så gjerne slippe ambulanse og styr, men fikk kjapp beskjed fra føden om at det var ikke aktuelt å kjøre selv, den var allerede på vei. Husker bare jeg tenkte at jeg håpte ingen av naboene var hjemme. Vel, ambulansen kom, og den kjørte avsted akkurat tidsnok til at eldstejenta rakk å se den passere på vei hjem fra skolen. Thomas ble igjen hjemme for å vente på barnevakten, så jeg følte meg litt ensom og forlatt der jeg lå i "bagasjerommet"...Ting gikk fort, så allerede klokka 14.05 var jeg ankommet føden. Det startet jo helt ypperlig med at ingen hadde fått med seg at det var seteleie, ingen hadde fått lest journalen (og dermed ønskebrevet mitt...) og alt var bare kaos. Men jeg kom meg jo inn på en fødestue til slutt, fikk ikke lov til å stå oppe i det hele tatt, bare ligge helt flatt. Det ble tatt en ctg, da lå jeg helt alene i 45 minutter og var rett og slett pissredd! Jeg visste jo det kunne gå fort, og Thomas var enda ikke kommet. Ctg'en var fin, babyen hadde det veldig bra, men det var ingen rieaktivitet. Klokka 15 kom endelig Thomas, og jeg merket at jeg slappet så mye mer av... 15.30 begynte det å murre i korsryggen, og bare et kvarters tid senere syntes jeg det begynte å ta foran i magen også. Jeg fikk helt panikk, for jeg var ikke koblet til noen overvåking eller noe av det de så fagert hadde snakket om. Dessuten var det midt i vaktskiftet...ALLTID kommer jeg inn på føden i vaktskiftet, det er helt utrolig! Endelig kl 16 stakk en jordmor hodet inn døra - også var det den fantastiske engelen i hvitt jeg har fortalt om før, hun som tok imot nr 3 hos oss, og er bare bare god tvers igjennom! Det kombinert med at jeg hadde blitt fortalt at legen jeg ønsket meg også var på vakt gjorde at lufta gikk helt ut av meg, og jeg følte meg bare vidunderlig trygg! Egentlig er de veldig restriktive med innvendige undersøkelser når vannet har gått, men jeg fikk nå mast meg til det fordi jeg var så redd, og så gjerne ville vite hvor i løypa jeg var. Så klokka 16.15 fikk jeg vite at jeg hadde 3 cm åpning, og at det var mykt og tøyelig. Fikk også vite at jeg måtte være forberedt på at det kunne ta 2-3 dager før det skjedde noe mer...det var litt nedtur! Siden ikke det var noen rieaktivitet eller noe, så ble jeg bare liggende der, og jeg kunne ikke forstå hvorfor jeg ikke skulle overvåkes slik de hadde sagt hele tiden - men det var visst ikke nødvendig. Neivel da, tenkte jeg....Nå begynte det å bli litt system i murretakene jeg hadde, og da vi kikket på klokken var det ca 4 minutter mellom dem. Men det murret jo bare, gjorde ikke vondt, så vi slo oss til ro med at ting kanskje var i oppstarten ihvertfall.

Thomas og jeg lå der og småpratet og koste oss egentlig, og da kom jeg på at hver gang vi er inne på føden så blir han så sinnsykt trøtt og sovner...ingenting er vel mer irriterende enn det!! Så jeg beordret ham ut for å finne litt kaffe så han kunne ha litt å gå på ihvertfall. Idet han var på vei ut av døra la jeg til at hvis han så jordmoren, så kunne han godt si at jeg hadde noen rare murretak hvert fjerde minutt, bare så hun visste det. Som sagt så gjort, og noen minutter senere kom hun innom for å se til oss. Da var klokka 17.10. Jeg ba tynt om en ny undersøkelse, igjen kun av den grunn at jeg var redd. Egentlig hadde hun ikke fått lov av legen til å rote noe mer oppi der før fødselen var skikkelig i gang, men hun lukket døren stille og rolig bak seg og fant frem hanskene i smug. Da hun rotet rundt oppi der forandret hele ansiktet hennes seg, også sa hun "Du verden, her har det skjedd ting ja...du, Thomas, kan ikke du trekke i snora...?" Jeg lå bare der og tenkte at nå må du få den hånda ut av meg, for det gjør VONDT når du trykker sånn inni der! Også spurte jeg selvsagt hvor mye åpning det var. 7 cm....hjelpes, der røk sjansen til å få epidural!!! Det kom inn en barnepleier, og hun fikk beskjed om å kalle på legen. Da skjønte jeg ingenting, tenkte at jeg skal vel ikke presse enda? Det var da hun snudde seg mot meg og sa "Jeg tror jeg kjenner navlestrengen her, jeg er ikke sikker...men det er enten den eller bare en veldig myk mormunn." Jeg skjønte allerede da at hun drev med løgn og fanteri, for hun må vel kunne kjenne forskjell. Innen ett minutt var legen på plass, og det var ingen tvil - her var det skjedd et navlesnorsfremfall, hele 20 cm av navlestrengen lå nede i fødselskanalen foran rompa - akkurat det som var min store skrekk! Jeg ble så redd at jeg kan ikke beskrive det, og på et øyeblikk var hele rommet fullt av folk. Det ble ropt og gitt beskjeder samtidig som alle prøvde å være så rolige som overhodet mulig, og jeg må si jeg beundrer dem som klarte å bevare roen oppi alt kaoset!! Sengen min ble vippet bakover så jeg lå i oppoverbakke for å hindre trykk nedover. Fosterlyden forsvant plutselig, og jordmoren - som fremdeles hadde hånden oppi meg - hoppet oppi sengen min, også bare løp de av sted med senga. Iløpet av de siste 5 minuttene hadde det blitt full åpning, og rompa var på vei ned og klemte på navlestrengen. Jordmor satt altså der i senga mi og presset hele hånda opp i livmoren min og holdt igjen rompa, mens hun klarte å tvinne navlestrengen mellom tre fingre så den ble holdt fri og hadde pulsasjon.

Oppe på operajonsstua ventet to kirurger, to anestesileger, en anestesisykepleier, et menneske fra lab'en, en barnepleier, også jordmor og jeg da, som ble seilet inn i senga Thomas ble brutalt kastet på gangen, og jeg fikk beskjed om at jeg skulle legges i narkose. Det var ihvertfall det verste som kunne skje, for jeg ville jo i det minste være med på fødselsøyeblikket... Og da de så hvor fortvilet jeg ble, ga kirurgen klarsignal til at de fikk ETT forsøk på å sette spinal - det måtte gjøres på sekunder, og det var ikke snakk om noe påfyll eller et ekstra forsøk. Den utrolig dyktige anestesilegen traff på første skudd, og jeg kjente varmen bredde seg i beina - da ble jeg så glad, jeg skulle få være våken! De begynte å stikke og klype meg, og jeg syntes jeg var nummen og god. Plutselig sa kirurgen "Nå kan vi ikke vente lengre, legg snitt!". Og det var da jeg skjønte at bedøvelsen slettes ikke virket. Selve snittet gjennom huden var helt ok, jeg kjente de holdt på, men det gjorde ikke vondt. Men inni der var det null bedøvelse ihvertfall!! De røsket og reiv noe helt vanvittig i meg, og jordmor slapp ikke taket på innsiden før de hadde snittet. De måtte altså trekke henne opp igjen av åpningen, og de la et vanvittig press på magen for å få henne ut. Da svimte jeg av første gangen, for makan til smerte har jeg aldri kjent før. De fikk meg fort tilbake igjen, og jeg fikk noe for blodtrykket. Da følte jeg meg litt bedre igjen. Jeg hørte de sa "Det er ei fin jente!", også tok de henne og løp. Hun var ute kl 17.32. Jeg lå igjen der med mine vidunderlige forestillinger om at jeg skulle få se henne med en gang, også tok de henne fra meg isteden! Det eneste jeg kunne si var "Hvorfor gråter hun ikke, hvorfor gråter hun ikke?" - garantert den verste følelsen jeg noen gang har kjent på. Så jeg var egentlig like glad da de begynte å røske løs morkaken som somvanlig satt bom fast, for det gjorde så vondt at det svartnet for meg igjen. Men nå som babyen var ute kunne de ihvertfall kjøre på med smertestillende, så jeg fikk noen heavy doser med morfin og ble riktig så rusa der jeg lå. Men jeg syntes det gjorde like forbasket vondt, og finalen var da de skulle putte inn livmora igjen. Og sånn for sikkerhets skyld kjente jeg hvert sting de satt i huden...

Nå i ettertid synes jeg ikke det var så ille, men jeg regner med det har blitt fullstendig slettet fra hukommelsen...Etter ca 20 minutter kom de inn med lilletulla, og jeg fikk endelig hilse på....da bare rant tårene, tenk at hun kom ut i god behold!! Så tok de henne med ut til pappa'n som travet på gangen og ventet - han hadde hatt det helt forferdelig stakkar, og jeg synes så synd på ham. Men nå fikk han ihvertfall babyen til seg, og han fikk selvsagt vite at alt var bra med meg også. De brukte 2 timer på overvåkingen på å stabilisere meg etterpå, jeg hadde masse blodtrykksfall og svimte av flere ganger. Høyre side av magen var overhodet ikke bedøvd, så de stappet meg full av morfin og diverse andre smertestillende midler, og endelig etter 2 timer funket det. 1/2 time senere ga de klarsignal til at jeg var stabil nok til å få besøk av pappa'n og vesla, og aldri har jeg vel vært gladere da jeg hørte hun illskrek utpå gangen Jeg fikk etter masse drahjelp klart å snu meg over på siden så hun kunne få ligge ved puppen, og der var jenta som kunne puppeteknikken altså!! De ble en time, også ble jeg liggende 1 times tid til til observasjon. Sånn i 22-tida kunne jeg endelig få komme ned til dem på barsel, og guri så fantastisk deilig det var...

Første natten var jeg så dopet at jeg husker fint lite - dagen igår var adskillig klarere. Jeg har vært plaget med noen vanvittige smerter i brystet, skuldrene, nakken og hodet - visstnok vanlig etter keisersnitt pga luft som kommer inn i bukhulen og som må dreneres ut igjen via blodet. Lufta stiger rett og slett opp i overkroppen, og ligger der og trykker på det som er av nerver. Jeg var sikker på jeg hadde fått blodpropp i lungen eller en indre blødning eller noe, for jeg fikk et anfall der jeg ikke klarte å puste i det hele tatt. Det føltes som om det satt en fysisk kul i den ene lungen, og jeg fikk ikke lufta forbi den på en måte, fordi det gjorde så sinnsykt vondt. Da ble jeg dopet på morfin igjen... Utpå ettermiddagen igår kom jeg meg på beina, fikk dusjet, og følte meg som et nytt menneske! Inatt var en drømmenatt, hun fikk pupp 23.30, sov til 3, fikk litt pupp igjen, og sov til 7.30...Til morgenen idag fikk vi beskjed om at Thomas måtte reise hjem fordi det var helt stappfullt og kaotisk både på føden og barsel. Folk sov på dagligstuene og undersøkelsesrommene fordi det var fullt overalt. Og da tenkte jeg at det er bedre at jeg drar hjem jeg også, for der får jeg i det minste hjelp til alt. Pluss at da frigjør vi to plasser istedenfor en. Etter mye om og men og litt diskusjoner med legen, så fikk jeg klarsignal til å dra hjem. Jeg er virkelig i kanonform idag, jeg har ingen smerter, og har ikke engang tatt paracet idag. Lilletulla er fornøyd, melka har kommet, og vi sover jo mye bedre i egen seng. Dessuten hadde vi allerede organisert barnevakt til de fire andre, så vi er her helt alene. Kjenner at jeg slapper mye bedre av her enn på sykehuset ihvertfall...synes synd på MilliVanilli hvis hun befinner seg midt i kaoset der oppe nå altså, for det var helt enormt!

Så vi kom altså hjem 43 1/2 time etter keisersnittet...var vel kanskje en smule tidlig ja, men jeg skal opp igjen imorgen for å få mer Fragmin (blodfortynnende), pluss at en barnelege skal lytte på babyen igjen fordi hun (som alle de andre ungene...) har en bilyd på hjertet. Mandag må vi også opp igjen, for å ta føllings. Men så er vi helt ute av systemet Det er utrolig deilig å være hjemme, og det var ekstra koselig å komme hjem akkurat idag, siden nr 4 er to år idag...syntes jo det var litt stusselig å ikke skulle få se henne på bursdagen en gang, men så fikk vi noen koselige timer sammen, med sjokoladekake og kos. De fire storesøstrene er fra seg av begeistring for nykomlingen, og får ikke kost nok på henne. Spesielt 2-åringen har tatt helt av, hun blir rasende hvis noen andre holder den lille, og roper "Min baby! Min baby!!" Får håpe det varer...

Fikk vite idag at navlestrengen var helt avsindig lang, ihvertfall over en meter, og at det nok var medvirkende grunn til at den falt frem. Vanligvis ville den vært 40-50 cm lang, og med morkaka helt i toppen av livmoren skulle det forhindret et fremfall. Skal til samtale med gynekologen imorgen, og får vite alle detaljer rundt operasjonen da, og det er jeg ganske spent på!

Dette ble som vanlig litt lengre enn jeg hadde trodd ja...merkelig at jeg aldri klarer å fatte meg i korthet...
__________________
Emmy med sine fem små piger
Emmy78 er logget av  
Gammel 11-06-2006, 11:48   #5
Lillemy 75
Gjest
 
Meldinger: n/a
Sv: Keisersnitt-fødselsrapporter

Tenkte jeg ville fortelle om mitt snitt også. Siden jeg hadde en veldig god opplevelse, kan det hende denne historien kan gi litt trygghet til andre som skal ha snitt.

Jeg fikk invilget elektivt KS pga seteleie og blødningshistorikk fra forrige svangerskap. Datoen var 29 mai, og da troppet vi opp på føden som avtalt kl 7.15. En kjempekoselig jordmor og barnepleier møtte oss og fikk oss inn på en fødestue. Her fikk jeg seng, kateter, venflon og ikke minst det alltid like flotte, blå sykehustøyet..Mannen fikk på seg grønne klær, og han ble så fin atte.. Jeg fortalte jm at jeg mistet så mye tid med førstemann pga. komplikasjonene sist,og gjerne vil ha barnet hos meg umiddelbart etter forløsning hvis alt er bra, og få ham inn til meg så raskt som mulig på oppvåkningen. Vi avtaler også at hun skal kjenne om livmoren har trukket seg tilbake før spinalen går ut, og at nurket skal bli lagt til raskest mulig så en del av etterriene også dekkes av spinalen ( dette fungerte utrolig bra forrsten!!).

Idet vi skulle trille inn på operasjonsavdelingen fikk vi beskjed om å avvente pga. et hasteinngrep. Da ble det tid til litt eksra lang CTG overvåking, og vi fikk filmet og bevart hjerelyden til lillenurket for ettertiden. Mannen småsov i en saccosekk på gulvet, mens jeg lå og småsov i sengen med CTG beltene på magen. Jeg var ganske rolig, nervene kom først da vi fikk klarsignal til å kjøre inn igjen.

Vi kom først inn på forberedelsesrommet hvor anestesisykepleierne skulle legge en venflon til. Fire ganger bommet de, og to ganger gikk det subkutant ( en smule vondt kan en vel si ja..). Godt det finnes Hirudoid salve, for jeg var blå over store deler av hånden og armen i dager etterpå.
Mannen måtte vente her mens jeg ble trillet inn og kom over på op.benken. Det var litt rart å ligge med hodet ned og på skrå, men det var for å unngå at livmoren trykket på vena cava og kunne gi BT fall. Da de hadde målt noen blodtrykk og notert verdier på meg kom jeg opp og sitte for å få lagt spinalbedøvelsen. En anestesispl stod foran meg, og jeg lente hodet mot armen hans mens legen klargjorde alt bak meg. Jeg var så nervøs at jeg skalv, og følte egentlig mest trang til å gråte ( selv om jeg jo var både glad og spent). Lokalbedøvelsen sved litt, men virket veldig raskt. Jeg kjente ikke at spinalen ble lagt før en utrolig deilig varme spredte seg i begge bena. Da gikk plutselig alt veldig fort. Jeg kom raskt ned å ligge, og ble fortalt at de surret støttebandasjer rundt bena mine så jeg ikke skulle få blodtrykksfall. De målte blodtrykket hele tiden, og hang opp skille foran meg så jeg ikke kunne se noe. Jeg kjente hun vasket meg med jod, og da jeg løftet blikket så jeg det også i gjenskinnet fra en av de store op.lampene. Jeg spurte om de kunne snu denne dersom de ikke skulle bruke den, og det gjorde de. De spurte flere ganger om jeg så noe i noe av det andre utstyret som hang der, men det gjorde jeg ikke. Jeg tror de så at jeg var nervøs, for alle snakket så koselig til meg, smilte og holdt meg hånden. Strøk meg på armen og spurte ut om storebror. Veldig trygt og godt!!

Plutselig griper noen hånden min, og jeg ser at mannen min har kommet inn. Jeg tviholder ham i hånden, og det hjelper på skjelvingen min. Jeg hører kirurgen si "nå begynner vi", og jeg forbereder meg på å kjenne snittet. Men..jeg kjente ingen smerte og ble litt roligere da. Kjenner de river og sliter i magen, og kjenner samtidig et press rett under bysten. Da vet jeg at hodet snart er forløst. Samtidig blir jeg veldig varm på brystet, og da blir jeg enstelig. Tenk om spinalen har gått oppover og lammer lungene! Redselen min gjør at pulsen går til himmels, og det banker og suser så i ørene at jeg nesten ikke kan høre det som skjer rundt meg. Samtidig begynner høyrearmen min å verke, som om jeg har ligget feil med den. I det jeg skal fortelle dette til legen hører jeg verdens mest fantastiske lyd, nemlig barnet mitt som gråter. Jeg ser så vidt snurten av JM som går ut med nurket, og minutter etterpå kommer hun inn med ham til meg. Jeg får se først, og så får mannen min holde. Alle gratulerer, ler og smiler, og det er en deilig avslappet stemning inne på operasjonen. Lillegutt og mannen min er inne hos meg hele tiden mens de syr igjen. Kun fem minutter før jeg er ferdig går de til fødeavdelingen for å stelle ham. Jeg kommer over på min egen seng, takker alle for hjelpen og trilles inn på oppvåkningen. Det vonde i armen er der enda, og jeg får vite at de har opplevd dette tidligere hos KS damer uten å finne noen klar årsak til det. Det går imidlertid over i løpet av timer etterpå.

På oppvåkningen står min herlige venn og kollega klar med smertestillende. Jeg har fått enerom og alt er bare fantastisk. Mannen min kommer bort med lillegutt som legges til, og jm kjenner på livmoren som avtalt. Den hadde allerede trukket seg sammen til en appelsin i str, kanskje ikke så rart med de dosene pitocin som jeg fikk. Lillegutt tar brystet med en gang, og vi koser oss hele dagen på oppvåkningen med å finne navn, sende sms og ta bilder. Mannen min får lunsjbrett med det norske flagget på, og alt er bare herlig.

Jeg trilles opp på barsel rett før vaktskifte, og får enerom i halvannet døgn. Ammingen går suverent, og jeg er oppe og går allerede samme dag som KS. Jeg skrives ut etter fem dager ( jeg ønsket selv å være så lenge da vi jo har en liten hjemme fra før).

Jeg hadde et fantastisk KS, og har ikke hatt antydning til gener i etterkant. Jeg brukte kun smertestillende i tre dager, og såret gror kjempebra. Lillegutt hadde heller ingen gener av snittet. Alt i alt en helt grei måte å bli mamma på! Oppholdet på barsel var herlig, jeg slappet så godt av denne gangen og det har sikkert hatt sitt å si på at ammingen har gått som bare det.

Lykke til alle dere andre som skal ha KS, og husk at det finnes solskinnshistorier også!

Sist endret av Lillemy 75; 11-06-2006 kl 11:59.
 
Gammel 11-06-2006, 12:03   #6
Mokkitrollet
Veteranmedlem
 
Mokkitrollet sin avatar
 
Medlem siden: Aug 2003
Sted: Vestlandet
Meldinger: 3,831
Blogginnlegg: 20
Mokkitrollet har et ubeskrivelig bra rykte.Mokkitrollet har et ubeskrivelig bra rykte.Mokkitrollet har et ubeskrivelig bra rykte.Mokkitrollet har et ubeskrivelig bra rykte.Mokkitrollet har et ubeskrivelig bra rykte.Mokkitrollet har et ubeskrivelig bra rykte.Mokkitrollet har et ubeskrivelig bra rykte.Mokkitrollet har et ubeskrivelig bra rykte.Mokkitrollet har et ubeskrivelig bra rykte.Mokkitrollet har et ubeskrivelig bra rykte.Mokkitrollet har et ubeskrivelig bra rykte.
Sv: Keisersnitt-fødselsrapporter

legger inn min historie også. skulle inn til planlagt snitt to dager senere, men vannet gikk og fødselen startet. planen var egentlig vaginal setefødsel, men med en snuppe på 4,5kg og nesten tverrleie ble det litt for mye å forlange. hehe. ks ble utført to dager over termin..

her er min historie.

Søndag hadde vi invitert mamma, pappa, og min nevø på middag. Skulle jo ikke føde jeg, for jeg hadde planer om å rekke det keisersnittet på tirsdagen…
Besøket kom, og vi begynte på middagen. Jeg laget brun saus, mamma skrelte poteter. Mannen skulle steke koteletter, og da satt jeg og mamma oss i sofaen vår. Det vil si, vi satt oss i stoffsofaen, og ikke skinnsofa. Gjett om jeg angret etterpå……
Spurte mamma om hun ville se bilder av forglemmegei sine små jenter på nett (hun har fulgt litt med på henne..). og det ville hun…. I det jeg reiser meg, kjennes det først ut som en stor ladning utflod kom.. tok meg umiddelbart til skrittet og sier så fint.. å, nei… var ikke tvil om vannavgang. Kl. var 15.25 Det bare rant og rant.. ble beordret tilbake i sofa. Der fortsatte det å renne. Mannen ringte føden, som ba meg ringe etter ambulanse, mamma og pappa ryddet. Stakkars nevøen min på 5 var rimelig skrekkslagen. Han trodde babyen kom der og da..
I ambulansen fortsatte vannet å renne, samme når jeg kom til fødestuen. Hele sofaen, hele båren og flere store bleier ble våte….
Ble lagt til ctg-måling. Hadde ikke rier, men litt mensmurringer. Babyen sparket ikke noe særlig. Men etter litt saft fikk vi litt respons. En lege kom og undersøkte meg. Hadde ca halvannen fingers åpning. Hun tok ul for å se størrelsen, men hadde problemer med å se henne skikkelig siden vannet var gått. Hun kjente utenpå magen og kjente at hun var stor. De valgte derfor å opprettholde planen fra tirsdag.

Ble trillet på en fødestue. Fikk noen rier der, men i følge jordmor var det bare en urolig livmor, og ikke noe å snakke om… jeg er nå ikke helt enig i det…. For det var langt fra behagelig…..

De hadde god tid, så jeg ble liggende på fødestuen.
Litt før 20 ble jeg hentet, og trillet til opperasjonsstua. Ble tatt i mot av anestesilege og en annen. Det var så mange folk der inne at jeg fikk ikke med meg hvem som var hvem.. alle hadde grønne klær på og munnbind…. Og på forhånd fikk jeg en coctail som var veldig effektiv…… brydde meg ikke om noe… faktisk så bortevekk i hodet at jeg ikke fikk med meg at de har kledd av meg nedentil engang….
Så satt de veneflon i begge armene. Strevde litt med det. Begge bena mine ble surret med støttebandasje, og fikk noen stilige strømper utenpå….
Så skulle de sette epidural på meg. Var ikke det letteste. Men etter 3 forsøk, fikk de endelig kateteret på plass.. hver gang traff de en nerve fra ryggen til låret/kneet. Var ubeghagelig, men langt fra vondt… de satt urinkateter på meg, som også gikk greit. Fikk en blodfortynnende sprøyte, og ble lagt på benken. Lå med armene rett ut til siden, og benken ble tippet litt mot venstre for å hindre trykk på noen viktige blodårer.

Så fikk mannen komme inn…

jeg hadde masse ukontrollerte ristinger. en bivirkning av epiduralen sa de. fikk det samme senere på oppvåkingen, og de måtte gi meg petidin for å roe ned. forferdelig ubehagelig. frøs på en måte innvendig....

Kjente at de gjorde noe. Småkiling, og forsto at de snittet. Så begynte de å romstrere noe voldsomt. De slet og dro. Var ikke vondt men ubehagelig. Kjente hele magen ble flyttet på. Jordmor forteller at de nå har bena ute, så rumpen, og til slutt sier hun kjekt at vi har fått en jente, og de tror hun er større en det som først ble antatt.. hører hun skriker, ser på mannen som sitter og gråter ved siden av meg. Det mest rørende var faktisk å se han… fikk så vidt et glimt av jenta, men for å være helt ærlig, så fikk jeg ikke med meg noe særlig.
Mannen gikk ut sammen med babyen, og jeg lå igjen for å bli sydd sammen.
Og det kunne vært bedre. Jeg kjente godt at de holdt på med noe. Var ikke behagelig i det hele tatt.. jeg lå og stønnet og okket meg, og kirurgen ba meg slappe av i magen, for jeg var helt anspent. Ikke lett når man kjenner at de sliter og drar… når jeg var lappet sammen kom mannen og lillegull inn igjen til meg… jeg fikk kysset og kost litt med henne.
det viste seg at jeg var for lite bedøvd da. de spurte om jeg kunne jelpe til med å flytte meg fra operasjonsbenken og over i sengen. jeg bøyde opp bena og skubbet meg over helt selv. var jo overhode ikke bedøvd i bena. ikke rart det var ubehagelig å bli sydd... men det gikk da fort over....

Mens jeg lå der, kom jordmor jeg har gått til i hele svangerskapet på vakt. Godt å se et kjent fjes. Hun gratulerte så masse…

Så ble jeg trillet på oppvåking. Mannen og lillemor kom opp dit etter en stund. Der fikk jeg amme henne en stund før hun ble flyttet til barsel og jeg lå igjen der. Ble liggende hele natten. Fikk ikke sove, for oppspilt til det..
Kl 06 ble jeg hentet opp til barsel. Der fikk jeg henne inn til meg. Og hadde henne på armen en time. Først da fikk jeg følelsen av min lille baby. Jeg var jo helt stiv pga smerter i såret, og hadde ikke vett til å be om smertestillende…..
I elleve tiden fikk jeg komme opp av sengen. Fikk krøket meg på do, og opp i en rullestol. Skulle bort og se når barnelegen undersøkte henne… hun fant litt klikking i hoften, og hun ble sendt til ul. Viser seg at hun har litt umodne hofter. Etter hvert om mandagen måtte jeg klarer meg mer eller mindre selv. Barselavd var stappfull, og det var for lite folk på jobb.. jeg verket veldig, men var fastbestemt på å være på bena…. Når natten kom, skrek hun hvert 15 min, og jeg kunne ikke ligge i sengen, for jeg brukte jo omtrent 15 min på å komme meg opp… gikk og trakket i gangen, og kl. 01 knakk jeg sammen. Gråt for jeg var så sliten. De tok jenta med seg da, og lovet å komme inn med henne etter noen timer.. jeg la meg, og våknet kl 06… tok meg en dusj og ruslet til barnestuen for å hente henne. Gråt da jeg fikk henne tilbake også… så hormonell.. hehe

3. dag på barselavd ble hun veiet, og det viste seg at hun hadde hatt et voldsomt vekttap. Gått fra 4490g til 3990. hun var så slapp, at hun hjalp meg ikke med å få melk. Bare sovnet når jeg gav henne. Til slutt ba jeg de gi henne tillegg. For jeg kan ikke få melk uten at hun hjelper meg.. hun fikk 40ml og slukte det. Da kviknet hun til, og jeg fikk mer fart i henne under måltidene. Men fremdeles slapp. Men hun gikk opp 10g til neste dag, så noe smått var på gang. Jeg ble ekstremt sår på brystvortene. Tok en kontrollpumping for å se om det kom melk, og noen dråper kom, 7ml etter at jeg hadde ammet henne, og melka var rosa.. blødde sånn fra brystvortene. Fikk en kortisonsalve, som de så å si aldri gir, men den fikk hvertfall lukket de åpne sårene. Jeg bet tenna sammen, og jobbet iherdig med amminga. Og fredag morgen kom resultatet. Opp nesten 100g på et døgn. Nå er melka her for fult. Spruter og lekker, så ikke noe problem. Brystvortene er sååå mye bedre også..
på 3. dag kom min jordmor på besøk igjen, på vei på vakt på føden.. jeg fortalte at lillemor var blå på rumpen, og hun kumme da fortelle at jeg hadde nok hatt rier, for jeg har presset henne nedover… var det jeg viste at jeg ikke bare hadde urolig livmor……..
__________________
Storesøster aug 2005
mellomsøster Juli 2007

Lillesøster kom som en rakett 7.desember 2011, 15 dager før termin
Mokkitrollet er logget av  
Gammel 12-06-2006, 14:26   #7
Linee
Supermedlem
 
Linee sin avatar
 
Medlem siden: Aug 2002
Sted: Oslo
Meldinger: 1,229
Linee har et ubeskrivelig bra rykte.Linee har et ubeskrivelig bra rykte.Linee har et ubeskrivelig bra rykte.Linee har et ubeskrivelig bra rykte.Linee har et ubeskrivelig bra rykte.Linee har et ubeskrivelig bra rykte.Linee har et ubeskrivelig bra rykte.Linee har et ubeskrivelig bra rykte.Linee har et ubeskrivelig bra rykte.Linee har et ubeskrivelig bra rykte.Linee har et ubeskrivelig bra rykte.
Sv: Keisersnitt-fødselsrapporter

Her er min rapport fra mitt 3 keisersnitt:

http://www.snartmamma.com/plassen/sh...27#post1776827
__________________
....men størst av alt er kjærligheten..
Linee er logget av  
Gammel 17-07-2006, 10:03   #8
PuraVida
Gjest
 
Meldinger: n/a
Sv: Keisersnitt-fødselsrapporter

Her er historien om en planlagt setefødsel som ikke gikk helt etter planen likevel..

Fredag 1905 var jeg på bytur med ei venninne og jammen gikk ikke vannet på polet kl. 1400. Heldigvis ligger det et hotell rett over gata, så vi fikk sneket oss inn der og ringt føden uten å lage for mye oppstyr. De sa jeg bare kunne komme i egen bil, og det var en lettere stressa mann som henta oss etter å ha kjørt gjennom hele sentrum i rushtrafikken. Var på føden kvart på tre og ble lagt til registrering som viste at babyen hadde det fint og uregelmessige kynnere. Ble plassert på observasjonsrom med beskjed om at vi ikke fikk reise hjem siden det var seteleie, men at de ikke regnet med noe accion på minst et døgn. Mannen hamstret inn aviser og blad til oss og vi forbredte oss på noen lange dager. Det begynte etterhvert å murre litt i magen, og jeg kjente noen tak som gikk bak på ryggen. De var uregelmessige og korte, men etterhvert måtte jeg puste meg gjennom de. JM så på og mente det bare var modningsrier og ville ikke sjekke meg enda. Legen kom og sjekket leie med UL, bekreftet seteleie og sa: kanskje vi ses på søndag. Takene mine ble aldri mer regelmessige eller lengre, men de ble hardere uten at jeg trodde de hadde den store effekten. Jeg var forbredt på så mye mer.

1945 fant jordmor ut at hun kunne jo sjekke meg for å finne ut hvordan vi lå an. 5-6 cm åpning og helt myk! Da ble tempoet skrudd opp, skulle jo egentlig ha epidural og overvåking av babyen fra 4 cm, jeg. Ble trillet til fødestue der er utall mennesker var innom og oppom. Plutselig kom riene i ett. De rakk så vidt å sette epidural og overvåking på baby før det var full åpning kl 2010. Fikk presse to ganger før hjertelyden til lille sank til 70. Vi har ikke tid til å vente, sa legen, og trykket på alarmknappen. I de neste minuttene skjedde det så mye rundt meg at jeg heldigvis ikke rakk å få panikk. De sprang meg inn på en operasjonsstue, dyttet Oda opp i magen igjen da hun var godt på vei ned, stakk meg alle veier, og plutselig kjente jeg et voldsomt press i magen og heldigvis gråt hun med en gang
Født 2030. 3140 g og 34 cm fra hode til sete. Ble målt til 50 cm før vi dro hjem. 37 cm rundt hodet.

Tror det tok fire minutter fra alarmen gikk til Oda var født. Helt utrolig at det går an! Mannen opplevde det hele mye mer dramatisk enn meg, da han bare så fler og fler folk komme springende inn på fødestua og til slutt var det nesten ikke plass til han der han ble presset opp i et hjørne. Og så sprang de avgårde med meg og han ble alene igjen på fødestua i noen laaange minutter.

Det ble mannen som fikk se henne først, for de sprang rett ut med henne. Hun var helt blå og hadde beina rett opp til hodet, men kom seg raskt. Mannen fikk bære henne inn til meg på operasjonsstua etter noen lange minutter. Fikk sett og snust litt på henne før jeg ble så kvalm at jeg bare måtte ligge stille. Da følte jeg meg ikke mye høy i hatten, klarte ikke å snu hodet for å se henne en gang...Både mann og barn ble med på oppvåkningen, og jeg fikk henne på brystet. Epiduralen hadde gått så langt opp at jeg ikke kjente henne noe særlig. Mannen måtte dra hjem når jeg ble kjørt til barsel kl 02. Oda var hos meg og ga meg mitt livs skrekk da hun plutselig gulpet masse fostervann og ble helt blå og stille. Jeg trykte på knappen og ropte og klarte på et vis å reise meg for å få tak i henne før noen kom. Det føltes som en evighet! De skulle hatt to typer knapper- en panikk-knapp og en "jeg vil ha vann knapp", spør dere meg. Dette var nok ikke så dramatisk for de som jobbet der, men veldig dramatisk for meg.

Dagen etter fikkk vi familierom i tre dager. Hun har strevd litt med fostervann i nese og lunger og vi slet fælt med amminga de første dagene. Ikke så uvanlig med ks-barn har jeg hørt. Nå håper jeg det har løsnet .

 
Gammel 02-11-2006, 19:29   #9
sanca
Gjest
 
Meldinger: n/a
Sv: Keisersnitt-fødselsrapporter

Og her er historien om Iduns fødsel:

Natt til 10 dager før termin fikk jeg overhodet ikke sove, for det var fullt sirkus i magen. Husker jeg tenkte: "nå prøver hun å sparke seg ut herfra!" Trur jeg duppet av et par timer helt på morrakvisten, for så å bråvåkne kl 0545 av at vannet gikk. Jeg ble vannvittig glad og spent, og vekte mannen min med det samme. Etter en tlf til føden, fikk vi beskjed om å komme til sjekk kl 8.

Etter mye surr og venting, konstaterte jordmor ved 10-tida vannavgang. Og da hun etterpå satte på CTG-registrering, sier hun: "du har fine rier allerede, du!", enda jeg ikke merket noen verdens ting! Alt så bra ut på CTG, og jeg ble sendt til laben for å ta blodprøver pga infeksjonsfaren v vannavgang. Så ved 13-tida ble vi sendt hjem for å vente... Da hadde jeg så vidt begynt å kjenne litt sånn ca hvert 15.min, men ikke verre enn litt vonde kynnere.

Så vi gikk tur og dro på middagsbesøk hos foreldrene mine uten større problemer. Utpå kvelden begynte det å bli ubehagelig å være sammen med så mange andre, så vi dro hjem igjen. Jeg begynte å bli sliten og trøtt siden jeg hadde sovi så lite, og vi la oss litt nedpå. Jeg duppet av litt, og våknet med et rykk kl 23 av en veldig vond ri. Den neste time økte det på, og rett før midnatt var det 3 min i mellom kraftige rier. Vi ringte sykehuset, og de ba oss komme med en gang.

Da vi kom, virket det som om de syntes vi hadde venta litt lenge hjemme, for riene kom nå veldig tett. Jm vile i allefall sjekke åpning umiddelbart,.....og.... for en skuffelse: knappe 1 cm! Men siden det var langt på natt og riene var så kraftige, ville de at vi skulle bli på føden.

Den natta var ganske ille. Jeg var fryktelig sliten og hadde tette, vonde rier. Fikk petidin ved 4 tida, men merket ingen forskjell... Da morgenen kom, med ny flott jm og litt frokost og kaffe innabords, ble jeg litt kvikkere, selv om riene var kraftige og 2-3 min mellom. Men da jm sjekket åpningen, klarte ikke engang hun å skjule at hun var overrasket over bare 2 cm. Hun tilkalte en annen jordmor, og de diskuterte litt fram og tilbake, og ble enige om å la ting gå av seg selv i noen timer til.

Ved 13-tida var det fortsatt ikke nevneverdig framgang med åpningen, så overlegen ble tilkalt. Hun pratet litt med meg og jm, og ville sjekke barnet med ul. Da sa hun bare: "aha". Lillegullet vårt lå altfor langt oppe med hodet litt på tvers, og feil vei (med ansiktet først), hun hadde ikke vridd seg nedover slik barnet skal. Da bestemte hun at vannet skulle tas igjen, for det hadde dannet seg ny hinne. Riene ble enda verre etter dette, og jeg var helt utmattet og litt engstelig for det de hadde sett på ul, uten at noen gjorde noe forsøk på å forklare oss noe nærmere.

Ved 16 tida og nok en jm, kjente jeg at nå gikk det bare ikke lenger, jeg hadde ikke mere krefter. Jeg kalte på jm for å be om akupunktur eller noe annet lindrende, men hun spurte om jeg ikke heller ville ha epidural, så jeg kunne få hentet meg litt inn. Motvillig sa jeg ja, og angret ikke et sekund etterpå. Den virket helt perfekt, og jeg fikk endelig slappet av litt. Nå var kl blitt 17, og åpningen var 5 cm, og vi trodde endelig at dette kom til å gå litt greiere.

Men riene dabbet av, og jeg fikk drypp, og fosterlyden sank plutselig dramatisk. Da ble det full ståhei med masse jordmødre barnepleiere og to leger, og jeg og mannen følte oss som to livredde mygg midt oppi alt kaoset. Dryppet ble skrudd av, og fosterlyden ble fin igjen. Jeg ble beordret opp på alle fire i senga, og de dyttet meg litt fram og tilbake for å se om det kunne få lille gull til å vri seg litt lenger nedover. Kl 19 avgjorde legen at hvis det ikke var skjedd mye med åpningen innen kl 22, måtte det bli ks. For nå hadde visst også blodprøvene mine begynt å vise for høye verdier av noe jeg ikke husker betegnelsen på, men iallefall større infeksjonsfare. Jeg gråt og var lei meg, ville så gjerne føde normalt. Både legen, jm og mannen min prøvde å trøste meg, og endelig tok legen seg tid til å fortelle litt om barnets leie. Hadde hun ligget slik hun skulle og hodet hadde trykket riktig ned i bekkenet, hadde jeg visstnok hatt full åpning for leeeenge siden.

Men de tre neste timene skjedde det heller ikke stort, og litt etter kl 22 ble det avgjort keisersnitt, da var åpningen 6 cm. Jeg var ufattelig lei meg og sliten, og husker at jeg synes den flotte og gode jordmora var dum og teit i sitt håpløst gode humør. Hun tullet og dullet med meg på vei ned til operasjonssalen.

Anestesilegen ville øke epiduralen, og bruke det som bedøvelse. Plutselig kjente jeg at det rant vått og kaldt nedover ryggen, og da jeg sa i fra fikk han se at slangen hadde glidd ut!!! Så han satte spinalbedøvelse i tillegg, og resultatet var nok en liten overdose for jeg lå plutselig der på bordet og spydde som en gris. De fikk da omsider orden på bedøvelsen, og mannen min kom inn med operasjonsklær, og jeg kjente ham ikke igjen! De sa i fra at de startet inngrepet, og det kjentes helt absurd, for jeg kjente bevegelsene men ikke smerter, og de røsket og rev nede i magen min!!!

Plutselig kjente jeg at de løftet noe ut av meg, og med det samme hørte vi illsinte babyskrik, en helt ubeskrivelig deilig lyd. Og veslemor var frisk som bare det, hun fikk apgar 10 umiddelbart! Kl var 2303 (41 timer etter vannavgang), og mannen min fikk holde henne en liten stund opptil ansiktet mitt, før han og en barnepleier forsvant ut for å stelle den lille. Da plutselig gikk det opp for meg at jeg ikke visste om det var jente eller gutt, og det hadde heller ingen av de gjenværende i rommet fått med seg! Jeg ble kjempesint og beordret dem til å finne det ut straks en pleier løp flirende ut, og kunne et øyeblikk seinere fortelle meg at jeg var blitt mamma til ei flott og frisk jente. Jeg ble sydd sammen, og kjørt til overvåkning.

Jeg så ikke noe mer til hverken mannen min eller det lille vidunderet før jeg hadde vært der en hel time og mast hull i hodet på den stakkars pleieren som hadde nattevakt. Omsider fikk de komme inn til meg, og familielykken var fullkommen . Desverre fikk de ikke være hos meg mer enn 30 min, og jeg måtte ligge i 3 utholdelige timer og vente før jeg fikk komme til barsel og få Idun i armene mine igjen. Da først gikk det opp for meg at nå var hun født, frisk og perfekt, og jeg var nesten like hel, vi hadde tross alt vært kjempeheldige. Slik sovnet jeg og snuppetupp, slitne men lykkelige...
 
Gammel 25-11-2006, 12:00   #10
Marthe-mor
Seniormedlem
 
Medlem siden: Dec 2003
Meldinger: 2,429
Marthe-mor har et ubeskrivelig bra rykte.Marthe-mor har et ubeskrivelig bra rykte.Marthe-mor har et ubeskrivelig bra rykte.Marthe-mor har et ubeskrivelig bra rykte.Marthe-mor har et ubeskrivelig bra rykte.Marthe-mor har et ubeskrivelig bra rykte.Marthe-mor har et ubeskrivelig bra rykte.Marthe-mor har et ubeskrivelig bra rykte.Marthe-mor har et ubeskrivelig bra rykte.Marthe-mor har et ubeskrivelig bra rykte.Marthe-mor har et ubeskrivelig bra rykte.
Sv: Keisersnitt-fødselsrapporter

Da Edvard ble født....

Mandag 30.oktober 2006;
Reiser inn på A-hus for vurdering ang igangsetting. Blir enig med fødselslege at jeg skal settes i gang dagen etter, til tross for at jeg egentlig ikke vil settes i gang.
Fødselslegen skjekker modning, og jeg er ikke moden i det hele tatt. Hun røsker litt....Men uten effekt.

Tirsdag 31.oktober 2006;
Møter atter igjen på A-hus. Får satt inn kateter. Drar hjem i spenning med beskjed om å komme tilbake neste dag. Kateteret faller ut av seg selv i 21.00 tiden på kvelden, noe som visstnok er positivt.
Skjer ikke så mye mere, bare litt boldblandet slim.

Onsdag 1.november 2006;
Blir innlagt på A-hus. Ligger lenge med hjerteaktivitetsmåler før det blir satt inn en modningstablett. Ingen ting skjer. Sambo og jeg driver rundt på sykehusområdet hele dagen. Klokken 17.00 kjenner jeg noen tak i rygg og mage som minner mistenklig om rier. Klokken 18.00 er det igjen tid for måling av hjerteaktivitet og en ny modningspille. Sambo og jeg går 3 turer fra 1-12 etasje og 4 turer fra 12-1 etasje....(er jo så bra å gå i trapper sa de....og det gjorde susen..)
Klokken 20.30 satte riene inn for fult! Tett, sterkt og ueffektivt. Klokken 22.00 blir jeg koblet til den hjerteaktivitetsmålingsmaskinen igjen. Hjertelyden er HØY! 180-200. Fødselslege blir tilkalt! Han liker ikke det han ser. Han undersøker meg innvenidg, men fortsatt relativt umoden, 3-4 cm åpning. Jordmor og fødselslege går til og fra. Etter to timer må jeg inn til ultralyd...Med rier hele tiden! Det var ikke godt. Ultralyden viser at lillegutt har det fint. Men de måler fortsatt hjertelyden. Og den er fortsatt høy. Fødselslegen klør seg ofte i skjegget og lurer..Han vurderer KS. Men i 02.00 tiden på natten roer hjertelyden seg. men riene er fortatt sterke. Jeg får noen beroligende tabletter for å få sove. Men de funker ikke. Klokken 05.00 får jeg morfin. Jeg er helt utslitt av riene som kommer hele tiden. Men er ueffektive. DET er demotiverende det. Da sovner jeg. Klokken 07.00 våkner jeg, effekten av morfinen er borte, og smertene tiltar. Blir undersøkt av fødselslegen 10.00. 4 cm åpning, men ikke helt moden!
I samtaler med henne, sambo og jordmor blir vi etter mye om og men enige om at det skal foretas keisersnitt. Jeg er glad for det, for jeg følte veldig at dette gikk mot samme helvete som med Oscar. Om det ville gjort det eller ei får jeg aldri vite.
Alt ble gjort i stand til KS, og klokken 11.33 tok de lillegutt ut. Helt perfekt. Og lagt på mitt bryst, som var det alleraller viktigste for meg.
__________________
Stolt mamma til:
-04
-06
-28.01.11
Marthe-mor er logget av  
Stengt diskusjon


Aktive lesere akkurat nå: 1 (0 medlemmer og 1 gjester)
 
Diskusjonsverktøy
Visningsmodus

Regler for innlegg
Du kan ikke starte nye diskusjoner
Du kan ikke svare på meldinger/diskusjoner
Du kan ikke laste opp vedlegg
Du kan ikke redigere meldingene dine

BB-kode er
Smilier er
[IMG] kode er
HTML kode er Av
Forumnavigering


Alle tider vises som GMT +2. Klokka er nå 00:44.




Powered by vBulletin® Version 3.7.3
Copyright ©2000 - 2018, Jelsoft Enterprises Ltd.
Alt innhold ©2000-2013 SnartMamma.com