Gå tilbake   SnartMamma - Møteplassen > Klubber > Foreldregrupper > Vi som har mistet
Svar
 
Diskusjonsverktøy Visningsmodus
Gammel 09-01-2003, 14:50   #1
Maz
Gjest
 
Meldinger: n/a
Presentasjoner

Tenkte vi som har tenkt å bruke dette forumet kanskje kunne presentere oss i en tråd.

Jeg foreslår at vi i denne omgangen kan spare oss alle sympatierklæringer slik at det blir en tråd med faktaopplysninger om oss og våre historier som det blir lett å slå opp i om vi vil sjekke noe i relasjon til en senere tråd.
  Svar med sitat
Gammel 09-01-2003, 15:01   #2
Maz
Gjest
 
Meldinger: n/a
Heisan

Jeg kaller meg Maz, er 36 år, gift og bor i Trondheim.

Sommeren 2001 utviklet jeg alvorlig preeklampsi i mott første svangerskap. Dette var veldig tidlig og av alvorligste slag, veldig uvanlig slik at legene ikke en gang tenkte tanken og trodde prøvene var feil.

Ericka var frisk, men jeg var så syk at legene måtte sette igang føsdelen for å redde meg. Det var umulig å forstå da og like umulig nå. Heldigvis slapp vi å godkjenne denne beslutningen og fikk lov å være sinte. Det tok faktisk 36 timer fra legene begynte (jeg ville ikke ha overlevd et keisersnitt) med igangsetting til fødselen var over. Jeg fikk legene til å gi meg nok morfin til at hun ikke skulle ha det vondt. Det hjalp meg veldig å se hvor fredfylt hun var og jeg er veldig takknemlig for det.

Legene og jeg var litt uenig om termindato. Jeg har nå fått bekreftet at jeg hadde rett. Ericka var vakker og helt perfekt, veldig vakker men liten. HELLP syndrom fører til redusert vekst. Det er nå mulig å redde barn født i uke 23/24 men jeg er trygg på at det finnes skjebner værre enn døden og når jeg ser på det alternativet aksepterer jeg at det ikke var noe alternativ.

Ericka har en utrolig spesiell og vakker gravstein, det var jo det eneste vi kunne gjøre for henne. Hun måtte jo ofte live for å redde mitt og det følses jo som et svik fremdeles.

Det tok faktisk et år før jeg klarte å ta på følelsene fra sykehuset og fødestuen. Før det så var det mye sinne mot allt press og stresset jeg var utsatt for før og under sykdommen. Ca et år etter merket jeg at følelsene var mindre råe og at jeg kunne tenke på Ericka uten å føle sinne mot andre eller mot verden. Den lille stunden hun lå på brystet mitt før jeg ble kjørt til operasjonssalen er utrolig nok blitt et "kjært" minne.

Vi vil iallefall ikke glemme den lille engelen vår, og har anskaffet et pent antikt skrin til de små minnene. Denne står fremme slik at bilder, minnehefte arbånd osv alltid er nær oss. Barnet jeg bærer nå vil få vite om at det har en engel som storesøster. De som ikke er villig til å akseptere det (visse deler av min familie) har ikke noe i vårt liv å gjøre.

Jeg er nå i 31 uke og har ingen tegn på sykdom. Får en helt utrolig oppfølging i dette svangerskapet. Både sykehus, primærlege og psykolog har stilt opp langt over det som en kan forvente av folk. Det varmer veldig og har gjort at jeg nå føler meg trygg.

Perioden fra 12 til 24 uke var et mareritt for både meg og mannen min. Nå har vi jo kommet så langt at faren for barnet er liten om jeg blir syk, og vi klarer endelig å se fremover.

Vel dette var litt om meg og min historie.
  Svar med sitat
Gammel 09-01-2003, 18:09   #3
Elvira
Gjest
 
Meldinger: n/a
Er kjempeglad for dette forumet, og håper vi kan dra nytte av hverandre og de erfaringene vi har hatt tidligere!
Jeg er selv 28 år og kommer fra Oppland. Jeg og min mann startet prøvingen i november i 2000. Var alerede da kjempestresset over at det tok så lang tid å bli gravid, men jeg ble gravid på fjerde forsøket. Mistet så i uke 6. Tok ikke dette så kjempehardt, da jeg var klar over at det å miste ikke var så veldig unormalt. Testet så positivt igjen 5 mnd. etterpå (tok tre positive tester på to dager), og rakk å være i fyr og flamme til dagen etter på, for da kom "mensen" igjen. Denne gangen var det helt forferdelig! Tanken på å aldri få egnefødtebarn slo inn. Så gikk det hele 9 mnd. igjen før jeg ble gravid igjen. Denne gangen kom blødningene en dag før jeg var 12 uker på vei. Det viste seg at fosteret allerede hade dødd i uke 9. Gikk så igjennom en grundig utredning, og de fant ut at slimhinnen min kanskje kunne være noe ujevn. Jeg ble derfor satt på en tablettkur for å bryte helt ned slimhinnen, slik at den kunne bygge seg opp igjen selv fra bunnen av. Måneden etter var første prøvemånde igjen etter kuren, og vips så var jeg gravid igjen! Denne gangen får jeg profasi injeksjon 1 gang i uken og blir nøye fulgt opp fra sykehuset. Er nå 5+4 uker på vei, og prøver å ha en positiv innstilling til at det nå endelig skal gå bra.
  Svar med sitat
Gammel 09-01-2003, 21:11   #4
opus
Gjest
 
Meldinger: n/a
Heisann.

Jeg er 30 år, bor i midt-Norge, og venter mitt fjerde barn til sommeren.
Min førstefødte kom i 1992 - ei jente som idag er 10 år og full av liv
Jente nr. 2 kom til verden en novemberkveld i 1995. Hun var frisk og fin, og alt var tilsynelatende flott med henne. På morgenen Luciadagen '95 fant jeg henne død i sengen. Legene konkluderte med krybbedød.

En kaotisk tid fulgte. Vi hadde ei lita frøken på snart 4 år som vi måtte ta oss av, samtidig som vi nesten ikke var i stand til å overleve sorgen og smerten over tapet vårt selv. Det var helt grusomt.
I årene som fulgte har jeg hatt mange vonde tanker og mye skyldfølelse. Hadde jenta mi levd om jeg ikke hadde røykt? Var det noe jeg burde ha sett som jeg ikke så den siste kvelden jeg la henne? Hadde jeg bare våknet før....osv. Slike tanker er heldigvis et tilbakelagt kapittel nå (stort sett).

Etter at datteren vår døde har vi prøvd mer eller mindre helhjertet å bli gravide igjen. Men kroppen min og psyken min har antakelig vært sånn i ulage at vi ikke fikk klaff før høsten 2000 - altså nesten 5 år med prøving etter dødsfallet.
Nå stumpet jeg selvfølgelig røyken på dagen, har ikke røykt siden

Ole kom til verden 1/7-2001, en velskapt og herlig gutt.
Det første året med baby i hus har vært tøft. Vi har vært veldig redde for å miste Ole også, dette har særlig kommet til uttrykk hos Storesøster - hun har snakket veldig mye om sin døde søster etter at Ole ble født. Og hun er tydelig redd for at Ole skal bli borte fra oss.

Nå er jeg gravid igjen, med termin 1/7-2003.
Dette svangerskapet har gått som en drøm sammenliknet med det forrige. Da var redselen for at det skulle gå galt veldig stor. Jeg er mye roligere denne gangen. Føler at jeg har fått bevis på at det faktisk kan gå bra.

Jeg synes det er flott at vi har fått dette forumet nå. Her kan vi høste av hverandres erfaringer, og støtte hverandre når det røyner på.

  Svar med sitat
Gammel 09-01-2003, 23:40   #5
kineh
Gjest
 
Meldinger: n/a
Takk og pris for dette forumet

Jeg er 26 år (neste uke) Gift og bor utenfor stavanger

Jeg har en gutt på snart 4 år. Et lite sjarmtroll.

Da vi startet prøvingen med nr 2 klaffet det på første forsøk og jeg var i ekstase. Svangerskapet var veldig fint og jeg gledet meg som en liten unge. Satt ofte å klappet på magen og tenkte på hvordan det ville bli med to barn i huset. Sønnen min gledet seg også til å bli storebror.

I slutten av svangerskapet sparket det mindre i magen min (som er normalt) Men jeg var bekymret og sa dette til legen, det ble ikke gjordt noe siden hun fant foster lyden. Da jeg noen dager etterpå følte at noe var galt reiste vi inn på sykehuset for en sjekk. Da kom beskjeden, den grusomme beskjeden som har forandret livet mitt til et mareritt. Babyen vår var død, 1 uke før termin. Vi fikk beskjed om å reise hjem for så å komme tilbake dagen etter for å sette igang fødslen, for meg var det hjerterått å sende meg hjem. Hjem med stor mage, og min elskede unge død der inne. Men slik ble det.

Dagen etter ble min vakre Kenneth født. Stor, fin, velskapt men død. Han hadde en knute på navlesnoen og legene sa at det kanskje var derfor han døde, men det er ikke sikkert, så egentlig har de ikke funnet noen sikker grunn på hvorfor han døde. Men jeg og mannen min prøver å holde fast på at det nok var navlesnoren.

Livet mitt har vært nesten som et mareritt etter den dagen vi fikk vite at Kenneth var død, men allikevel går livet videre på en måte. Vårt største ønske var å få et barn til, vårt 3. Etter 4 måneder klaffet det og jeg håper at det skal gå bra denne gangen.

Jeg er konstant red for at noe skal gå galt, men prøver å ikke la redselen ta overhånd. Jeg gruer meg enormt til å være høygravid på 1 års dagen til Kenneth, det blir nok tøft.

Jeg prøver å se frem over og glede meg over den lille spiren i magen min, men det er vanskelig. Men selvfølgelig jeg kjenner gleden innimellom det er godt.

Sønnen min på 4 gleder seg til å bli strorebror igjen og sier; "Hvis det blir en guttebaby så blir de tre brødre", jeg blir glad når han sier det. Kenneth lever videre i våre hjerter og vil alltid være med oss.
  Svar med sitat
Gammel 10-01-2003, 17:45   #6
Diamanda
Gjest
 
Meldinger: n/a
Takk for dette forum!

I Mai 1999 kom den deilige beskjeden, vi var blitt gravid, etter 1 års prøving. Jeg var veldig nervøs, siden jeg hadde 3 aborter bak meg, 2 utenfor livmor med akutt operasjon og fjerning av eggleder sist gang.
Jeg fikk god oppfølging i svangerskapet og alt virket normalt med både barnet og meg, rundt uke 35 kunne en rutinert jordmor fortelle at hun hørte noe rart med hjertelyden, og vi ble sendt til sykehuset for videre undersøkelser med ctg og ul, men alt så normalt ut.!?
Noen uker senere ble vår lille skatt født på normalt vis, og hun var vakker, sunn og frisk- i 4 dager.
Vi var sendt hjem til vår lokale fødestue, da jeg syntes hun begynte å oppføre seg merkelig, hun klarte ikke å suge så godt, sutret med svak stemme og virket utilpass. Når hun senere på dagen snurpet hele ansiktet sammen og himlet med øynene, skjønte jeg at noe var galt.
Herifra og videre skjedde alt i hui og hast, jordmor rekvirerte ambulansefly, og på kvelden var vi i Tromsø og vår lille venn ble tatt prøver av på allslags måter, jeg merket at hun ble svakere og syntes personalet var trege, men de var utrolig dyktig..
På mårrakvisten etter, til da mitt livs største mareritt, kunne legene antyde at hun hadde en alvorlig hjertefeil og de skulle sende oss til Rikshospitalet. Vi gjorde oss klar men vennen var så sliten og ustabil at vi holdt på å miste henne flere ganger i løpet av mårrakvisten og formiddagen, ca.8 timer etterpå var vi på vei, de hadde klart å stabilisere henne, nå lå hun i kuvøse med respirator, morfin og andre nødvendige legemidler for å holde henne i live til Oslo.
Turen gikk fint og hun var stabil helt frem til operasjon 2 dager etterpå. Hun var sterk kunne kirurgene fortelle, faktisk den sterkeste med hennes sykdom, hypoplastisk venstre hjerte syndrom, hjertet var halvt for å si det kort.
5 dager etter operasjonen kunne vi reise til Tromsø igjen, men de beste prognoser, dette kom til å gå bare bra, hun var så sterk og stabil etter den store 6 timers operasjonen, så legene mente hun hadde alle odds med seg.
Endelig tilbake i Tromsø, og vi var såå stolt, vårt lille hjertebarn skulle få komme hjem snart, bare en liten mellomstasjon i Tromsø først.
På kvelden badet vi for første gang etter at hun ble syk, og vi bare koste oss på rommet på avd., vi ammet og pludret og alt var så godt.
Men lykken skulle være kortvarig, på mårran etter ble hun veldig mistillpass, og gråt så hun ble lilla i ansiktet, dette var ikke bra med tanke på hennes hjertoperasjon, så vi tilkalte personalet, hun ble båret inn på observasjonsrommet, og på den lille spaserturen dit besvimte hun. Det ble slått full alarm, og da hun ble koblet til overvåkningsutstyret var pulsen gått amok, 288 i puls og blodtrykket var alt for lav. Gjennoppliving ble forsøkt, og jeg ble geleidet ut på gangen, jeg var helt hysterisk og sprang mellom gangen og barnet mitt i vill panikk, dette var ille, jeg skjønte nok det.
20 min. etterpå satt jeg på gangen og følte at hun var borte, jeg visste det.., like etterpå kom legen og sa det, det var over...
Det var et helvete livet etterpå, i ca. 6 mnd. gråt jeg konstant, dag og natt, men jeg har tatt sorgen på alvor og kan nok takke megselv for at jeg har det bra idag, for ingen skulle nemlig fortelle meg hvordan og hvor lenge jeg skulle sørge.
Vi har aldri fått et klart svar på hva som skjedde, men hun hadde stafylokokker i lungene, så det antas at hun ikke hadde motstanskraft mot disse.
Familie og venner har vært uvurderlig i sorgprossessen, og jeg er evig takknemlig for deres støtte og omtanke.

Er veldig klar for å bli mor igjen nå, men tar ingenting som en selvfølge, tvert imot, og er redd for å planlegge for mye.
Men merker at jeg flytter grenser hele tiden og det er bra.

Vennlig hilsen Diamanda.
  Svar med sitat
Gammel 10-01-2003, 20:41   #7
Nre77
Seniormedlem
 
Nre77 sin avatar
 
Medlem siden: Oct 2002
Sted: Hedmark
Meldinger: 2,392
Blogginnlegg: 5
Nre77 har et ubeskrivelig bra rykte.Nre77 har et ubeskrivelig bra rykte.Nre77 har et ubeskrivelig bra rykte.Nre77 har et ubeskrivelig bra rykte.Nre77 har et ubeskrivelig bra rykte.Nre77 har et ubeskrivelig bra rykte.Nre77 har et ubeskrivelig bra rykte.Nre77 har et ubeskrivelig bra rykte.Nre77 har et ubeskrivelig bra rykte.Nre77 har et ubeskrivelig bra rykte.Nre77 har et ubeskrivelig bra rykte.
Hei.

Her kommer min historie om min vakre engel:

Den 4. desember 1997 fødte jeg ei nydelig liten jente. Fødte noen dager over termin. I 18 timer pågikk fødselen, og nær midnatt fikk jeg endelig holde min deilige baby. Vi la oss til å sove med en gang, og tidlig morgnenen etter, ammet jeg henne litt, så sovnet vi igjen. Etter en stund ble vi vekket av en jordmor som ville ta henne med for at legen skulle se på henne. Hun syntes at hun hadde så mørk farge... Hun kom tilbake med henne etter en stund. Legen så ikke noe feil. En annen lege kom, for denne jordmora ga seg ikke. Jeg ble med og så på han undersøke dattra mi, men heller ikke han kunne finne at noe var feil. Men de skulle gjøre grundigere undersøkelser, og de trillet henne inn på intensiven for nyfødte. Etter en stund kom faren til tulla mi (er ikke sammen md han lenger) på besøk. Vi satt en stund og visste ingen ting. Så ble vi hentet inn på et rom. Der satt det en lege og ei sykesøster. Hun sa: det ser ut til at hun ikke kommer til å overleve! Også lo hun littt (!!!) Det var kanskje nervøs latter, men jeg reagerte kraftig på det da. Og hun hadde ikke sagt i forveien HVA som var galt med henne. Og hvorfor kunne ikke legen si dette?
De sa etter hvert at hun hadde en alvorlig hjertefeil. Hadde kun venstresiden av hjertet, og manglet høyresiden. Vi fikk se henne før hun skulle bli fraktet itl Riksen. Da var de igang med hjertemassasje og gjenopplivning. Hun ble lagt i kuvøse og respirator, og dratt avgårde. Vi måtte dra etter i bil selv. På riksen ble vi presset på med dåp og prest i ett kjør. "Ta masse bilder" sa de hele tiden. Måtte ringe til familie og venne, så de alle fikk se henne i live. (Jeg gråter nå når jeg skriver dettte, så vonde minner )
Dagen etter gjennomgikk hun sin første hjerteoperasjon. Den gikk bra, og etter tre uker på overvåking, fikk vi dra hjem på perm til jul. Det ble mye sykehusopphold og nye operasjoner de neste to årene. Ikke ville hun spise heller, så mye strev ble det. Også ble det slutt med typen etter 6 mnd, så jeg ble alene med henne. Men jeg elsket hver dag av det. Klagde aldri på hvor tøft det var. Jeg ville bare at det skulle vare!!
Så skulle hun ha sin tredje og siste operasjon etter to år. Hun var "frisk" utad og like oppegående som alle andre barn, og man glemte at hun ikke var det. Trodde at denne operasjonen ville gjøre alt bra, men det gjorde den ikke. 5. desember 1999, 2 år og en dag gammel døde hun på sykehuset. Lungene ble fyllt med vann, pga kroppen henes ikke klarte den store påkjenningen.
De siste ti minuttene står helt klart for meg: Vi fikk beskjed om å komme ned til legen, han sa at hun kom til å dø i løpet av ettermiddagen. Da hadde jeg vært hos henne bare en time før, og fått beskjed om at alt så bra ut... Jeg tror jeg besvimte et par sekunder. Jeg gråt, og ba på mine knær om at de ikke måtte gi opp, at de måtte prøve noe annet. Men kald utad som leger er, sa han at det ikke var noe å gjøre. Så hørte jeg noen rope: "Nå må du komme, hun er død!" Jeg løp inn i rommet ved siden av der hun lå. De hadde skrudd av monitoren så jeg ikke skulle høre ulinga, sa de. De sa at hun var død allerede. Jeg holdt rundt henne en stund, så måtte jeg gå ut. De ville ta av henne alle ledninger og dren, og sy henne igjen.
Så fikk jeg tilbringe de neste 10 timene med henne. Jeg vasket og stelte henne. Kledde på henne kjolen som hun hadde fått i bursdagsgave dagen før, og luktet på henne. Jeg ELSKET å bare lukte på henne!! Jeg kjente at hun forsvant mer og mer, ettersom hun ble kaldere.Senere på dagen, sa en av sykesøstrene at hun ikke hadde vært død da jeg holdt henne likevel..(...) Vet ikke om jeg er glad eller sint for det.. Skjønner ikke hvorfor de sa at hun var det da, men... Så kom begravelsesbilen og kjørte henne hjem. Kjørte etter henne i to lange timer.
Hun ble lagt på sykehuset, og jeg besøkte henne hver dag. Det var så godt å få tilbringe disse siste dagene med henne, selv om hun var død! Jeg skiftet til favorittkjolen hennes og hattt. Så la jeg henne i kista. Oppi la jeg leker og bilder og kort fra familien. Så kjørte jeg henne selv til kirka.Begravelsen var nydelig. jeg ville gjøre alt selv, uansett hvor vanskelig det var. Jeg greide å ta meg sammen en uke, tenkte at jeg heller kunne knekke sammen etter på. Det var nok tid til det da. Ville ikke kaste bort tiden nå. Spilte sanger fra Celine Dion, Bette Midler og Jewel i kirka, det var sterkt! Så bar jeg kista selv til grava, og senkte henne nedi.
Gravsteinen har et dikt på seg som jeg har skrevet til henne, og det er et nydelig bilde av henne på den. Siden av blomstene , er det leker og endel kort fra folk som kommer innom. Det er så vakkert og fredfyllt der om sommeren. Da sitter jeg der i timesvis, og synger til henne og gråter. Og jeg ber til Gud, om å vær så snll la dette være en vond drøm!!!
Jeg savner henne så utrolig mye! Det er nå 3 år 1 mnd og 5 dager siden hun døde, og det blir ikke noe bedre. Hverdagen går sin gang, for det må den jo. Men savnet blir større og større for hver dag som går! Nå har jeg funnet meg verdens beste mann, og etter over to år med prøving har jeg endelig blitt gravid. Ikke for å erstatte henne, men jeg savner å være mor. Det er det beste i hele verden!



Nre 11+5
Vedlagte bilder
Filtype: jpg kopi av helene17.jpg (41.5 KB, 1628 visninger)
__________________
97-99 03 05 01.12.2011 (SA 04 og 10)
Magebilder 2011 Fødselsrapport 2005 Fødselsrapport 2003
FERDIG!
Nre77 er logget av   Svar med sitat
Gammel 11-01-2003, 03:36   #8
save
Gjest
 
Meldinger: n/a
Presentasjon

Har sett at det har blitt diskutert om dette forumet skulle finnes her på SnartMamma, og fikk bekreftet det som jeg faktisk har visst lenge; at noen mennesker føler at vår historie er for vanskelig å forholde seg til for dem. Normalt er jeg hensynsløs akkurat når det gjelder dette, for at andre "må" høre om det som har skjedd oss, og som preger hver eneste dag i resten av våre liv i ett lite øyeblikk før de returnerer til sine egne problemer, det er etter min mening en byrde de kan bære for meg og oss. Så hensynsløs er jeg.

Vår historie har vi fortalt mange ganger, men det siste året har det vært mer stille. Stille fordi så mye har skjedd oss. Men historien vår skaper de menneskene vi er og blir, vi glemmer aldri.

Vi fikk en nydelig jente den 31.januar 2001, forløst ved keisersnitt. Grunnen til keisersnittet var at legene dagen før keisersnittet så at babyen vi ventet (på overtid) hadde "hydrocefalus" eller "vann i hodet" som det også kalles. Ingen kunne si noe om omfanget av problemet før keisersnittet, så det var ett døgn i absolutt sjokk og uvisshet for oss fra vi fikk høre at babyen var syk til keisersnittet var over.

Stine, vår fine, nydelige jente på 3700 g og 49 cm med masse sort hår, ble intubert med en gang, fordi hun ikke pustet selv. Ett lite klynk var alt vi fikk høre. Stine lå på spedbarnsposten mens vi var på "oppvåkningen". Vi fikk med en gang ett fint polaroid-bilde av jenta vår opp, og det var bra, fordi vi var så redde for alt Hun var så søt og fin og vi lengtet med en gang etter å se henne.

Det ble noen korte 30 timer med kos, dåp, familien kom for å se engelen vår og undersøkelser. Lille Stine var så hjerneskadet at vi måtte "bestemme" at behandlingen skulle avsluttes. Vi kan (såvidt) leve med det videre, fordi vi vet at det ikke fantes noe alternativ for oss. Hun så ut som om hun sov, fredelig og avlappet. Det var vanskelig å se på utsiden at hun var så alvorlig syk, så mamma og pappa prøvde mange ganger å kjenne etter "gripe-refleksen" eller respons fra ungen vår.

Stine døde i mamma og pappa sine armer den 01.februar 2001.

Livet etter dette har vært vanskelig, sorgen krever så mye. Likevel har vi, med god hjelp og mye egen vilje, gode dager i livene våre. Etter at det hadde gått nesten ett år, ønsket vi å få flere barn. Inntil da hadde vi ikke krefter eller rom for flere barn enn Stine som vi mistet. Vi var glade da vi oppdaget at vi ventet barn igjen etter å ha prøvd i mange måneder. Dessverre endte det i spontanabort i uke 10 i slutten av mai 2002. Det var leit, men på en måte enklere for oss å miste så tidlig fremfor å gå ett helt svangerskap til. Etter å oppleve dette, som jo ofte dessverre er en del av kvinnelivet, brydde vi oss ikke om å vente for å forsøke igjen. Vi måtte få vite hvorfor det "alltid" gikk galt.

Og vi ble gravide snart, og enda har ikke verden rast i hodet på oss. Vi har termin Naegele (mens-termin) rundt den 08.april og UL termin den 17.april.

Svangerskapet er vanskelig, særlig etter uke 24. Å følge med på alle bevegelser, bekymre seg for "ALT" og å "ta forbehold" om fremtiden er jo deler av ett sånt påfølgende svangerskap. Og "ingen" andre gravide å "prate" med. For de er vi den vandrende skrekk-historien, og nesten "smittsom" av og til. For oss på denne siden av gjerdet, er deres påtrengende lykke noe vi så gjerne ville ha en liten ekstra smule av.

Legene sier at det ser bra ut, så vi er forsiktige optimister.... Og snart skal vi markere fødsels- og dødsdagen til et lite vindpust av ett liv.

Takk for dette forumet, endelig kan jeg også la min stemme høres i SnartMamma-veven. Kanskje uten at det blir helt stille rundt oss?
  Svar med sitat
Gammel 22-01-2003, 15:24   #9
Gretchen
Gjest
 
Meldinger: n/a
Question Presentasjonsrunde

Jeg ønsker å bli litt bedre kjent med dere!
Foreslår at vi lager en liten presentasjon av oss selv. babyen vi har mistet, og den vi evt bærer på nå.

Jeg er altså Gretchen, jeg bor i Vestfold, er gift, og har ei jente på 4 år, og ei som skulle ha vært 2.

Nikoline døde i sin mors mage i uke 30, det gikk ca en uke fra hun døde til hun ble født, for det var problemer med å få satt i gang fødselen. Hun døde ca 21/12-00, og ble født 28/12-00.
Legene tror det er morkakesvikt, men det kommer vi aldri til å få noen forklaring på.

Vi begynte å forsøke å få barn igjen med en gang jeg fikk igjen mensen, men det gikk 8 måneder før det klaffet, da hadde jeg 3 SA på rappen. Gikk til ny lege, og er nå 21+3. Fikk profasi sprøyter i 5-6 uker for å hindre nye SA, og går på albyl-e for å sikre at babyen får næring (det er blodfortynnene)

Synes dette svangerskapet egentlig har gått overraskende bra, psykisk sett, med tanke på hva jeg hvar vært igjennom fra før. Føler meg egentlig trygg og gleder meg til babyen kommer.

Dette var litt om "meg og mine"
Vil gjerne høre litt om dere andre.

Klem Grethcen
  Svar med sitat
Gammel 27-01-2003, 02:24   #10
Hanah
VIP-medlem
 
Hanah sin avatar
 
Medlem siden: Aug 2002
Sted: Midt i norge
Meldinger: 6,158
Hanah har et ubeskrivelig bra rykte.Hanah har et ubeskrivelig bra rykte.Hanah har et ubeskrivelig bra rykte.Hanah har et ubeskrivelig bra rykte.Hanah har et ubeskrivelig bra rykte.Hanah har et ubeskrivelig bra rykte.Hanah har et ubeskrivelig bra rykte.Hanah har et ubeskrivelig bra rykte.Hanah har et ubeskrivelig bra rykte.Hanah har et ubeskrivelig bra rykte.Hanah har et ubeskrivelig bra rykte.
Jeg har også mistet

Jeg visste ikke at denne siden fantes jeg før i dag.

Jeg kaller meg Hanah, er lykkelig gift, og kommer fra Trøndelag.

Gleden var stor da vi i november 2001 fant ut at jeg var gravid. Vi ventet et julibarn!! Dette skulle bli vårt første barn, og vi var i ekstase!
Klarte såvidt å holde den gode nyheten for oss selv til juletider, og da fortalte vi endelig de kommende besteforeldrene og tantene om det nye livet som vokste i magen min. Alle gledet seg stort, og mormor begynte faktisk å strikke en baby-drakt allerede dagen etter hun fikk nyheten.

På nyåret kom jeg endelig over den magiske 12 ukers grensen, nå skulle vi VIRKELIG bli foreldre!
På den ordinære ultralyden i min 19. uke fant jordmor ut at alt sto bra til, heldigvis. Var litt nervøs før timen, men det var det altså ingen grunn til. Trodde vi. Jordmor forsikret oss altså at alt var OK, men ville ha oss tilbake om et par uker, da morkaka mi lå litt langt nede, og fordi hun ikke klarte å se alle hjerteklaffene helt klart pga at den lille hadde en hånd foran hjertet.
Vi var alt annet enn bekymret for neste time, og møtte opp spente, i håp om å kanskje få vite kjønn, og for å få fler bilder.
Men dette viste seg å bli den hittil værste dagen i vårt liv. Jordmor begynte å undresøke, så kom en lege for å titte litt. Så ble en overlege callet på. Ingen informasjon til oss.. Jeg spurte i begynnelsen på undersøkelsen om de kunne se hvilket kjønn det var, men da fikk jeg tilbake: "Det er andre ting som er viktige nå!" Først da ble jeg litt redd..
Jeg er sykepleierstudent, og hørte (og så) hva de snakket om. De brukte latinske ord, og hvisket til hverandre.. Fikk også medfølende blikk fra legen.
Med ett gikk alle tre ut av rommet, og jeg og mannen min vekslet et bekymret blikk. Det var vel ikke noe galt?!?
Endelig kom jordmor inn igjen, og fortalte at den ene legen satt i telefonen til Trondheim (Nasjonalt senter for fostermedisin), der han skulle prøve å ordne en time til oss til neste dag. For "det var noe med hjertet"..

Vi kom til Trondheim dagen etter, og der ble vi møtt på en fantastisk måte. Legen vi fikk var kjempeflink, og det betydde mye for oss.

Vi var på mange ultralyder (ca 15) i løpet av 4 dager, og det ble også tatt en fostervannsprøve. Diagnosen var klar: Den lille gutten vår led av en meget alvorlig og sjelden hjertesykdom. Så hadde vi valget da. Enten å føde gutten, og la han dø. Eller å føde han, og gå igjennom minst tre operasjoner (bare den første operasjonen har 50% dødelighet, og av de overlevende får 80% nevrologiske avvik. +++) Den siste utveien var å avslutte svangerskapet.
Vi fikk mye informasjon, og snakket mye sammen i disse dagene. Vi leste alt vi kom over, og tenkte også mye hver for oss. Heldigvis var vi enige. Vi ville avbryte svangerskapet.
Da jeg skrev under papirene på å avbryte svangerskapet, følte jeg at jeg skrev under på min sønns dødsdom.

Da jeg fødte min sønn var jeg 21+3 på vei. Jeg måtte føde han på vanlig måte, noe jeg før fødselen syntes hørtes helt forferdelig ut. I ettertid ser jeg at dette var nok den beste måten å gjøre det på.
Etter en 16 timers fødsel, ble vår lille førstefødte sønn født. Født til døden.. :'(
Han var 28 cm lang, og veide 422 gram. Vi ville ikke se han først, men jordmor overtalte oss, noe vi er glad for den dag i dag. Han var jo så nydelig!! Mye større enn jeg hadde trodd. Han hadde sin pappas nese, og min munn. Vi tok mange bilder, og fikk avtrykk av hender og føtter. Disse minnene er så dyrebare for meg nå.

Det var mye frem og tilbake i disse dagene. Vi hadde tenkt å ikke å se han, men gjorde det allikevel.
Så hadde vi tenkt å ikke ha annonse i avisa, og å begrave han på en minnelund.
Men det ble til at vi hadde en annonse, mye for å fortelle andre mennesker rundt oss at vi hadde mistet sønnen vår.
Vi valgte også en egen grav, noe jeg er så glad for nå.
Det betyr mye for meg å besøke han på graven.

De fleste mister barnet sitt uten at de vet det. Jeg valgte selv at min sønn skulle dø. Sammen med sorgen over at han er død, så har jeg også sorgen over valget vi måtte ta.
Dette plaget meg veldig i begynnelsen, men etter obduksjonsrapporten var klar, og vi fikk høre at det sto enda værre til med hjertet enn de hadde trodd, så ble skyldfølelsen litt lettere å bære.

Er nå gravid igjen, og enda en gang har jeg termin i juli.
Synes det er vanskelig å ha de samme datoene å forholde meg til, og tenke tilbake til ifjor da jeg var lykkelig uvitende om sjebnen som ventet den lille i magen min.
Har store vanskeligheter med å glede meg over dette svangerskapet, gleden min er meget tilbakeholden..
Både fordi jeg er veldig redd for at det skal skje noe galt igjen, og fordi det er Tor Erling jeg vil ha hos meg!!

Ble langt dette, sorry!
__________________
Klem fra Hanah. Lille Erik ble født 28.07.05 4580 gram, 56 cm-Magebilder
Tor Erling f/d 22.03.02 og Enona født 19.07.03
Hanah er logget av   Svar med sitat
Svar


Aktive lesere akkurat nå: 1 (0 medlemmer og 1 gjester)
 
Diskusjonsverktøy
Visningsmodus

Regler for innlegg
Du kan ikke starte nye diskusjoner
Du kan ikke svare på meldinger/diskusjoner
Du kan ikke laste opp vedlegg
Du kan ikke redigere meldingene dine

BB-kode er
Smilier er
[IMG] kode er
HTML kode er Av
Forumnavigering


Alle tider vises som GMT +2. Klokka er nå 06:32.




Powered by vBulletin® Version 3.7.3
Copyright ©2000 - 2018, Jelsoft Enterprises Ltd.
Alt innhold ©2000-2013 SnartMamma.com